Mer faktisk politikk mot trakassering i monitor, takk

De siste dagene har det kommet kritikk rettet mot, spesielt, VGs redaksjonelle valg av å publisere videoen av Trond Giske på dansegulvet. Vi mener det er en riktig redaksjonell avgjørelse å vise fram den sviktende dømmekraften hos en kjent politiker. Saken bør ikke legges lokk på, for som Dagsavisens Helge Ulstein skrev i helgen: ” Fra dag én har det vært ett mål med hans atferd: Å komme tilbake.”

Men norsk media svikter sitt samfunnsoppdrag når de samtidig feiler i å følge opp den faktiske politikken mot seksuell trakassering i arbeidslivet. Den som akkurat nå forsøkes utarbeidet på Stortinget av en samlet opposisjon. For folket vil nok ikke bare ha Trond Giske i monitor, de vil også ha selve politikken.

Forslaget burde være politisk uproblematisk på tvers av partier

Forrige uke ble et representantforslag behandlet i arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget. Forslaget kom fra Rødts Bjørnar Moxnes, men siden partiet ikke sitter i komitéen selv, ble forslaget i praksis fremmet av SV (Sosialistisk Venstreparti). Forslaget tar utgangspunkt i høringssvar fra organisasjoner som LO, LDO og JURK (juridisk rådgivning for kvinner), i kampen mot seksuell trakassering på arbeidsplassen. Dokumentet fremmer fire punkter:

1. Stortinget ber regjeringen sørge for at kunnskap om seksuell trakassering inngår i opplæringen av verneombud, og i opplæring av alle med personalansvar i offentlig sektor.
2. Stortinget ber regjeringen undersøke om usikre tilknytningsformer til arbeidslivet som midlertidige ansettelser og innleie øker faren for å bli utsatt for seksuell trakassering og overgrep, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.
3. Stortinget ber regjeringen foreslå endringer i arbeidsmiljøloven slik at arbeidsgivers ansvar for å forebygge og forhindre seksuell trakassering på arbeidsplassen fremgår tydeligere av arbeidsmiljøloven § 4-3.
4. Stortinget ber regjeringen utrede lovfesting av erstatningsansvar for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd.

Forslaget burde være politisk uproblematisk på tvers av partier, all den tid vi har brukt i media de siste årene på å skrive om problemene med seksuell trakassering. Likevel ble ikke forslaget vedtatt av flertallet i komiteen som består av: Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. En gruppe som består av blant andre Høyres Kristian Tonning Riise og Frps Helge Andre Njåstad, politikere som strengt tatt begge har en del å bevise når det kommer til det å ta seksuell trakassering på alvor.

Politisk babling, med andre ord

I flertallets merknader i saken vises det til at regjeringen allerede har fokus på seksuell trakassering i arbeidslivet, og at Granavolden-plattformen “slår fast at Arbeidstilsynets innsats mot seksuell trakassering skal styrkes, og at det skal opprettes et lavterskeltilbud for håndhevelse av saker om seksuell trakassering”. Akkurat hvordan Arbeidstilsynets innsats skal styrkes, fremgår ikke, men forslagene om lavterskeltilbud var det i utgangspunktet også partiet Rødt som først fremmet i fjor – og som på hengende håret gikk gjennom etter at KrF snudde i sin sak.

Videre melder flertallet fra om at “Spørsmålet om en lovfesting av erstatningsansvar for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd vil bli vurdert i forbindelse med utarbeiding av lovproposisjonen, som etter planen skal legges frem for Stortinget våren 2019.”

For folk på utsiden kan denne motstanden mot å vedta fire gode forslag for å arbeide mot seksuell trakassering, oppleves som: “Vi ser hva dere sier, vi har snakket om det, og vi skal snakke mer om dette.” Politisk babling, med andre ord. Men det som trengs nå er en ordentlig, politisk innsats mot problemet med seksuell trakassering i arbeidslivet. Og selv om forslaget kommer fra den helt andre siden i politikken, er det et godt et, også for partier til høyre.

Når forslaget skal debatteres på Stortinget den 12.mars bør mediene være tilstede. Kvinner i det faktiske arbeidslivet trenger ikke flere offentlige utredninger om seksuell trakassering, men heller faktiske lovendringer.