Forliket gir forutsigbarhet

Torsdag kveld ble det skrevet historie i Vandrehallen på Stortinget. Det ble klart at Støre-regjeringen får støtte til hovedtrekkene i den nye pensjonsreformen.

LO-leder Peggy Hessen kan smile bredt over å ha innkassert denne seieren.

I tillegg har forhandlerne fra Ap og Sp jenket seg på noen områder, slik at det nå er et bredt flertall som støtter justeringen og forbedringene av pensjonsreformen som trådte i kraft i 2011.

Hovedpoenget er å stimulere oss til å stå lenger i jobb, altså utsette pensjoneringstidspunktet litt som følge av økt levealder. Derfor legges det opp til at pensjonsalderen gradvis økes fra og med 1964-kullet. Samtidig blir uførepensjonen forbedret og minstepensjonen heves.

I tillegg skisseres det en egen ordning for de såkalte sliterne i arbeidslivet, slik at de kan gå av tidlig med en akseptabel pensjonsytelse. LO-leder Peggy Hessen kan smile bredt over å ha innkassert denne seieren.

Her er det på sin plass å minne om at de nye pensjonsgrepene ikke er en innsparingsreform.

Høyres forhandlere kan også slå seg på brystet over å ha vunnet fram med tre krav. Den øvre aldersgrensen i staten heves fra 70 til 72 år, det blir ingen plikt til å fratre ved oppnådd særaldersgrense og det blir bedre ordninger for å spare til egen pensjon.

SV har fått med en passus om at aldersgrensene skal vurderes på nytt om ti år. Partiet øyner tydeligvis en liten mulighet for omkamp ved neste korsvei. Frp og Rødt har dessverre stilt seg på sidelinjen. Vi må forvente mye skrik og lite ull fra begge ytterflankene i politikken.

Bakteppet er at vi i snitt lever stadig lenger, og mange seniorer er relativt friske langt ut i livsløpet. Tallenes tale er klar. Statistisk sentralbyrå anslår at gjennomsnittlig levealder her til lands vil øke til 87 år i 2040 og 90 år i 2060. I fjor var snittalderen 81 år for menn og 82 for kvinner. For 30 år siden var situasjonen at menn i snitt ble bare 74 år mens kvinnene ble 80.

Forliket skaper en forutsigbarhet som gjør at reformen står seg i lang tid under regjeringer av ulik farge.

Her er det på sin plass å minne om at de nye pensjonsgrepene ikke er en innsparingsreform, men et opplegg som innebærer at staten etter noen år vil bruke 30 milliarder kroner mer årlig enn det som var meningen i 2011-reformen. Altså en forbedring sett med pensjons- og trygdemottakeres øyne.

Men hovedprinsippet fra 2011 består. Pensjonene må justeres for økt levealder, og nå følger politikerne forbilledlig opp i samme spor. En god pensjonsreform har blitt enda bedre. Den blir økonomisk bærekraftig.

Forliket skaper en forutsigbarhet som gjør at reformen står seg i lang tid under regjeringer av ulik farge. Dette vitner om solid politisk håndverk i god norsk tradisjon. Kjepphester er satt på stallen.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)