Flere forskere må ta stilling

Som samfunnsengasjert forsker blir jeg ekstra glad når nobelprisen tildeles akademikere som ikke bare har vært vitenskapelig fremragende, men som også beskjeftiger seg med samfunnsrelevante emner – og som i tillegg anstrenger seg for å gjøre sin forskning lett tilgjengelig i populærvitenskapelig artikler og bøker.

Kommisjonen etterlyste betydelig innsats fra staten for at Sverige ikke skal halse etter i AI-utviklingen.

Langt fra alle Nobelprisvinnere passer til den beskrivelsen. Enda mer sjelden er det at de tar stilling i aktuelle eller kontroversielle spørsmål.

To av årets mottakere til økonomiprisen til Alfred Nobels minne oppfyller alt dette: Daron Acemoglu og Simon Johnson, begge professorer ved det anerkjente universitetet MIT i Cambridge utenfor Boston.

De siste årene har begge to løftet fram de nordiske arbeidsmarkedsmodellene som forbilder, med sterke fagforeninger, høy tariffavtale-dekning og (relativt) omfattende trygdesystem.

Det er en oppfatning som baserer seg på den forskningen som ga dem nobelprisen, nemlig institusjonenes betydning for å skape velstand og for at den velstanden skal komme hele befolkningen til gode.

Acemoglu og Johnson har også tatt stilling i debatten om automatisering og kunstig intelligens, der de etterlyser noe de kaller “pro-worker AI” (lønnstakervennlig AI).

Betyr det at vårt samfunn er sikret i framtiden?

De vil styre utviklingen av teknologien så den utformes for å supplere mennesker framfor å erstatte dem. MIT-professorene mener at arbeidsmarkedsinstitusjoner er nødvendige for å styre teknologiutviklingen og for å redusere de negative effektene av den.

Eksempler på sånne institusjoner kan være lovgivning om blant annet ansettelsesvern, integritet og arbeidsmiljø. Det kan også være sterke fagforbund, slik at de ansatte kan forhandle om omstillingsavtaler som gir inntektsstøtte under studier eller ved arbeidsledighet. Andre viktige komponenter er økt lønnspress og et skattesystem som bidrar til fremveksten av høykvalifiserte jobber.

For deg som har lest så langt, er det nok klart at det Acemoglu og Johnson ønsker seg, er ganske likt det vi har i Sverige.

Betyr det at vårt samfunn er sikret i framtiden?

Om man spør regjeringens AI-kommisjon, som leverte sin rapport i slutten av november, er svaret nei.

Lønnstakernes rolle er de ikke like enige om.

Kommisjonen etterlyste betydelig innsats fra staten for at Sverige ikke skal halse etter i AI-utviklingen. De er altså enig med Acemoglu og Johnson om at politikken spiller en viktig rolle.

Lønnstakernes rolle er de ikke like enige om. I kommisjonens rapport nevnes ordene “selskap/selskapet” og “næringsliv/næringslivet” mer enn 250 ganger, mens “fagforbund/fagforeninger/fagorganisasjoner” nevnes nøyaktig null ganger.

AI-kommisjonen fokuserer mer på hvordan Sverige skal kunne fortsette å være økonomisk vellykket i en verden der kunstig intelligens gjennomsyrer økonomien og samfunnet.

Det er bra.

Acemoglu og Johnson minner oss på at bærekraftige samfunn må verne om mennesker først, ikke selskap og teknologi.

(Først publisert i Lag&Avtal. Gjengitt med tillatelse og oversatt av redaksjonen.)