Først tok de konsulentene

Tenk deg å være på jobb flere dager i strekk, uten søvn. 24 eller til og med 48 timer uten hvile. Føy til at du arbeider uten de samme rettighetene som ordinære arbeidstakere har, som overtidsbetaling eller sykepenger. Null feriepenger. Nada trygghet og forutsigbarhet, som naturlig nok gjør det vanskelig å få huslån, planlegge framtida eller legge til side penger. Du er ikke ansatt, du er «konsulent» eller «selvstendig næringsdrivende». Og det kan være du blir sagt opp på dagen.

Dette er en virkeligheten for noen i dagens arbeidsliv, blant annet synliggjort under rettsaken mot Aleris (nå Stendi) våren 2019. I slutten av august kom dommen, og den er mildt sagt forvirrende. Frifagbevegelse.no har gjort et heltemodig forsøk på å forklare det kompliserte utfallet, men selv artikkelen er vanskelig å bli klok på. Stendi ble frifunnet i 11 av de 24 sakene, men må betale erstatning og oppreisning for 12 av saksøkerne. «Sprikende» er en karakteristikk som blir brukt av saksøkernes advokat, og det virker som årets underdrivelse. I tillegg er flere av dommene altså avsagt med dissens.

Saken har blitt ganske mye større enn bare meg.

Hver enkelt av de 24 saksøkerne er vurdert individuelt. Det er for så vidt rimelig om man er dommer og må ta hensyn til nyanser som enten er rett utenfor eller rett innenfor loven. Men for vanlige folk framstår mange av utfallene som absurde og inkonsistente. Som for eksempel at de som var fullt klar over at de var selvstendig næringsdrivende og «konsulenter», faller utenfor arbeidsmiljøloven, mens de som ikke visste det, faller innenfor. Det lønner seg altså å ikke vite så mye.

«Det synes jeg er ganske ødeleggende for den norske modellen. Det kan ikke være sånn at det bare er folk som er uopplyste som er dekket av arbeidsmiljølovens vern. Dommen kan ikke bli stående, sier en av saksøkerne, Kim Pilgaard, til Frifagbevegelse.no.

Saksøker Catalin Ailenei ble vurdert som arbeidstaker av retten og fikk erstatning, men fikk ikke gjennomslag for at han derfor også skulle hatt rett på kvelds- og nattillegg. Han mistet for øvrig jobben på dagen. Saksøker Mats Rolfsen ble også vurdert til å være arbeidstaker, men har ikke krav på etterbetaling. Nå er han blant de foreløpig 11 saksøkerne som denne uka bestemte seg for å anke.

I bunn og grunn handler det om hva slags arbeidsliv vi vil ha.

«Saken har blitt ganske mye større enn bare meg. Jeg vil at folk skal slippe å jobbe under sånne forhold som vi gjorde i Aleris», forklarer han til Frifagbevegelse.no.

Rolfsen har rett. I bunn og grunn handler det om hva slags arbeidsliv vi vil ha. Ønsker vi at folk flest skal være fast ansatt og beskyttet av arbeidsmiljøloven eller skal det være hver svake mann og sterke kvinne for seg selv?

Fagforbundet lurte på det samme i sommer og spurte et representativt utvalg blant folket. Åtte av ti spurte mener de som jobber i privat omsorg bør være ansatt, ikke innleid, ifølge Sentio-undersøkelsen. De spurte også folk hva de mente om profitt på velferdstjenester som sykehjem, barnehage og skole, og også der var det solid støtte for begrensninger.

37 prosent var helt enig i påstanden om at private selskaper ikke bør ta ut profitt på velferd, 21 prosent var litt enig, 6 prosent visste ikke. 37 prosent var litt eller helt uenig. Ikke overraskende er det partiene på sentrum-venstresiden som er mest for faste ansettelser og null profitt, og ergo på parti med flertallet.

Legg merke til at ingen har spurt folk om de prinsipielt foretrekker det offentlige framfor det private. Dette handler utelukkende om vanlige folks hverdag og arbeidsrettigheter, og hva slags samfunnsutvikling vi ønsker oss. Det ville ikke vært annerledes om det var det offentlige som «manglet viktig kompetanse som arbeidsgiver», slik det lød i dommen.

Det kunne vært deg. Eller meg.

Les bare et utdrag fra Aleris/Stendi-rapporten Oslo kommune fikk laget i våres:

«Kontrollen av de selvstendig næringsdrivende viser at flere regelmessig har arbeidet mer enn 24 og 36 timer sammenhengende uten dokumentert hvile og at arbeidsperiodene er intensive. Kontrollen har avdekket tilfeller hvor selvstendig næringsdrivende har arbeidet 70 timer eller mer i uken i gjennomsnitt. Det høyeste registrerte timetallet for gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid er 108,67 timer. De høyeste registrerte timetallene for sammenhengende arbeidstid er 96 og 92 timer. Under det uanmeldte tilsynet ble det også observert at en selvstendig næringsdrivende hadde arbeidet seks våkne døgnvakter på rad».

Det kunne vært deg. Eller meg. Rundt 11 prosent av de som er på jobb i Norge er enten midlertidig ansatt, selvstendig næringsdrivende eller på andre måter innleid på kortere kontrakter. Tillater vi at ukultur sprer seg i noen sektorer, vil det bare være et tidsspørsmål før loven brytes eller bøyes i samme retning også i andre deler av samfunnet. «Det er tydeleg at når ein opnar endå meir opp for private aktørar, så gjer marknadsmekanismane at dei strekkjer seg langt for å omgå dei reglane som finst, slik at dei tenar mest mogleg pengar sjølv», uttalte Aps nestleder Hadia Tajik til NRK nylig.

Han skildrer livet på «bånn», om hvordan de mest sårbare i arbeidslivet blir utnyttet.

Hun kritiserer regjeringen fordi den vil åpne opp for flere private aktører i helse- og omsorgssektoren. Regjeringen har latt seg inspirere av Sverige, der nærmere 20 prosent av tjenestene i helsesektoren er privat drevet, mot fire prosent i Norge – foreløpig. Som Tajik påpeker blir det verken billigere eller bedre tjenester av at private overtar helse- og omsorgstjenester fra det offentlige – det fører bare til at helsegigantene skaffer seg større overskudd.

Nylig skrev Dagens Næringsliv om den private barnehagekjeden Læringsverkstedet, som driver 234 barnehager i Norge, har femdoblet omsetningen på syv år og i år passerer fire milliarder i omsetning. I første halvår var overskuddet 66,6 millioner kroner. Etter Stoltenberg-regjeringens løfte om full barnehagedekning i 2007 er barnehager blitt «big business», som avisa skriver. Hvordan har de fått til å tjene så mye penger?

Generelt – ikke spesifikt knyttet til Læringsverkstedet – mener DN det skyldes utilstrekkelig bemanning og for mange vikarer. Alle som har oppholdt seg med små barn over lengre tid, vil vite at både utilstrekkelig bemanning og folk som kommer og går er noe de misliker mer enn tran.

Men denne bruk og kast-mentaliteten har også spredd seg til «toppen».

Her har regjeringa tatt grep og det innføres en ny norm for minimumsbemanning fra 1. august i år. Den har også satt ned et utvalg som skal vurdere og utrede framtidens arbeidsliv, fram til 1. juni 2021. Det er på høy tid. Utfordringene er mange. Den britiske journalisten James Bloodworth har i boka «Innleid og underbetalt» beskrevet de ville vesten-tilstandene i store deler av dagens britisk arbeidsliv, blant annet jobber han undercover på nulltimers-kontrakt i eldreomsorgen. Han skildrer livet på «bånn», om hvordan de mest sårbare i arbeidslivet blir utnyttet.

Men denne bruk og kast-mentaliteten har også spredd seg til «toppen». I den moderne økonomiens utstillingsvindu, Silicon Valley, er det like nervepirrende og utmattende å være advokat eller designer i Google eller Facebook, forteller den amerikanske forfatteren Dan Lyons i boka «Lab Rats: How Silicon Valley Made Work Miserable for the Rest of Us». Vilkårene der lyder mistenkelig likt de man finner blant lagerarbeiderne i Amazon: Du får bare midlertidig kontrakt, uten pensjon og forsikring, ingen overtidsbetaling, null jobbsikkerhet. Og det kan være du blir sparket på dagen.

Så hvis du, kjære leser i den kreative klassen, tenker at Aleris-saken ikke har noe med deg å gjøre, da må du lese «Lab Rats» om igjen.