Fascisme for nybegynnere

«Han er en fascist», ble jeg fortalt første gang jeg besøkte Istanbul i 2007. Jeg krympet i barkrakken og tenkte at tyrkiske venstreradikale er mer hardcore enn sine norske åndsfrender. F-ordet skal vi spare til de aller største anledningene, og Recep Tayyip Erdoğan var tross alt harmløs. Hvert år siden har jeg hørt det samme om Tyrkias statsminister og senere president. Inntil de siste årene, for nå er alle som kunne sagt det, bura inne, i eksil eller har pålagt seg munnkurv.

Ifølge den tyrkiske forfatteren Asli Erdogan var det først i 2008 at skiftet fant sted, med innføringen av nye antiterrorlover som gjorde det lettere å straffeforfølge opposisjonelle. «Dette var starten på fascismen», sa hun i et intervju jeg hadde med henne for et par år siden, da hun nettopp hadde sluppet ut av fengsel. Hun føyde til: «Folk ble lurt ganske lenge, inkludert meg».

Hvis vi tror det ikke kan skje igjen, fordi vi er blitt smartere, er vi omtrent like smarte som de var på 1930-tallet.

Det sitter fortsatt langt inne å bruke f-ordet. Derfor er det kjekt med utlendinger som ikke er så fine på det. I den nye boka «How Fascism Works. The Politics of Us and Them» er den amerikanske filosofen Jason Stanley opptatt av hvordan politikere bruker fascistisk retorikk for å skaffe seg makt, som de så bruker til å undergrave demokratiet. Hans mål er å gi leserne redskap til å skille det som er legitim taktikk i liberale demokratier fra det som ødelegger demokratiet. Det vil kanskje ikke overraske noen at mange av hans nyere eksempler er hentet fra USA, Russland, India, Ungarn, Italia, Polen og nettopp Tyrkia.

Jason Stanley vokste opp med jødiske foreldre som flyktet fra nazi-Tyskland. Hans mormor har fortalt hvor vanskelig det var for henne å overtale venner og familie til å gjøre det samme. De så ikke faretegnene. Det er litt som å lese Tormod Valakers bok fra 1999, «Litt fascisme, hr. statsminister», om pressens dekning av fascismen på 1930-tallet. Tittelen spiller på en lederartikkel fra forløperen til Dagens Næringsliv, som kritiserte parlamentarismen for å være for veik, og altså ønsket litt mer fascisme i Norge. Ikke overraskende, igjen, er det de borgerlige avisene Aftenposten, Nationen og Morgenbladet som er mest begeistret for Hitler, Mussolini og Franco.

De hører hjemme på kjøkkenet og skal lage barn i patriark-paradiset.

Hvis vi tror det ikke kan skje igjen, fordi vi er blitt smartere, er vi omtrent like smarte som de var på 1930-tallet. I 2018 ble det avholdt åtte parlamentsvalg i Europa. I gjennomsnitt fikk autoritære populistpartier 36, 2 prosent av stemmene. Høyrepopulister har økt sin støtte i Europa med hele 33 prosent de siste fire årene.

 

Fascistiske politikere skaper en stolt, mytisk fortid i kontrast til dagens forfall, de omskriver befolkningens felles forståelse av virkeligheten ved å vri på språket og angripe utdanningssystemet, de erstatter et fornuftbasert debattklima med konspirasjonsteorier og fake news, de setter grupper opp mot hverandre og skaper et hierarki der de på bånn er en trussel, slik at politikerne kan ta rollen som ofre, og til slutt framstiller de seg som voktere av lov og orden, som må ta nødvendige grep for å beskytte majoritetens interesser mot … syndige homofile, late innvandrere og ja, skjøre kvinner. Holdt på å glemme dem. De hører hjemme på kjøkkenet og skal lage barn i patriark-paradiset.

Politikk og retorikk som for bare noen år siden framsto som ekstrem og usannsynlig, er blitt den nye normalen.

De som vokter disse tradisjonelle og ekte verdiene, bor på landsbygda. De som ødelegger samfunnet – de utdannede, de seksuelt liberale, minoriteter, elitefeminister – bor i byene. Jøder og kommunister, som de het i gamle dager. De politisk korrekte, som de ofte kalles i våre dager.

Når 45 prosent av Trumps velgere mener det er de hvite som blir mest undertrykt i USA og at kristne er den gruppen som blir mest forfulgt (54 prosent), har noen lykkes særdeles godt med å få natt til å bli dag, og omvendt.

Politikk og retorikk som for bare noen år siden framsto som ekstrem og usannsynlig, er blitt den nye normalen, og det normale er ikke noe å bekymre seg for. «Normalisering av fascistisk ideologi vil, per definisjon, få anklager om «fascisme» til å framstå som en overreaksjon», skriver Stanley.

Plutselig er det for seint.

Blant dem som har bidratt mest aktivt til å skape det Stanley mener er sterke fascistiske tendenser i USA, og som han eksplisitt nevner, er nettstedet Breitbart News og redaktør og tidligere Trump-rådgiver, Steve Bannon. Han er invitert til Nordiske mediedager i Bergen i mai. Neste år burde de invitere noen som mener jorda er flat. Å bruke fornuft mot demagoger er som å bruke «en pamflett mot en pistol», som Stanley skriver.

«Steve Bannon er vår tids Joseph Goebbels», skrev forfatter og journalist Bjørn Westlie på Facebook på tampen av sist uke, og sammenlignet hans invitasjon til Bergen med «å invitere Goebbels til Norge før valget til Riksdagen i 1933». Det ble naturligvis raskt påpekt at han burde spare Goebbels-kortet til en regnværsdag.

Vel, jeg veit ikke lenger. Plutselig er det for seint. Bare spør mine tyrkiske venner. Hvis du finner dem.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen 4. mars 2019)