Hva ville fortiden sagt om helgens landsmøte?

Hva om vi ved et knips satt på toppen av en kasse i en bakgård i Kristiania i 1891, bak en duk hengt til tørk for å se, høre og lukte. Få et glimt av dem som partiet sloss for, og som turte å drømme fjerne, store drømmer. Flere var vant til å løpe fra politiet. Flere var redd for sjefen. Redd for dem med makt.

Det gnistret av sinne mot urett.

I avmakt aksepterte de et magert hverdagsliv som arbeiderklasse nederst ved bordet. Da vold mot fabrikkarbeidere ikke var uvanlig, og folk hånlo av ideer om en mulig fremtidig velferdsstat, som bare en galning kunne tro at en eneste pengepung i landet ville gidde å betale for.

I jordsmonnet som drømmene om livet vi nå lever ble født, var det ikke bare velvilje og gode intensjoner. Rundt spinnemaskinene, konfektpakkeriet, spikerfabrikkene, fiskeværene og lagerhusene vi ofte rører oss selv med å snakke om, så gnistret det også av sinne mot urett, av den absolutt tvingende nødvendigheten av at tiden var kommet for å endre samfunnets rådende maktforhold.

En idé så skjør, at når den ble uttalt høyt på offentlig sted betydde det at politiet møtte opp med slagvåpen, for å skremme vekk alle forsøk på organisering og klassekamp. En idé som mot alle odds overlevde, og gjennom oppviglersk revolusjonslignende kamp og trusler, vant vei gjennom allmenn stemmerett, parlamentarisme, strategiske allianser, brakvalg og sosiale reformprogrammer.

Historien kjenner vi. Den løper raskt derfra mot mer fellesskap, kvinnekamp, homokamp, antirasismekamp og tillitsskapende institusjoner. Kamplysten for å få bukt med volden mot vanlige folk bestod i mange år: Få på plass streikerett uten represalier, rettferdig rettergang, bedre kår i arresten, en mer human justispolitikk, gratis rettshjelp, avkriminalisering av homofilt samvær, helsehjelp og sosialpolitikk foran moralisering, nei til omfattende bruk av tvang i psykisk helsevern. Kampen mot at det var din feil som levde et dårlig liv, mot fordømmelse, straff og stigma.

Kamplysten for å få bukt med volden mot vanlige folk bestod i mange år.

Inspirert av Guro Melbys dårlige forslag om å stryke historiefaget passer det å starte her. Om hvor oppviglerske, ulydige og simple kår vårt parti sin røde tråd er festet i ved starten av vår historie. Nå som over 300 delegater 130 år senere skal spinne neste bit på den samme tråden, gjelder det å bruke vår tid på å forstå oppskriften som ledet til frigjøring og rettferdighet.

Ekkoet vi burde høre mellom “du e mjuta” og landsmøteinnleggene på alle kjente norske dialekter, er glimt av fortidens episke tordentaler fra arbeidsfolks talerstol, som minner oss på det mange ser ut til å ha glemt. Hvordan var det å være oss da vi var utskudd? Når vi ble sett på som samfunnets lus, med uansvarlige og samfunnsskadelige holdninger, som til og med politiet ble satt inn for å slå ned?

I den grad vi skylder vår unike historie noe som helst, så må det være å huske å lytte, og å prøve å forstå de som i dag er målet for samfunnets ugunst, vold og straff. Som har blitt bjeffet på av flere politihunder enn de har femmere i karakterboka, som har røyka flere joints enn de har elevrådsverv på skolen.

Hvordan var det å være oss da vi var utskudd? Når vi ble sett på som samfunnets lus, som politiet ble satt inn for å slå ned?

Vi har også vært der. For der satt vi før. I forsamlinger og drømte sammen, skrev krav og politiske program om rettigheter vi skulle få, av den enkle grunn at vi også var pustende, levende mennesker som eksisterte. Ikke rangert og sortert etter vår anseelse, våre etternavn eller våre bragder. Et samfunn som ikke lot deg sitte i 33-gården til Rudolf Nilsen, men som brukte politikken for å knuse klassementaliteten.

Det denne historien skriker til oss med tusen stemmers lyd, er at vi må huske. Huske at det var en tid hvor man ikke kunne smykke seg stolt med en rosepins, og løfte banner på Youngstorget og legge ut bilde av det på Facebook. Et skrik om da vi ble tråkka på, kontrollert og utbytta. Uten rettigheter og ressurser, overlatt til skjebnen og livets vilkårlige lodd.

I dag har lyden fra de store folkemassene stilna, men bruker vi det historien bør ha lært oss til nå og lytter, hører man fortsatt de samme ropene om å bli sett, lyttet til og møtt med verdighet. Lyden fra alle som ikke klarer å bare være flink ungdom, fra dem som måtte tåle så mye mer vondt i en oppvekst enn de fleste klarer å forestille seg. Erfaringer om hvordan det er å tidlig bli straffet med hard hånd, og behandlet som et avvik som må korrigeres fordi man søkte fred gjennom rus.

Fra røykehjørnet til kjøpesenter-toaletter landet rundt, fra kjellere, fraflyttede tomme leiligheter og kommunale boliger, er det noen mistenkelige likheter med vitnefortellingene fra Kristianias Gråbeinskvartaler på 1890-tallet. For dem som tør å se, høre og prøve å forstå.

De som har makt frykter den ikke. De som utsettes for makt har en annen fortelling.

De som har makt frykter den ikke. De som utsettes for makt har en annen fortelling få andre kan forstå, om de ikke selv vil lære av andre. Når de fleste har det bra, er det verre å ha en annen historie. Rusbrukere over hele landet, Verdens Helseorganisasjon, Røde Kors, Utetjenester, sosialfagarbeidere, ungdom selv i AUF, forteller oss det klart og tydelig.

Lytt til dem med skoen på, for de vet hvor den trykker. Som Rudolf Nilsen sier i diktet NR. 13: Og det raser i de unges bitre hjerte: Våk og lær, at du klart og nært og koldt igjennem drømmens gyllne skjær ser veien til et land, hvor Nr. 13 ikke er!