Stram finanspolitikk hjelper ikke mot den sikkerhetspolitiske risikoen Norge nå står i.
Kampen mot prisøkninger gjør at høstens statsbudsjett fra Støre og Vedum kommer til å bli svært stramt. Varslede satsninger fra Hurdalserklæringen kommer til å bli utsatt. Veiprosjekter og byggeprosjekter kommer til å bli skalert ned. Mange viktige områder vil måtte tåle kutt. Skatten på kapital må opp. Oljepengebruken kraftig ned.
Stram finanspolitikk er riktig nå. Det betyr også at mange kommer til å bli skuffet over at akkurat den saken som viktig for dem er prioritert ned. Men et område skiller seg ut blant alle viktige saker. Det har allerede blitt sirklet inn av både Støre og Vedum som et politikkområde som skal prioriteres opp, selv når budsjettet er så stramt: Forsvar og beredskap.
Mange viktige områder vil måtte tåle kutt.
Hva er det som gjør at dette er så annerledes enn andre politikkområder?
Svaret er at Russlands angrep på Ukraina legger press på oss på to fronter. Stram finanspolitikk er bare en del av svaret. Mer spesifikt et svar på den økonomiske krigføringen Russland fører mot Europa gjennom å strupe tilgangen på gass. Det driver strømprisen i været, og smitter over i økende priser på resten av økonomien. Stram finanspolitikk er et middel mot prisøkninger.
Men stram finanspolitikk hjelper ikke mot den sikkerhetspolitiske risikoen Norge nå står i. På dette området kreves tvert imot økt pengebruk.
Russlands angrep på Ukraina viser så alle kan se det, at det er risiko for russisk militær maktbruk mot europeiske land. Går vi til den norske e-tjenestens rapporter, er kontrasten til hva vi tenkte for ti år siden slående. I Fokus 2011 het det: «I dagens sikkerhetssituasjon utgjør russisk militærmakt ingen trussel mot Norge». Slik er det ikke i dag.
Stram finanspolitikk hjelper ikke mot den sikkerhetspolitiske risikoen Norge nå står i.
Svært alvorlige scenarioer er usannsynlige, men ikke utenkelige: At en konflikt mellom Russland og et baltisk land drar Norge inn i konflikten via Nato, og at Russland som en konsekvens peker seg ut norske mål. For eksempel militære anlegg på Østlandet. Eller at Russland invaderer Finnmark for å etablere bastionforsvar rundt sine atomkapabiliteter på Kola-halvøya.
Mindre alvorlige scenarier, hvor ulike stater legger press på Norge som del av en militær strategi, skjer allerede i dag.
Den økende risikoen for maktbruk mot Norge har vært tydelig kommunisert fra militære fagmiljøer. Vannskillet var ikke Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022, men Russlands annektering av Krim i 2014. Men tilspissede risikobeskriveleser har i mindre grad blitt fulgt av penger fra politisk hold. Solberg-regjeringen la seg lavere enn det laveste av fire foreslåtte finansieringsnivåer fra forrige forsvarssjef.
Et mer uforutsigbart Russland krever mer av oss enn det.
For det første: Troverdig norsk deltakelse i Nato-samarbeidet, og dermed troverdig Nato-støtte til Norge, krever at vi minst oppfyller Nato-forventningene om 2 prosent av BNP til forsvar.
En forsvarssatsing må følges av en styrking av den sivile beredskapen.
Forsvaret har mangler som svekker forsvarsevnen vår: innen ammunisjon, uniformer, kjøretøyer, infrastruktur, reservedeler. Mer midler vil tette slike hull, og kan dessuten bidra til å øke tempoet på tiltak eller forlenge levetiden på eksisterende kapasiteter. Fra revidert nasjonalbudsjett er midlene til maritime patruljefly på Evenes et eksempel på det første, midlene til Ula-klassen av ubåter et eksempel på det siste.
For det andre: En forsvarssatsing må følges av en styrking av den sivile beredskapen. De aller fleste kriser, sivile som militære, krever at mange beredskapsaktører løser krisen sammen; brannfolk, politi, frivillige organisasjoner, kommuneadministrasjon, vern om sårbare grupper, forsvar. Det er også klare Nato-forventninger til motstandsdyktigheten utover det klassisk militære; til alt fra offentlige tjenester, til matforsyning og evne til å håndtere masseskader. Det klarer ikke forsvaret alene.
Den sivile beredskapen har betydelige mangler. Det store forskningsprosjektet NEXUS – The Next Disaster hadde for eksempel som viktigste konklusjon at de ikke fant noen tegn til at samordningsproblemet i beredskapen i Norge fremdeles ikke er løst – trass å være en helt sentral kritikk fra 22. juli-kommisjonen.
Stram finanspolitikk hjelper ikke mot den sikkerhetspolitiske risikoen Norge nå står i.
Beredskapspolitikken etter 22. juli har i et forsvarsprosjekt blitt beskrevet som en «bodybuilder med tynne ankler». Synlige tiltak på nasjonalt nivå – som politihelikoptre – ble prioritert av Solberg-regjeringen, mens beredskap på lokalt nivå, ledelse og mindre synlige tiltak fikk lavere prioritet. Det er vanskelig å se for seg en Dagsrevyen-sak om en avholdt kommunal beredskapsøvelse med mindre noe gikk fryktelig galt.
Vi lever i helt andre tider enn for bare noen få år siden. Trygghet må gå først. Derfor må beredskap – både forsvar og hverdagsberedskapen – prioriteres. Det er en forutsetning for all annen politikk.
Teksten er en forlenget utgave av et innlegg som sto på trykk i Aftenposten 9. september 2022.
Kommentarer