Ideen om at bombing av sivile vil knekke moralen og få dem til å vende seg mot sine egne ledere, er gammel og for det meste diskreditert.
NEW YORK: Vi vet fortsatt ikke omfanget av ødeleggelsene etter at USA bombet Irans atomanlegg i forrige måned. Ifølge den amerikanske presidenten, Donald Trump, var det snakk om «total utslettelse».
Dette skrøt han av på NATO-toppmøtet i juni. Men en amerikansk etterretningsrapport, som kommer med et foreløpig anslag, antyder at Iran kan begynne å anrike uran igjen i løpet av få måneder. Rafael Mariano Grossi, generaldirektør i Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), har kommet til samme konklusjon.
Faktisk kan bombing ha motsatt virkning: Det gjør folk sinte.
En ting vi imidlertid kan si med relativ sikkerhet, er at den massive israelsk-amerikanske bombekampanjen ikke utløste et opprør mot Den islamske republikken, slik Israels statsminister Benjamin Netanyahu hadde håpet på.
Trump, som gjerne tenker høyt i sosiale medier, ga til og med uttrykk for at regimeskifte er den åpenbare løsningen når det nåværende regimet «ikke er i stand til å GJØRE IRAN STORSLAGENT IGJEN» («MAKE IRAN GREAT AGAIN»), men uten å klargjøre om innsatsen for å gjøre Iran storslagent igjen skal komme innenfra eller utenfra landet.
Ideen om at bombing av sivile vil knekke moralen og få dem til å vende seg mot sine egne ledere, er gammel og for det meste diskreditert. Det fungerte ikke under den spanske borgerkrigen, da tyskerne og italienerne bombet Guernica i 1937. Det fungerte ikke under andre verdenskrig, da Hitler beordret bombingen av Storbritannia («the Blitz») eller de allierte utslettet hele byer i Nazi-Tyskland. Det fungerte heller ikke med Operasjon Rolling Thunder, som varte fra 1965-68 i Nord-Vietnam. Og det samme gjelder det pågående israelske bombardementet av Gaza.
Denne stoiske selvbeherskelsen blant befolkningen ser man like gjerne i diktaturer som i demokratier.
Strategisk bombing, også kalt terrorbombing, var en metode som ble utviklet i mellomkrigstiden, hovedsakelig av den italienske generalen Giulio Douhet. Men under andre verdenskrig ble disse brutale luftangrepene assosiert med Arthur «Bomber» Harris, øverstkommanderende for Storbritannias RAF Bomber Command, og Curtis Emerson LeMay, general i det amerikanske flyvåpenet. Etter å ha utslettet japanske byer og drept hundretusener av japanere i 1944-1945, innrømmet LeMay at hvis USA hadde tapt krigen, ville han ha blitt stilt for retten som krigsforbryter.
Strategisk bombing la hele byområder øde, og Harris fikk oppfylt sitt ønske om å «drepe en hel haug med kålhoder» (på fransk og engelsk «Boche», et nedsettende uttrykk som ble brukt om tyskere). Men til tross for den utstrakte bruken av denne formen for bombing under andre verdenskrig, utløste det ikke et folkelig opprør. Og uansett hvilke konsekvenser atombombingene av Hiroshima og Nagasaki fikk, ble det aldri noe opprør mot de japanske myndighetene.
Faktisk kan bombing ha motsatt virkning: Det gjør folk sinte, noe som kan mobilisere støtte selv til svært upopulære regimer.
Tyskernes forsøk på å demoralisere Londons innbyggere i 1941 gjorde dem bare mer standhaftige og styrket i sin tro på at byen kunne motstå slike angrep. Winston Churchill var riktignok en populær leder. Men den samme reaksjonen var tydelig blant befolkningen i Berlin, selv blant dem som hatet Hitler. Folk føler stolthet over å vise utholdenhet og motstand, særlig når de står overfor en felles fiende.
Denne stoiske selvbeherskelsen blant befolkningen ser man like gjerne i diktaturer som i demokratier. Nord-vietnameserne ble tvunget til å adlyde sine ledere, men det finnes ingen bevis for at amerikanske bomber knuste moralen eller at bombingen førte til at befolkningen gjorde opprør. Under angrep fra amerikanske krigsfly var den vietnamesiske patriotismen høyst reell.
Men da Israel og USA begynte å bombe, tok patriotismen overhånd.
Sannheten er at folk flest ikke liker å bli bombet av fremmede makter, uansett hvor mye de forakter sine egne ledere. Dette gjelder spesielt i et stolt land som Iran, med en bitter historie preget av utenlandske intervensjoner. I 1953 tok et kupp, støttet av USA og Storbritannia, knekken på et gryende demokrati.
Hatet mot disse vestlige landene har kanskje avtatt, men iranerne er fortsatt mistenksomme overfor deres motiver. Og om det er vanskelig å forestille seg at iranere vil slutte opp om Trumps slagord – «MAKE IRAN GREAT AGAIN» – er det enda mer fantasifullt å tro at de vil se på Netanyahu som en politisk frelser.
Å svekke Irans kjernefysiske kapasitet er riktignok en positiv utvikling. Israels krig mot Irans stedfortredere i Libanon og Syria kan også ha positive konsekvenser. Men som andre vestlige militære intervensjoner i Asia og Midtøsten har vist, fører ikke bombing til demokratisk endring.
Japans og Tysklands nederlag under andre verdenskrig, og deres påfølgende demokratiske transformasjoner, blir av og til trukket fram som eksempler på det motsatte. Hvilken rolle den strategiske bombingen spilte i denne sammenhengen, er fortsatt omdiskutert. Men demokratiet ble bygget, eller rettere sagt rekonstruert, etter krigen av elitene i disse landene under beskyttelse av de allierte okkupasjonsstyrkene. Ingen har foreslått at USA eller Israel skal okkupere Iran – og langt mindre hevdet at det vil føre til samme resultater som i Tyskland og Japan.
Man kan aldri vite hva som vil skje når et regime er under press.
De eneste som kan styrte Irans rigide, undertrykkende og ofte brutale teokrati, er iranere selv. Regimet er svært upopulært: En undersøkelse fra 2023 viste at mer enn 80 % av alle iranere ville ha foretrukket et demokratisk regime. Bombingen av Iran kan ha avdekket landets militære svakhet, men den kan også ha svekket den voksende opposisjonen.
Reaksjonen til den anerkjente iranske skuespilleren Reza Kianian kan i så måte være opplysende. Han er kjent for sine harde kritikk av regimet, og han støttet demonstrasjonene mot regimet i 2022. Han ville utvilsomt ha ønsket et mer demokratisk samfunn velkommen.
Men da Israel og USA begynte å bombe, tok patriotismen overhånd. Han sa følgende til Financial Times: «En person som befinner seg utenfor Iran, kan ikke be en nasjon om å reise seg. Iran er mitt land. Jeg vil bestemme hva jeg skal gjøre, og jeg vil ikke vente på at du skal fortelle meg hva jeg skal gjøre i mitt eget land.»
Denne berettigede motviljen mot innblanding utenfra kan snart vike for en fornyet besluttsomhet. Man kan aldri vite hva som vil skje når et regime er under press. Men så langt har regimet slått hardere ned på påståtte forrædere og dissidenter. Og Irans militære svakhet øker sannsynligheten for at landets ledere vil doble innsatsen for å bygge en atombombe.
Dette er helt sikkert ikke det Netanyahu og Trump hadde til hensikt, og det er heller ikke det iranere flest ønsker.
Oversatt av Marius Gustavson
Copyright: Project Syndicate, 2025.
www.project-syndicate.org
Kommentarer