Formuesskatt: Dette spørsmålet må journalistene stille

«Hva er alternativavkastningen»? Jeg forstår at det ikke er det mest tabloide spørsmålet, ei heller det enkleste. Det er likevel viktig.

For et par uker siden ble fergeselskapet Fjord1 solgt til to utenlandske fond. E24 meldte om saken, med tittelen «Formues- og utbytteskatt presset til Fjord1-salg». Den tidligere eieren Per Sævik uttalte til DN at salget var «tvunget» frem av norsk skattepolitikk. Det er ikke første gang jeg ser oppslag av denne typen. Det er imidlertid sjeldent slike påstander imøtegås eller argumentene gjennomgås. Det er beklagelig. Sæviks begrunnelse for salget egner seg godt både som grunnlag for kritisk journalistikk og en verdifull offentlig debatt.

Hva skjer med formuen – og dermed formuesskatten- når du selger aksjene i fergeselskapet?

For her er det flere ting å diskutere. Styreleder Vegard Sævik sier i et intervju med E24 at han som norsk investor har et «økonomisk handikap» og måtte selge til en ny eier som har tilgang på billigere kapital. Dette hviler altså på et resonnement om at han som norsk investor må kreve høyere avkastning på sine investeringer – ifølge Sævik hele to prosent – fordi han som norsk må regne inn utgiftene forbundet med høyere formuesskatt og utbytteskatt.

Les også: Når du kjøper en øl, så trenger du ikke selge noe av ølen for å betale alkoholavgiften.

Dette er en feilslutning som burde vært imøtegått med et enkelt spørsmål: Hva skjer med formuen – og dermed formuesskatten- når du selger aksjene i fergeselskapet? Svaret er enkelt: Formuesskatten følger uansett formuen. Både for en norsk og utenlandsk eier lønner det seg å plassere formuen der den gir høyest forventet avkastning. Det er altså alternativavkastningen (hvilken plassering av pengene som gir størst forventet avkastning etter skatt) som bestemmer valget, ikke hva en utenlandsk investor kan oppnå uten formuesskatt.

Når en norsk eier selger seg ned et sted, må det derfor være fordi han mener pengene kaster mer av seg et annet sted.

Redusert egenkapital er ikke et særtrekk ved formuesskatten. Det er akkurat det samme som skjer ved betaling av alle andre skatter, også for den jevne lønnsmottager. En utenlandsk investor vil også måtte betale sine skatter der han kommer fra, og det påvirker selvsagt mengden tilgjengelig investeringskapital. Så er det selvsagt en stor bekymring at mange av verdens rikeste betaler svært lite skatt. Jeg tror de færreste av den grunn mener at løsningen for Norges da bør være å konkurrere med skatteparadiser.

En nøytralt utformet formuesskatt påvirker altså ikke norske eieres investeringsbeslutninger. Når en norsk eier selger seg ned et sted, må det derfor være fordi han mener pengene kaster mer av seg et annet sted. Spesielt fordi investeringer i unoterte selskaper som Fjord1 medfører betydelig rabatt i formuesskatten på grunn av lav verdsetting. I mange tilfeller vil derfor formuesskatten øke dersom formuen flyttes.

Det kan selvsagt være noen andre grunner til at man trenger å frigjøre penger. Derfor burde journalistene stilt følgende spørsmål: Hva skal du gjøre med pengene? I tilfellet Fjord1 kom det etter hvert frem at pengene skulle brukes til å betale ned lån i Havila Holding, som «de helst ikke vil ha». Så kanskje var forklaringen på salget at Sævik-familien har et likviditetsproblem som skyldes for høy gjeldsgrad i konsernet?

For få år siden var imidlertid flere bekymret for at norsk næringsliv i for liten grad var attraktivt for utenlandske investorer.

Alle som er opptatt av at vi skal ha et rettferdig og bærekraftig skattesystem også på sikt, må være med på diskusjoner av hvordan dagens system virker og hvordan balansen er mellom hensyn til vekst og hensyn til omfordeling. Men vi må forsikre oss om at disse diskusjonene tas på bakgrunn av fakta og faglige innvendinger, og ikke basert på utspill fra eiere som først og fremst har betydelige egeninteresser og der påstander får stå udokumentert og i liten grad utfordres.

I tilfellet Fjord1 ble påstandene stående uimotsagt ganske lenge, før noen dyktige journalister i Bergens Tidende og senere NRK etter hvert heldigvis laget grundige saker, der blant annet NHH-professor Jarle Møen og forsker samme sted, Ole Andreas Elvik Næss, utfordret påstandene.

I dag domineres formuesskattedebatten av en bekymring for utarming av norsk eierskap. For få år siden var imidlertid flere bekymret for at norsk næringsliv i for liten grad var attraktivt for utenlandske investorer. Scheel-utvalget, hvis NOU hadde navnet «kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi» ble i 2013 satt ned blant annet med formål om å vurdere hvordan skattesystemet vårt kunne bidra til det. Det er ikke sikkert bytte av eier har særlige konsekvenser for daglig drift. Når det gjelder salget av Fjord1 gir tidligere eier Vegard Sævik en forsikring om at nye eiere har et langsiktig perspektiv, og at salget ikke vil ha konsekvenser for de ansatte.

Vi vet at Norge er et svært attraktivt land å drive forretningsvirksomhet i, noe internasjonale rangeringer mange ganger har vist.

Det betyr ikke at vi ikke skal diskutere innslaget av utenlandsk eierskap i Norge, og hvilke konsekvenser det har – både positive og negative. Spesielt når det gjelder kritisk infrastruktur bør vi være bevisste på eierskap og hvilke land som skaffer seg kontroll.

I denne sammenheng er debatten om norsk formuesskatt likevel et blindspor. Norge skattlegger personlig eiendom i langt mindre grad enn våre naboland. Vi vet at Norge er et svært attraktivt land å drive forretningsvirksomhet i, noe internasjonale rangeringer mange ganger har vist. Det norske kapitalmarkedet fungerer dessuten i all hovedsak godt, slik alle de tre regjeringsnedsatte skatteutvalgene de siste ti årene har vært tydelige på.