FOTO: Alper Çuğun/Flickr cc

Saman er ein mindre aleine

Frilanserne er på full fart inn i arbeidslivet. De trenger fagbevegelsen mer enn noen. Men hvor er den?

Etter et knapt år som arbeidsledig har nyutdannede Signe Edsberg fått en midlertidig jobb. I Danmark er ledigheten høy blant de nyutdannede, så hun er svært fornøyd. Midlertidighet er bare bra, mener hun. Hun skal jo ikke sitte i samme jobb i 25 år.

Her hjemme var min venninne ifjor på jobbintervju med sin splitter nye mastergrad og ti års arbeidserfaring. Hun fikk tilbud om jobb. Det vil si som enkeltpersonforetak mot timebetaling og etter behov. Hun har tre barn, boliglån og syntes det var en dårlig idé.

Frilanseren er på full fart inn i arbeidslivet.

I en relativt kort periode i historien har den vanligste arbeidsformen vært å jobbe til faste tider mot fast lønn i en fast jobb. I den samme perioden har det skjedd store endringer i arbeidsvilkår og velferd: Sykelønn. Ferie. Arbeidsmiljølov. Verneombud. Pensjon. Sykelønn. Foreldrepermisjon. Gode ting. Mange mener trygge arbeidsforhold med høy tillit er ett av våre viktigste konkurransefortrinn.

Holden III-utvalgets undersøkelser blant norske bedrifter viser at godt samarbeid mellom ledelse og ansatte blir ansett som et konkurransefortrinn. Gudmund Hernes kaller tillitsbaserte og organiserte arbeidsplasser for den norske mikromodellen. Joseph Stiglitz mener at sikkerhetsnettet i de nordiske landene, i form av generelle velferdsordninger med gjennomgående høyt nivå på ytelsene, har bidratt til innovasjon. Risikoen ved å feile er ikke er så stor – dermed kan flere våge mer.

Nå spår mange nye tider. Frilanseren er på full fart inn i arbeidslivet. Mens din far hadde én jobb hele livet, vil kanskje dine barn ha sju på én gang. Ny teknologi kobler etterspørsel og tilbud av arbeidskraft raskere og enklere – uten å gå veien om en arbeidsgiver. Åpen innovasjon og delingskultur gjør det mulig å lære av og samarbeide med andre – uten å stå i AA-registeret sammen.

Det blir stadig vanligere å leie ut egen arbeidskraft.

En rapport fra det amerikanske selskapet Intuit anslår at over 40 prosent av arbeidsmarkedet i USA vil bestå av frilansere i løpet av 2020.

Mens enkelte mener flere frilansere og selvstendige er tegn på entreprenørskap og innovasjonsevne, mener andre at en slik trend betyr et økende antall usikre og underbetalte jobber. Hvem har rett?

Foreløpig synes ikke delings- eller formidlingsøkonomien så godt i offisiell statistikk i Norge. Fafo-rapporten Tilknytningsformer i norsk arbeidsliv tar utgangspunkt i de europeiske arbeidskraft­undersøkelsene, og sammenlikner EU15 (landene som var med i EU før utvidelsen østover i 2004), Island og Norge. Norge har lavest andel selvstendig næringsdrivende uten ansatte av alle landene[1].

Her i landet er fortsatt normalen faste ansettelser. Men helt ubetydelige er ikke frilanserne. Et mer nøyaktig anslag finner vi antakelig i rapporten «Selvstendig næringsdrivende i Norge». Der har professor Kjell Gunnar Salvanes ved NHH, professor Hans Vide ved Universitetet i Bergen og Leo Grünfeld i Menon Business Economics, på oppdrag fra NHO, estimert frilanserbefolkningen ved å trekke antallet arbeidstakere (med arbeidsgiver) fra det totale antallet sysselsatte (altså folk i jobb).

Differansen er 250 000. Av disse er 150 000 selvstendig næringsdrivende – det vil si med registrerte egne virksomheter. Resten er arbeidstakere uten ansettelse. Det vil si 100 000 frilansere som er lønnsmottakere uten ansettelsesforhold og 150 000 som er selvstendig næringsdrivende.[2] Begge gruppene omtales ofte som frilansere.

Fafo-rapporten viser at det er blitt flere med høy utdanning som er selvstendig næringsdrivende. Det er også denne typen yrker som generelt vokser mest, så prosentandelen selvstendige har vært stabil. Men det er i hvert fall ikke blant serviceyrker eller ufaglært arbeid at veksten er raskest – og dermed foreløpig ingen utstrakt «überisering» i det norske arbeidslivet. Slik vi ser i andre land.

I noen bransjer er frilansing allerede normen og det har vært slik lenge. Men det blir stadig vanligere å leie ut egen arbeidskraft – fra Egmontjournalister og frilanskonsulenter til Bringsjåfører.

Hva gjør deres arbeidsform med dem – og med samfunnet vårt?

Også internasjonalt er tallene usikre og peker i ulike retninger. Selv om det er forholdsvis flere selvstendige i USA, viser offisiell statistikk ikke noen økning[3]. Forskerne Lawrence F. Katz ved Harvard University og Alan B. Krueger ved Princeton University har likevel funnet en markant økning i antall selvstendige når de bruker spørreundersøkelse som metode. Prosentandelen med andre tilknytningsformer til arbeidslivet enn fast ansettelse – midlertidige ansatte, vikarer, tilkallingsvakter, kontraktører og frilansere – økte ifølge deres funn fra 10,1 prosent i 2005 til 15,8 prosent i 2015[4]. Andre viser til langt høyere tall. En studie utført av Edelman Berland på oppdrag fra Freelancers Union i USA, konkluderer med at 53 millioner, tilsvarende 34 prosent, av yrkesaktive amerikanske er frilansere[5].

Det kan bli flere, også her hjemme. Klassekampen refererte i juli en undersøkelse utført av Norstat blant 2 000 nordmenn i alderen 18–67 som viste at ni av ti unge ønsker seg fast jobb. I befolkningen generelt er tallet lavere, på 77 prosent. De unge er mer trygghetssøkende enn de gamle. Det betyr likevel at rundt 780 000 nordmenn kan tenke seg gjøre noe annet, som for eksempel å starte noe eget eller bli frilanser. Dette er tre ganger flere enn de som i dag inngår i gruppen frilanser og selvstendig næringsdrivende. I tillegg kommer alle de som kanskje ønsket seg fast jobb, men ikke fikk det. Og ble frilansere i stedet.

Om trendanalyser og spådommer slår til, kan det bli mange flere av dem. Hvis de norske frilanserne er spydspissene i en utvikling som kommer – da er det lurt å forstå dem. Slik at vi kan lage politikk for det arbeidsmarkedet vi har. Hvordan har de det og hvordan får de det? Hva gjør deres arbeidsform med dem – og med samfunnet vårt?

Et viktig spørsmål for mange som jobber, er selvsagt lønn. En av grunnene til at ulikheten er lavere i Norge enn i mange andre land, er lønnsdannelsen. Kollektive forhandlinger og små lønnsforskjeller. I sin rapport «Divided we stand- why inequality keeps rising», skriver OECD at den viktigste driveren for økt ulikhet er forskjeller i lønn. Frilanserne står utenfor den organiserte lønnsdannelsen. Siden det er vanskelig å skille frilansere ut i statistikk, er det også vanskelig å si noe sikkert om denne gruppens inntektsutvikling.

Velge selv. Jobbe mye og lite når det passer for meg.

Internasjonal forskning tyder på at de som har fleksible tilknytningsformer vanligvis ikke blir kompensert for den økte usikkerheten gjennom økt lønn[6]. En studie av D’Arcy og Gardiner fra 2014 viser at selvstendig næringsdrivende i Storbritannia i gjennomsnitt tjener mindre enn arbeidstagere. [7]

Menon/NHH/UiB-rapporten «Selvstendig næringsdrivende i Norge» viser at selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere i hovedsak har det samme inntektsnivået og den samme lønnsutviklingen[8]. Det er imidlertid store forskjeller på de to gruppenes rettigheter når det kommer til pensjon og forsikring fordi arbeidsgiver betaler slike ordninger for fast ansatte. Kun et fåtall selvstendige har tegnet pensjonssparingsordninger og forsikringer som tilsvarer det arbeidstakere har krav på.

nyhetsbrevet

Sammen med Moods Research har Tankesmien Agenda og Samfunnsviterne spurt frilanserne selv. Deltakerne i vår kvalitative undersøkelse blant frilansere oppgir at det er vanskelig å kreve honorarer som dekker inn sosiale utgifter og administrasjon. Flere medgår at de ikke regner inn slike utgifter. Til tross for at de har loven på sin side. Filmarbeidere fikk i 2007 medhold i retten på at sosiale utgifter skulle innbakes i honoraret: Dommens uttalelser er prinsipielle og slår fast den sedvane som har etablert seg i bransjen om at fakturerende filmarbeidere kan legge til 20-26 prosent sosiale utgifter. De sosiale utgiftene kan ikke fremkomme som en egen post men må “bakes” inn i honoraret[9].

Frilanserne forhandler alene – alle mot alle – og da bestemmer kunden. Internasjonalt er det sterke faresignaler. En rapport fra FNs arbeidsorganisasjon (ILO) viser at det vokser fram en ny gruppe fattige i Europa: de selvstendige[10]. De arbeidsløse utgjør fremdeles nesten halvparten av de fattige i Europa, men risikoen for å bli fattig er økende blant selvstendige arbeidere: «Mens 7,4 prosent av de fast ansatte står på randen av fattigdom i Europa, er hele 22,5 prosent av de selvstendige innenfor denne kategorien»[11].

Izzy Hatfields rapport på oppdrag fra IPPR og JPMorgan Chase & Company konkluderer med at hans data tyder på at inntekten til selvstendige i Europa faller sammenliknet med arbeidstakere, og at flere forsøker å få jobbe flere timer i uka eller skaffe seg annen jobb[12].

Det er godt å være fri. Frilansere setter sin frihet høyt. Det er det første alle sier når de blir spurt av forskerne i Moods om sin tilværelse som frilanser. For mange er det å være sin egen herre en nødvendig betingelse for å være kreativ. Fleksibilitet er også verdsatt. Muligheten til å jobbe med akkurat det jeg vil. Velge selv. Jobbe mye og lite når det passer for meg.

Vi lever alle i samme fellesskap, og politikken må følge etter.

Baksiden er likevel speilbildet av fordelene. Oppgavene kommer i rykk og napp. Når det er mye å gjøre, forsvinner friheten og fleksibiliteten. Når det er lite å gjøre, blir usikkerheten desto større. Det er fint å kunne gå på ski en onsdag, om jeg vil. Men jeg bærer selv kostnaden for det salget jeg ikke fikk fordi jeg gikk på ski på en onsdag. Jeg kan jobbe med hva jeg vil. Men jeg må nesten ta de oppdragene jeg får, for jeg vet jo ikke hva jeg har i morgen.

Når du snakker med en frilanser, kommer alle fordelene først. Frihetsfølelsen har høy verdi – og settes høyt. Graver vi litt dypere, kommer ulempene også. Dårlig inntjening, mye tid som brukes på administrative oppgaver, kanskje bekymring over manglende sosial sikkerhet ved sykdom. Og veldig ofte ingen plan for pensjon.

Det er kanskje ikke så rart at frilanseren er positiv. For det første er frihetsfølelsen helt reell. Og den er god. For det andre – alle gjør det beste ut av situasjonen. Ville frilanse eller ble frilanser? Det spiller ikke lenger noen rolle. Enten det å bli frilanser var et aktivt valg eller et resultat av flere omstendigheter, er de aller fleste opptatt av å verdsette fordelene med sin arbeidssituasjon. Den lykkes dårlig som frilanser som setter seg ned og klager.

Det gode samarbeidet mellom ledelse og ansatte blir ansett som et konkurransefortrinn.

Kan de ikke bare frilanse de som vil da og så fortsetter vi andre som før? Hvis de setter frihet høyere enn trygghet, står de vel fritt til selv å velge en slik vei? Ihvertfall hvis de har valgt det selv?

Arbeidsmarkedet er alltid i endring. Men det betyr ikke at politikk ikke trengs. Vi lever alle i samme fellesskap, også frilanserne. Og politikken må følge etter. Av tre grunner.

Den første er den norske modellen. Den har gitt oss høy produktivitet og velstand. På mikronivå gjennom tillit og samarbeid. På nasjonalt nivå gjennom samarbeidet mellom fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner. Fagbevegelsen tar viktig samfunnsansvar ved å vise moderasjon i krisetid for å sikre jobber, og gjennom frontfagsmodellen ved å sørge for at lønnsveksten ikke blir høyere enn den konkurranseutsatte industrien tåler. Trepartssamarbeidet har dermed bidratt til små lønnsforskjeller, lav arbeidsledighet og høy sysselsetting, og økonomisk vekst. Løsninger på store langsiktige utfordringer kan også ligge i et godt trepartssamarbeid. Pensjonsreformen er et eksempel på upopulære, men nødvendige grep som var mulige fordi partene i arbeidslivet gikk sammen om endringene.

Modellen er bygget på et arbeidsliv der arbeidsgivere og arbeidstakere kan deles i grupper og organisere seg og forhandle med hverandre. Hvordan går det hvis arbeidstakere er arbeidsgivere og arbeidsgivere er kunder? Og hvis ingen av organisasjonene representerer nok folk til å kunne tas på alvor?

Parallelt med strukturelle endringer i nærings- og arbeidsliv, ser vi en synkende oppslutning om fagorganisering. Nivået i Norge er fortsatt høyt, men unge arbeidstakere organiserer seg i mindre grad enn eldre. Organisasjonsgraden er også høyere i store virksomheter enn i små og større i offentlig sektor enn i privat næringsliv. Hvor hører frilanserne hjemme? Hvis fagbevegelsen svekkes, blir det vanskeligere for arbeidsgiver å forhandle med dem.

Har du full jobb i Norge, er du ikke fattig.

Da svekkes den norske modellen for alle. Begge sider av arbeidslivet bør derfor være opptatt av at frilansere finner et hjem. Og organisasjonene må gi dem verdi tilbake.

Den andre grunnen til at politikken må henge med på frilanserne, er ulikhet. Frilansernes lønn er nemlig viktig for oss alle. I Norge er godene langt likere fordelt enn i mange andre land, og det er bra for vekst og velferd. Men ulikhetene øker her også. Ulik lønnsvekst er den viktigste kilden til ulikhet ifølge OECD. Og når den først har satt seg, er den vanskelig å snu. For ulikhet forsterkes gjennom formue og arv. Høy ulikhet er sløsing med talent, hemmer vekst, og øker omfanget av sosiale problemer, viser forskning.

Har du full jobb i Norge, er du ikke fattig. Slik er det ikke i alle land. Men trygge jobber med relativt god lønn presser opp produktiviteten vår og sørger for at det lønner seg mer å jobbe enn å ikke gjøre det. Lavere lønninger og ustabile inntekter kan gi lavere yrkesdeltakelse, som gir lavere skatteinngang, og kan dessuten svekke produktiviteten vår. I byggebransjen har tilgang på billig arbeidskraft for lengst slått beina under teknologi, innovasjon og produktivitet. Heldigvis er det fullt mulig å forhandle lønn kollektivt også for frilansere.

Musikernes fellesorganisasjon, Skuespillerforbundet, Dramatikerforbundet og Filmforbundet har mange tariffavtaler som også inneholder frilanssatser. Filmbransjen og TV kjennetegnes av prosjektarbeid, slik at få filmarbeidere og skuespillere har faste ansettelser. Likevel er deres lønn regulert i tariffavtale mellom Filmforbundet og Virke. Det samme gjelder også frilanserne i orkestrene, på teatrene og for eksempel på oppdrag for NRK. Disse har allerede gått foran og andre kan lære av dem.

Et annet viktig våpen i kampen mot ulikhet er velferdsstaten. Og velferdsstatens inntekter svekkes for hver unngått arbeidsgiveravgift. Arbeidsgiver kan spare penger på å bli oppdragsgiver istedet, og dermed svekkes både statens inntekter og den enkeltes trygghet. Trenger vi oppdragsgiveravgift?

Tanken er fri og frilansing er en god arbeidsform for mange.

Den tredje grunnen til at vi må være opptatt av frilanserne, er pensjon. Vi skal leve lengre og antakelig også jobbe lengre. Men på et tidspunkt trenger vi alle hvile og omsorg. Folketrygden er ikke til å leve av, derfor er arbeidsgivere pålagt å spare til sine ansattes pensjon gjennom obligatorisk tjenestepensjon. Det er ikke frilanserne eller frilansernes kunder. De må tenke på det selv. Vi har alle en tendens til å verdsette penger i dag høyere enn penger i morgen.

Frilanserne har altså en helt naturlig tendens til å utsette spørsmålet om pensjon. Men når 780 000 nordmenn ikke har en pensjon å leve av – da er det ikke bare et problem for dem – det er et problem for samfunnet vårt. Det bør vi unngå. Obligatorisk pensjonssparing fra første time og første krone kunne være én vei å gå. Late som ingenting og se hva som skjer, er i hvert fall en dårlig løsning.

Tanken er fri og frilansing er en god arbeidsform for mange. For oss andre har fast ansettelse for mange fordeler til å gi slipp på. For samfunnets skyld bør vi passe bedre på dem og den norske modellen som har formet dem. Fellesskapet gjelder for alle og er bare verdifullt hvis alle er med. Også de som jobber alene.

Artikkelen er i stor grad basert på rapporten «Frilansere: fryd og frykt» utarbeidet av Samfunnsviterne og Tankesmien Agenda. Hele rapporten finner du her

nyhetsbrevet

Øvrige kilder:

[1] Nergaard, K. (2016), s. 61.

[2] Menon Business Economics (2016), s.13.

[3] Salvanes, K. G. (2016).

[4] Katz, L. F. og Krueger, A. B. (2016).

[5] Freelancers Union og Elance-oDesk (udatert).

[6] Skedinger (2012), s. 127.

[7] D’Arcy, C. og Gardiner, L. (2014), s.33.

[8] Menon Business Economics (2016), s. 28.

[9] Fra Oslo Tingretts rettskraftige dom av 20.april 2007 (07-002501 TVI-OT R/04) hvor saken stod mellom en rekke filmarbeidere (saksøkerne) og Sebastians Verdens Production AS (saksøkte) hitsettes følgende fra domspremissene. Les mer her:

[10] ILO (2016).

[11] Dagens Perspektiv (2016).

[12] IPPR/JPMorgan Chase & Company (2015).

[13]