Feminisme er årets ord, men jeg venter med feiringa

Denne uka kåret Merriam Webster – nettstedet som kaller seg USAS “most trusted” nettordbok – ordet “feminisme” til 2017s ord. Kåringen skjer, enkelt og greit, ved å finne fram til det enkeltordet som er mest søkt på i det gjeldende år, og i år var det altså feminismens tur. Kanskje ikke så rart det, i et år som startet friskt med The Women’s march og endte opp i kampanjen og bevegelsen som har blitt #MeToo. En bevegelse som også endte opp med å bli kåret til “årets person” på forsiden av Time Magazine. 

Jeg bare lurer: Har vi egentlig vunnet ennå?

Denne uka ble det også klart at den republikanske representanten Roy Moore tapte sitt senatorvalg med en hårsbredd, en mann som er anklaget for voldtekt mot mindreårige og som synes slaveriet var en fin ting. Delstaten Alabama ble såvidt reddet av sorte kvinners stemmer. Det blir kalt en seier for #metoo-bevegelsen.

Feminisme er kanskje ikke kåret til årets ord her hjemme, men det må i alle fall sies å høre hjemme på en toppliste, om vi hadde hatt en. Så betyr det nå at feminister slipper å debattere hvorvidt ordet er utdatert eller ikke? Betyr det at vi kan komme oss videre fra brannslukkingsarbeidet snart? Og hvordan står det egentlig til med politikken, den som skal bære oss når skipet med hashtagger og kjente fjes har seilt videre? Jeg bare lurer: Har vi egentlig vunnet ennå?

Å krasjlande i virkeligheten

For noen uker siden, mens jeg ennå var i mammaperm, satt jeg utenfor en kafé i Oslo og spiste lunsj mens sønnen min sov i vogna. Noen bord bortenfor meg satt en gjeng med tre, godt voksne menn og snakket så høyt at jeg ikke kunne unngå å overhøre samtalen deres. Når jeg skjønte hva de pratet om, klarte jeg i alle fall ikke å unngå det. De snakket om #metoo. Samtalen gikk omtrent som dette (fritt etter det jeg noterte i etterkant):

Jeg ble så satt ut av hele samtalen at jeg ikke klarte å reagere der og da

Mann 1:

«Jeg har til og med en stesønn, jeg, som ble anmeldt for voldtekt, og hun hadde altså overnattet hos han!»

Mann 2:

“Ja, nå har det blitt sånn at du må ha overvåkningskamera på sånn derre WÅN NAIT STÆN”.

Mann 3:

«Ja. Det er for jævlig at det har blitt sånn»

Der satt de, tre hvite, velkledde, eldre menn et sted i sentrum vest og illustrerte på perfekt vis hvordan egne privilegier kan gjøre deg helt sveiseblind for strukturer som rammer andre enn deg selv. Jeg ble så satt ut av hele samtalen at jeg ikke klarte å reagere der og da.

Både mailen og innboksen min var full av kvinner som ville fortelle meg om ting de hadde opplevd

Jeg er klar over at permisjonsbobla eksisterer, men akkurat da krasjlandet jeg i virkeligheten. Akkurat som man gjør ved å se hvite amerikanere beskrive det Roy Moore gjorde mot et barn: “He kissed a girl and read her a poem. Big woo”. Eller når skigutta bortforklarer funnene som viser at idrettsmenn tjener langt mer enn kvinner med at de ganske enkelt “føler at det er likestilling”. Det er litt som om jeg skulle sagt at “jeg føler det er fred i Midtøsten”.

Uansett, vi (jeg) trenger kanskje alle disse påminnelsene. For selv om historiene under emneknaggen #metoo er en liten revolusjon i seg selv, er vi fortsatt ganske langt fra en seier.

Et kulturproblem

Som 26-åring ble jeg deltidsansatt som organisasjonssekretær i den feministiske organisasjonen Kvinnefronten. Jeg ble kastet inn i debatten om reservasjonsretten med minimal erfaring, Jeg hadde aldri skrevet et høringssvar før, men jeg gjorde så godt jeg kunne med god hjelp fra frivillige medlemmer. Læringskurven var bratt, jeg lærte fort å stå på mine egne bein.

Kvinnefronten hadde så vidt råd til en halv stilling og sånn var det også med de andre medlemsorganisasjonene i kvinnebevegelsen, om de i det hele tatt hadde til det. Jeg skulle være servicemedarbeider, kommunikasjonsavdeling, økonomisekretær, lobbyist, rådgiver og arrangementsansvarlig – samtidig. Resten av tiden min gikk med til hobbypsykologi. Både mailen og innboksen min var full av kvinner som ville fortelle meg om ting de hadde opplevd. Det var nok den tyngste biten av arbeidet, den som gjorde meg sliten inn til beinet. Den gjorde også at #metoo-kampanjen ikke var noen åpenbaring for meg.

For bare noen år siden stod hun langs en veikant et sted i Oslo og kastet opp for andre gang fordi hun ikke orket å gå på jobb

Men for mange har kampanjen tvunget fram til en slags re-programmering av hodet. Som kommentator i Dagbladet, Marie Simonsen, påpekte på et frokostmøte om #metoo nylig: “Jeg tror det er en kultur vi har vent oss til og at kvinner bare snakker om det blant seg selv”. De tre mennene jeg overhørte er et godt, men skremmende eksempel på hvor alminnelig denne kulturen faktisk er.

Min mors historie

Et annet eksempel er min egen mor. For bare noen år siden stod hun langs en veikant et sted i Oslo og kastet opp for andre gang fordi hun ikke orket å gå på jobb. Bare noen dager i forveien hadde hennes nærmeste sjef stilt seg opp bak henne, mens hun stod lent over en arbeidspult, og trukket ned buksen sin for å “fleipe” med de andre mannlige ansatte. Ikke lenge etter sykemeldte hun seg. 

Moren min er vokst opp på Oslo øst med en alenemor. Hun har tatt videregående, men ellers har hun ikke noe mer utdannelse. Hun har jobbet seg oppover, men det gjør deg veldig sårbar som arbeidstaker i dagens arbeidsmarked å være en såkalt ufaglært. Og spesielt sårbart er det kanskje også når du nærmer deg pensjonsalder med stormskritt, da regner det ikke akkurat med nye jobbmuligheter.

For når enkelthistoriene stilner, må vi få en politikk på plass

Men da moren min ble utsatt for trakassering bortforklarte daglig leder i bedriften det hele med at det var “fleiping”. Mamma fikk en advokat til å se på saken, men ble rådgivet til å ikke gå til sak. Det endte til slutt med at mamma sykemeldte seg, sluttet i jobben og deretter måtte hun lete i månedsvis etter en ny jobb. Mannen som trakasserte mamma ble det ikke gjort noe med.

Mer politikk, takk!

Kvinnebevegelsen i Norge har vært basert på mange små medlemsorganisasjoner som så vidt overlever. De bærer på tusenvis av historier de gjerne skulle ha snakket mer om blant andre enn seg selv også. For det er så viktig å fortelle, men det er også viktig å påpeke at mange av enkelthistoriene aldri kan fortelles.

Hvilke konkrete, politiske tiltak har blitt foreslått her hjemme?

For mange kvinner står det om arbeid, liv og helse. Og det er nettopp en av grunnene til at kvinnebevegelsen kjemper mot et system og strukturer, og ikke bare enkeltindivider. Det er derfor kvinnebevegelsen alltid er de siste til å forlate rommet. For når enkelthistoriene stilner, må vi få en politikk på plass.

Hvilke konkrete, politiske tiltak har blitt foreslått her hjemme? Partiet Rødt fikk nylig gjennomslag hos byrådspartiene i Oslo for å sette av en ny pott på fem millioner til organisasjoner som jobber mot kvinnediskriminering, men hva skjer med de politiske tiltakene fra regjeringen? Likestillingsminister Solveig Horne og arbeidsminister Anniken Haugli krever at arbeidsgiverne tar seksuell trakassering på alvor. Fint det, men hvordan da?

Hvilke konsekvenser skal pålegges en arbeidsplass som ikke følger opp sine trakasseringssaker?

“Slik skal ledere håndtere trakassering” skriver Aftenposten, og viser til plikten en leder har ifølge arbeidsmiljøloven. Likevel kan hverken Likestillingsnemda eller Ombudet behandle disse sakene. Sånn systemet fungerer i dag fører “hensynet til rettssikkerheten” til at den fornærmede må ta saken sin til domstolen for at det skal skje noe, og det koster ofte mer enn mange har råd til å gi. Så hva da med hensynet til min mor, og alle dem som har opplevd det samme som henne? Hvilke konsekvenser skal pålegges en arbeidsplass som ikke følger opp sine trakasseringssaker?

Inntil jeg får svar på det, inntil faktiske politiske tiltak blir satt i gang, setter jeg feiringen på vent. I mellomtiden må gjerne enda flere historier ta plass i det offentlige ordskiftet, så alminnelig som dette problemet tydeligvis er. For “feminisme” er kanskje årets ord og #metoo er kanskje årets person, men vi er fortsatt på brannslukkings-stadiet når det gjelder likestilling. Vi er ganske langt ifra ferdige.