FOTO: Chris Brignola/Unsplash

Flymodus

«En flytur» er ikke hva det en gang var.

Det er sommer og sesong for flyreiser. Det kan være en stressende opplevelse for både passasjerer og ansatte. En flytur er en godt regissert forestilling. Men ritualene er ikke helt som de var.

Kabinpersonalet kommer nå og samler inn søppel før vi passasjerer har fått lov til å kjøpe noe som helst. Når vi nærmer oss landing, kommer det flere, gjentatte oppfordringer om å ta med søppelet vårt sjøl.

Og tid er penger.

Når vi forlater flyet ser vi forklaringen. De som skal være med samme fly tilbake til Norge, står allerede innelåst i en glovarm korridor. Som oppdrettslaks slippes de inn i merden så snart den er tømt og renset etter oss som nettopp er sluppet ut.

Ja, med unntak av der nakkeserviettene tidligere sørget for hygienen, så klart. De ubrukte borrelåsene på toppen av flysetene er så fulle av hår og flass at de får sluket i fellesdusjen på et studentkollektiv til å framstå som en nypusset EM-pokal.

«Antimakassar» heter de faktisk, disse serviettene som tidligere ble skiftet når en passasjer går av og en annen kommer på. Oppkalt etter en indonesisk by der det ble produsert olje som de velstående pleiet håret sitt med og som dessverre smittet over på møbler.

Det tar tid å skifte slike nakkeservietter, så klart. Og tid er penger. Billigere å la passasjerene stirre på rusk og rask i en gammel borrelås rett foran nesetippen.

«En flytur» er ikke hva det en gang var.

Stikk innom et borettslag fra femti-sekstitallet og se sjøl.

Skrivende journalister som ikke i tillegg kan fotografere, er for lite produktive. Å holde seg med egen fotograf, eller til og med med en tegner, har blitt for dyrt for nesten alle medier. Leserne betaler prisen i form av et dårligere produkt.

«Et stykke journalistikk» er ikke hva det en gang var.

De som bygger ut boliger for salg har gjennomført en lignende transformasjon. «En leilighet» var tidligere en bolig med eget kjøkken, soverom, stue, bad, entré, sportsbod skapplass og tilgang til uterom på bakken. Stikk innom et borettslag fra femti-sekstitallet og se sjøl.

Spol fram til i dag og besøk en venn som har flyttet inn i en av mange nye leiligheter bygget av «Eiendomsutviklere». Kjøkkenet har ikke spiseplass, inngangsdøra kommer rett inn i stua, ingen sportsbod eller integrerte skap og «hagen» er på taket. Har du handla hos en utvikler med skikkelig gode advokater, har du til og med to dører inn til soverommet. Ikke fordi det er så stort, men fordi det ikke er plass til å gå rundt fotenden av senga.

«En leilighet» er ikke hva det en gang var.

Prisene kan settes ned og overskuddene opp, men kostnaden sendes til kundene i form av lavere kvalitet, service eller volum.

Eksemplene er mange flere enn vi har plass til i denne lille spalten. «En øl takk» betød i mange tiår 0,5 liter. Slik er det ikke lenger.

Disse endringene er ikke motivert av å øke livskvaliteten til mennesker, men av å redusere kostnader og øke overskudd. Men også av at de er gjennomført uten at vi har blitt enige om å endre konvensjonene for hva en flyreise, et stykke journalistikk, en leilighet eller en øl faktisk er.

Prisene kan settes ned og overskuddene opp, men kostnaden sendes til kundene i form av lavere kvalitet, service eller volum. Du får prøv å smør på brødskiva di sjøl.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen)