FOTO: NTB Scanpix/AP Photo/Emrah Gurel

Farvel, filotimo?

Vi er midt i en gresk tragedie der hovedpersonen er misfornøyd med rollen og har sagt opp.   

Norsk har lånt mange fine ord fra gresk, som idiot, ego og fobi, men ett nyttig ord har vi ennå ikke følt behov for å ta i bruk; filotimo. Direkte oversettelse gir lite mening («kjærlighet til æren»), siden begrepet rommer mange ulike verdier, men det handler hovedsakelig om til enhver tid å gjøre det som er riktig, uten å ha egennyttige motiver.

Tyskeren Andreas Deffner, som har skrevet en bok om filotimo, definerer det slik: «To til tre positive tanker, en liter livsgnist, 500 gram gjestfrihet, 10 dråper med sympati, spe på med stolthet, verdighet og ditt indre kompass».

Derfor ble man tatt på senga nå og står tilbake med bare de mest primitive løsningene.

Den dårlige nyheten er at alt flere spør seg om grekerne har mistet det som ifølge wikipedia er den viktigste av de greske verdiene. Det er i så fall oppsiktsvekkende, i og med at den har vært holdt høyt i kurs siden antikken. «For en greker er filotimo som å puste. En greker er ikke en greker uten», som Thales formulerte seg. Han døde i år 547 før Jesus startet en ny tidsregning.

«Grekerne er gått tom for filotimo nå som tusenvis stormer grensene», het det sist uke i avisen Greekreporter.com. Bakteppet er opptrappingen av antall flyktninger som vil ta seg inn i Hellas, etter at Tyrkias president Erdogan åpnet slusene og kom med dårlig skjulte trusler om at det ville bli mer av dette om ikke EU støtter Tyrkia i Syria-krigen.

Å gjøre «det rette» i denne situasjonen, ville vært å gjøre det samme som grekerne gjorde i 2015, nemlig å hjelpe flyktningene med alt de eier. Slik bakeren på Lesvos gjorde, som ga bort tusenvis av brød. De lokale som kjørte i skytteltrafikk mellom nord og sør, slik at flyktningene slapp å gå nesten 60 kilometer. Det legendariske fotografiet av de tre gamle damene Emilia Kamvisi, Efstratia Mavrapidou og Maritsa Mavrapidou på benken som matet et flyktningbarn med flaske, et symbolsterkt bilde som bidro til at lokalbefolkningen på øya ble nominert til Nobels fredspris.

Det som nå er åpenbart, er at plan A ligger i søpla, og det finnes ingen plan B.

Det kan da umulig være de samme folka vi har sett de siste ukene, som banker opp NGO-ere og pressefolk, som dytter tilbake båter med flyktninger og slenger skjellsord etter dem? Som roper «nok er nok» og «vi vil ha øya vår tilbake»? Som blokkerer bygningsarbeidere sendt for å bygge nye og bedre flyktningleire?

Regjeringen har i tillegg sendt ut opprørspoliti for å vokte grensene med tåregass og gummikuler, mot det de betrakter som et angrep fra Erdogan, med tredjepersoner, propaganda og fake news som våpen. Flere videoer viser den greske kystvakten som forsøker å få gummibåter med flyktninger til å kantre. Og som skyter etter båtene. Regjeringen har også erklært at den nekter å ta imot asylsøknader, noe som heller ikke høres spesielt humant ut.

«Europas moral dør på den greske grensa», het det fra journalist Paul Hockenos i Foreign Policy sist uke. Han mener Europa generelt, og spesielt Tyskland der han bor, langt på vei taklet flyktningsituasjonen i 2015 med humaniteten intakt. Men avtalen inngått med Tyrkia våren 2016, der «illegale» flyktninger skulle byttes mot kvoteflyktninger, var aldri ment å være evigvarende. Det var kjøpt tid, som burde blitt brukt til å utmeisle en mer bærekraftig flyktning- og asylpolitikk i Europa. Det skjedde ikke. Derfor ble man tatt på senga nå og står tilbake med bare de mest primitive løsningene: Våpen, piggtrådgjerder og hard retorikk i fistel. «Det som nå er åpenbart, er at plan A ligger i søpla, og det finnes ingen plan B», som Hockenos skriver.

Majoriteten av grekere er ikke voldelige og sinte på flyktningene

Europa generelt har altså også sluppet opp for filotimo, skjønt det lenge har vært uklart om denne verdien har vært like høyt verdsatt i alle land. Det var ikke Ungarns statsminister Viktor Orban som oppfant det ordet, for å si det sånn. For grekere derimot, er dette en eksistensiell krise der identiteten står på spill. Derfor har hatet blitt møtt med kjærlighet. Flere organisasjoner på Lesvos samlet seg bak et opprop, der det het at volden på Lesvos er «fremmed og diskrediterer vår øy», fordi den har en «lang tradisjon for toleranse, åpenhet og gjestfrihet», som ikke skal bli ødelagt av «intoleranse, blind fanatisme og vold».

Litt ironisk, da, egentlig, at lokalbefolkningen på Lesvos før helgen banket opp tilreisende nynazister fra Tyskland og Østerrike. Nynazister har også kommet mannsterke til Evros, nord i Hellas, for å «jage innvandrere», som det så ulekkert heter. Det var derimot ingenting ironisk ved demonstrasjonene som like før ble holdt i storbyer som Athen og Thessaloniki til støtte for flyktningene, mot vold, rasisme og fremmedfrykt. Tusenvis ropte «Ingen grenser!»

Majoriteten av grekere er ikke voldelige og sinte på flyktningene. De ønsker å beholde sitt selvbilde som rause, inkluderende og gjestfrie. Men de aller fleste er eitranes pissed på et handlingslammet EU, som har stukket hodet i sandstranden, og Tyrkia, som spiller et høyt spill med flyktninger som innsats og pant. Det er ironisk det også, men på en annen måte.

Ironi stammer nemlig fra gresk og betyr «hyklerisk uvitenhet». Det passer jo godt på dagens situasjon. Bortsett fra dette med uvitenhet. For de vet jo hva de gjør.

Teksten er også publisert i Dagsavisen, 9. mars 2020.