Feminismens nye tilbakeslag

For snart 30 år siden skrev den amerikanske feministen, journalisten og forfatteren Susan Faludi klassikeren «Backlash», eller på norsk: «Det store tilbakeslaget. 90-åras kvinnebilde». Der skriver hun: «Hvordan er det mulig at så mye forvrengt, mangelfull eller rett og slett unøyaktig informasjon har kunnet bli så allment akseptert?».

Det kan man lure på i dag også. Nå har vi i tillegg «hjelp» av sosiale mediers kjappe «sannheter» helt uten kontekst eller historie rundt det som blir uttalt.

For husk dette, bak et meme eller en deling, kan det stå et enkelt menneske som ikke vet bedre.

«Backlash» var et oppgjør med påstanden om at feminismen hadde gått for langt, tilbake i 1991. Det kan vi le av nå. Men våre barn kommer også til å bli voksne om et tiår eller to eller tre, se tilbake på 2022 og lure på hvorfor i all verden de i et kort glimt hadde trodd kvinner hadde fått for mye makt. For det er langt mellom påstander og virkeligheten. Og det er virkeligheten som skal tale til oss, og ikke et manipulert meme. Hadde vi alle sammen bare vært bevisst det, like for like, hjerte for hjerte.

For husk dette, bak et meme eller en deling, kan det stå et enkelt menneske som ikke vet bedre. Men det kan også stå interessegrupper bak, politiske partier eller lobbyister, som vet akkurat hva de driver med. For likestillingens tilbaketog henger sammen med reaksjonære tendenser også på andre politiske flanker, der vi ser både nasjonalisme og høyreekstremisme vokse fram, innpakket i en myte om at alt var bedre før.

Hvert år havner sju millioner kvinner på sykehus etter en abort som gikk galt!

De fleste store samfunnsendringer som innebære rettigheter for flere grupper og nye stemmer, har det med å generere en tilsvarende flukt inn i det tradisjonelle, inn i myten om det som var, inn i innbitt motstand mot endringer som føles truende og fremmende.

For eksempel genererte den radikale kvinnebevegelsen i USA en tilsvarende motsats der andre kvinner med iver og lyst gikk inn i tradisjonelle roller, mer kristne og mer hjemmeværende enn noensinne. I dag er Tea Party-bevegelsen en av konsekvensene av dette, og en kjempekraft for reaksjonære og konservative ideer. Siden 2009 er 330 anti-abort-lover innført i USA.

Vi kan i samme åndedrag nevne Polen og hele Sør-Amerika når vi skal huske at: Nesten halvparten av alle aborter i verden utføres på en utrygg måte. Hvert år havner sju millioner kvinner på sykehus etter en abort som gikk galt! Det er verdt et utropstegn.

Det høres science fiction ut. For millioner av kvinner er det daglig reality.

Nesten 50.000 kvinner verden over drepes av partneren eller et familiemedlem hvert år. Det betyr at hvert 11. minutt blir en kvinne drept av en av sine nærmeste. Det er det samme som 200 flystyrt hvert år. Mens vi kan forstille oss hva 200 flystyrt hadde satt i verk av kriseplaner, mister 50 000 jenter og kvinner livene sine uten at vi går politisk amok med tiltak av den grunn. Hvorfor ikke? I 2016 rapporterte VG at 165 kvinner i Norge hadde blir drept av partneren sin siden 2000. Det er også en flystyrt. Det er 10 menneskeliv i året.

Og dette er tall fra 2020, altså før pandemien. Vi vet at nedstengingen og har vist at kvinnemishandling økte. Med andre ord er både drap på kvinner utført av en nær person (femicide) og kvinnemishandling også en verdensomspennende pandemi, som i tråd med det andre viruset også rammer hardest der velferdsstaten og likestillingen er dårligst fra før. At kvinner tapte mer enn menn under pandemien er allerede godt kjent.

Likestilling betyr også likestilling for menn

Ifølge FN har 178 land diskriminerende lover som hindrer kvinner i å delta på arbeidsmarkedet og i økonomien på lik linje med menn, som igjen betyr at kvinner har i snitt bare 76,5 prosent av de samme, lovfestede rettighetene som menn har.

Tenk om det var «normalt» at nesten fire av fem menn i verden ikke hadde de samme juridiske rettighetene som kvinner. Uten at vi satte politikken på hodet av den grunn. Det høres science fiction ut. For millioner av kvinner er det daglig reality.

Kvinner, også i Norge, tjener mindre enn menn. Norsk Sykepleierforbund kaller dette for «Verdsettingsdiskriminering», at arbeid som hovedsakelig utføres av kvinner systematisk verdsettes lavere enn arbeid som hovedsakelig utføres av menn, selv om kravene til utdanning, erfaring, ansvar og anstrengelse er de samme.

Det finnes 193 land i verden. Kun 10 av dem har kvinnelig statsoverhode. På verdensbasis eies under 15 % av jorda av kvinner. Og så videre. Dette kunne vært en bok full av lignende tall.

Kvinners stadige undertrykking i verden undertrykker også menn.

Likestilling betyr også likestilling for menn: Muligheten til å gjøre mer ulønnet arbeid. Muligheten til å slippe forsørgerbyrden, og derfor innse viktigheten av å bli med i kampen for barnehager, helsehjelp og kvinners rettigheter i yrkeslivet. Menn må ha muligheten til å velge jobber som tradisjonelt er lavlønnede fordi de var kvinneyrker og derfor kjempe for likelønn. Likestilling er også muligheten til å slippe krige som en mann.

Vi skal ikke likestille slik at flere kvinner havner i fengsel for å matche mennenes skyhøye tall, men vi skal likestille menn ut av fengsler gjennom å forske på årsaker, og deretter skape samfunn som får menn vekk fra kriminalitet. Vi skal heller ikke likestille slik at flere kvinner blir blant våre aller rikeste (i dag 27 prosent), men vi skal likestille rike menn med på inntekter som harmoniserer med den gjengse kvinne og mann. Slik styrker vi demokratiet for alle.

Alt henger sammen med alt. Kvinners stadige undertrykking i verden undertrykker også menn. Først når vi skjønner det, kan vi reversere tilbaketoget i abortkampen, nedstengningens herjinger med kvinners levekår og kvinnemishandlingens globale pandemi.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 10. juni 2022.)