Er festen snart over for Boris Johnson?

Presset på Storbritannias statsminister, Boris Johnson, har økt i takt med at stadig nye festligheter rundt statsministerboligen i Downing Street 10 har nådd offentligheten. Minst 14 fester har gått av stabelen i tidsrommet mellom mai 2020 og april 2021.

 

Fest og moro under full nedstenging

Kanskje den mest kjente festen fant sted 16. april i fjor – kvelden før bildene av dronning Elizabeth som satt alene under begravelsen av ektemannen sin, prins Philip, gikk verden rundt. Det skal etter sigende ha blitt festet så hardt i Downing Street denne kvelden at husken til Johnsons sønn skal ha blitt ødelagt i bruduljene.

Det skal nevnes at Johnson ikke deltok på denne festen, men han skal ha deltatt på flere av de tretten andre festene som har blitt avholdt. Det er uansett staben han er sjef for som har arrangert festene.

Med andre ord er skruen strammet betraktelig hardere til i Storbritannia når det kommer til skandaler knyttet til koronapandemien sammenlignet med her i Norge.

Felles for alle disse festene er at de ble arrangert på et tidspunkt der hele Storbritannia var under ekstremt strenge koronarestriksjoner. På det verste kunne britene bare ha én person på besøk hjemme hos seg. I Downing Street var det flere titalls personer samlet på festene.

Med andre ord er skruen strammet betraktelig hardere til i Storbritannia når det kommer til skandaler knyttet til koronapandemien sammenlignet med her i Norge. At Erna Solberg hadde noen gjester for mange i den norske fjellheimen i fjor, fremstår nesten som en bagatell i forhold – til tross for at den saken skapte store overskrifter og endte med at den daværende statsministeren måtte betale en bot på 20 000 kroner.

 

Ulike strategier

Mens Solberg her hjemme tidlig innså alvoret og valgte den eneste riktige strategien som var å legge seg så flat som overhodet mulig og prøve å legge saken død så fort som mulig, startet Johnson med en langt mer offensiv strategi. Han avfeide at festene hadde funnet sted, og omtalte samlingene konsekvent som «arbeidsmøter med ost og vin».

Nesten uansett hva han gjør, vil han alltid ha en lojal, og ikke ubetydelig base som støtter ham.

Denne strategien ble han tvunget til å legge fra seg da antallet angivelige fester steg nærmest for hver eneste dag, og både granskning og politietterforskning var på trappene. Først da beklaget Johnson det som hadde skjedd.

Til tross for massiv kritikk fra opposisjonen og et økende antall fra sine egne rekker i det konservative partiet, sitter altså Boris Johnson fremdeles som statsminister. Hadde det samme skjedd i Norge ville statsministeren sannsynligvis vært tvunget ut av regjeringskontorene for lengst.

Det er flere avgjørende forskjeller mellom det norske og britiske politiske systemet som gjør det mulig at Johnson ser ut til å ha minst mange politiske liv som katten Larry som patruljerer utenfor Downing Street 10 har.

 

Flerpartisystemer er disiplinerende

Den viktigste forskjellen ligger i at Norge er et flerpartisystem, mens Storbritannia i praksis er et topartisystem. Det gir flere utslag: Er man som velger plassert på ytterflankene i de to partiene, har man i realiteten ikke noe sted å gå dersom man ønsker å «straffe» partiet uten å gå til mindre og obskure partier.

Dermed står det mellom å holde seg for nesen og likevel stemme det konservative partiet ved neste korsvei, eller sette seg på gjerdet. Dette vet naturligvis Johnson: Nesten uansett hva han gjør, vil han alltid ha en lojal, og ikke ubetydelig base som støtter ham.

Sjokkeffekten er lavere enn hvis det var en langt mer pertentlig eller prektig politiker som sto i stormen.

Dessuten bidrar topartisystemet til at Boris Johnson har lite å frykte i parlamentet. Siden partiet hans har flertall – det er tross alt hele grunnen til at han er statsminister i utgangspunktet – er det kun hans egne som kan felle ham.

Erna Solberg var leder for en mindretallsregjering, og kunne i ytterste konsekvens blitt kastet av Stortinget dersom hun gikk fullstendig i vranglås og bedyret at 60-årslaget med påfølgende sushi bare var et høyfjellsseminar for sine nærmeste medarbeidere. Å kaste sin egen statsminister har langt høyere politisk kostnad enn å stemme for et mistillitsforslag mens man sitter i opposisjon. Dette bidrar til at Johnson sitter trygt.

 

Stadig mer desperat

En annen faktor som gjør at Boris Johnson fremdeles sitter ved makten, er noe vi kjenner igjen fra norsk politikk: Det lønner seg at velgerne ikke forventer at du fremstår som et forbilde i moralske spørsmål. Dette er noe Johnson har perfeksjonert til fingerspissene.

Hele fremtoningen hans skriker at dette er en mann som ikke er så nøye på det. På samme måte som at politikere fra Fremskrittspartiet har mye lettere å slippe unna en sexskandale, russkandale eller skatteskandale enn for eksempel en politiker fra SV eller KrF, hjelper imaget Johnson under skandaler som dette.

Sjokkeffekten er lavere enn hvis det var en langt mer pertentlig eller prektig politiker som sto i stormen.

At han er i ferd med å miste sine egne, kan være den første spikeren i kisten for hans videre statsministergjerning.

Spørsmålet nå er om nettet for alvor har begynt å snøre seg rundt britenes statsminister. Han fremstår som stadig mer desperat, og reaksjonene har ikke latt vente på seg etter at han antydet at Labour-leder Keir Starmer indirekte hadde vært med på å unnlate å straffeforfølge den nå avdøde BBC-profilen Jimmy Savile, som hadde en rekke voldtekts- og pedofilianklager mot seg – en kjent konspirasjonsteori dyrket blant annet av Qanon-bevegelsen. Før Starmer ble politiker, var han nemlig leder for den britiske påtalemyndigheten.

Tidligere denne uken ble Starmer omringet av en rasende mobb etter at Johnson kom med denne beskyldningen.

 

Er i ferd med å miste sine egne

For første gang viser også målingene til YouGov at det er dødt løp internt blant konservative velgere om hvorvidt de mener Johnson gjør en god jobb eller ikke. Så sent som i slutten av november var avstanden mellom de to blokkene 18 prosentpoeng i favør de som synes han gjør en god jobb.

Det kreves mistillit fra minst 54 parlamentsmedlemmer fra det konservative partiet for at det skal utløses krav om et nytt ledervalg i partiet. Per nå vet vi at det er 13 parlamentsmedlemmer som formelt har krevd dette, sannsynligvis er det reelle tallet noe høyere.

En ting er i hvert fall sikkert: Selv ikke Johnson kan ikke overleve et slikt press som han befinner seg under nå over lengre tid. At han er i ferd med å miste sine egne, kan være den første spikeren i kisten for hans videre statsministergjerning.