Følelser i politikken

Det er ganske opplagt, egentlig: Menneskers drivkraft er følelser. I beste fall kan fornuften bidra til å omdirigere eller stogge følelsene midlertidig, slik at vi ikke går amok når vi rammes av kjærlighet, hevnlyst eller egoisme. Så hvorfor skal det ikke være det samme i politikkens verden, så lenge politikk bedrives av folk og ikke roboter?

Parlamentarisme, lovverk og rettssystemer er ment å skulle forhindre irrasjonelle beslutninger, men det var ikke paragrafrytteri som i sin tid fikk Barack Obama valgt til president i USA, det var slagordet “håp”.

Hitler kom til makten med et løfte om hevn etter tyskernes nederlag under første verdenskrig. Osama bin Laden spilte på frykt – og spredde frykt. Gordon Brown ble i sin tid vonbroten da Obama prioriterte et speidermøte framfor lengre samtaler med ham under den daværende britiske statsministerens første besøk i Washington.

Kategoriene er krampaktige.

Hele følelsesregistret er i virksomhet når politikk skal utformes, nå mer enn noensinne, hevder den franske statsviteren Dominique Moisi i boka The Geopolitics of Emotion. How Cultures of Fear, Humiliation and Hope are Reshaping the World. Han konsentrerer seg om tre geopolitiske områder og tre følelser: Asia, mener han, er håpets kontinent, Vesten styres av frykt, mens den muslimske verden preges av ydmykelse.

Kategoriene er krampaktige. Det skyldes at Moisi tar utgangspunkt i de berømte tesene til statsviterkollega Samuel P. Huntington fra 1993, om at dagens verden er delt opp i en håndfull sivilisasjoner som støter sammen i kulturkonflikt, deriblant den vestlige verden og den muslimske. Om Huntingtons teser var profetiske eller selvoppfyllende, får vi vel aldri vite, men undersøkelser har vist at nordmenn, i likhet med andre europeere og amerikanere, frykter konflikten mellom den vestlige verden og muslimer mest av alt.

Ifølge Huntington er det inngrodde og gamle kulturforskjeller som fører verdens sivilisasjoner på kollisjonskurs. Det vil ikke Moisi være med på. Som motvekt til hypotesen om “Clash of Civilizations”, setter han opp sin egen variant, nemlig “Clash of Emotions”.

Slike altomfattende teorier har en tendens til å utvikle seg til selvoppfyllende profetier, så sånn sett representerer ikke Moisi noe fremskritt. På den annen side baserer han seg ikke på historiske, etniske og religiøse forskjeller, men i større grad på samtidige økonomiske, politiske og sosiologiske fakta som lar seg forandre.

Moisi sammenligner følelser i politikken med kolesterol – noe både positivt og negativt. Det avgjørende er å finne den riktige balansen. Årsaken til at han har valgt å fokusere på håp, frykt og ydmykelse (i stedet for avsky, hat, desperasjon, ære, solidaritet, etc), er at disse tre er tett knyttet sammen med selvtillitt, en avgjørende størrelse når nasjoner, folkeslag og statsledere møtes på den internasjonale scenen.

Ydmykelse henger gjerne sammen med en skadeskutt selvtillit.

Tenk bare på hvor avgjørende seier i sportskonkurranser er for en nasjons rake ryggrad og hvor fornedrende tap oppleves. Fryktsomhet er ofte et uttrykk for fravær av selvtillitt, en overbevisning om at ting blir farligere og mer usikre dag for dag, mens håp gjerne signaliserer trygghet og troen på at morgendagen vil bli bedre enn gårsdagen.

Ydmykelse henger gjerne sammen med en skadeskutt selvtillit, en idé om at ditt nederlag er andres feil, og frustrasjonen over at du ikke kan gjøre noe med det.

Hvis vi overfører dette til verdensscenen, vil slagordet i Asia lyde: “Jeg ønsker å gjøre det, jeg kan gjøre det og jeg akter å gjøre det”. I den muslimske verden: “Jeg vil aldri få det til, og siden jeg aldri vil få det til, kan jeg like godt skape litt ugagn”. I Vesten: “Å, kjære Gud, verden er blitt et så farlig sted – hvordan kan jeg beskytte meg mot den?”

Nedlatende og arrogant, med andre ord.

Kulturell identitet overtok plassen til politisk ideologi etter Den kalde krigens slutt. Identitet henger sammen med selvtillit, og dermed er det heller ikke unaturlig at følelser i større grad har preget den politiske dagsorden de siste 20 årene. Frykt, håp og ydmykelse kan deles inn i to kategorier: Selvtillit eller mangel på selvtillit. Asia har mye av det første for tiden.

Deler av Midtøsten, USA og Europa ser ut til å mangle trua på seg selv, og så lenge de fortsetter å gå i tottene på hverandre, mens Kina vokser videre uforstyrret, vil den negative spiralen forsterke seg.

En fransk minister, forteller Moisi, kom tilbake fra Asia våren 2008 og konstaterte at asiatene “behandlet meg akkurat som vi pleide å behandle dem”. Nedlatende og arrogant, med andre ord.

(En versjon av denne teksten er tidligere publisert i Dagbladet.)