Forvandlingen av Sentral-Europa

WIEN: – I Franz Kafkas novelle Forvandlingen våkner hovedpersonen Gregor Samsa en morgen «av urolige drømmer» og oppdager at han har blitt «forvandlet til et digert uhyrlig kryp». Samsas familie blir mildt sagt satt ut og er i villrede om hva de skal gjøre med denne heslige skapningen Samsa har blitt forvandlet til.

Europeere kjenner til følelsen. I 2018 ble de nødt til å erkjenne at Ungarn og Polen har gått fra å være lovende eksempler på liberale demokratier til å bli ikke-liberale, konspirasjonsfikserte flertallsstyrer. Nå må resten av Europa bestemme seg for hva de skal gjøre med de ukjente skapningene i huset sitt.

Men først er det verdt å se på hvorfor disse forvandlingene til det ikke-liberale fant sted. Hvorfor har folk som fortsatt anser seg selv som fullt ut europeiske støttet et opprør mot Den europeiske union, samtidig som de omfavner fremmedfrykt og nativisme? Og hvorfor klarte ikke liberale krefter i Europa å respondere i tide?

For å forstå forvandlingen av Sentral-Europa må vi huske på at regionens politiske imperativ i nesten tre tiår var Imiter Vesten!

Problemet ligger delvis i at liberale eliter har blitt selvtilfredse og i overkant selvsikre i troen på EU-institusjonenes evne til å håndtere populistiske kometer. Men enda viktigere er at de ikke innså at populismens appell er snarere psykologisk enn ideologisk.

For å forstå forvandlingen av Sentral-Europa må vi huske på at regionens politiske imperativ i nesten tre tiår var Imiter Vesten!. Den prosessen hadde forskjellige navn – demokratisering, liberalisering, samling, integrering, europeisering – men det var i bunn og grunn et forsøk fra postkommunistiske reformpolitikere til å importere liberal-demokratiske institusjoner, adoptere vestlige politiske og økonomiske rammeverk og tydelig omfavne vestlige verdier.

I praksis betydde dette at de postkommunistiske landene ble nødt til å vedta 20 000 nye lover og regler – hvorav ingen ble ordentlig diskutert i parlamentene – for å etterkomme kravene til EU-medlemskap.

Det skulle vise seg at å adoptere en fremmed modell for politisk økonomi skapte uventede moralske og psykologiske utfordringer. For hvis man bare etterlikner andre, preges livet av følelser av udugelighet, mindreverdighet, avhengighet og manglende identitet. Å forsøke å bli en kopi av noe man idealiserer, krever en uforbeholden kritikk av – om ikke forakt for – sin egen identitet fram til da.

Når et helt land gjennomfører en slik selv-forsakelse, gror denne destruktive følelsen av konstant selvkritikk seg helt fast, som en sykdom. Å realisere et idealtype er jo, som kjent, per definisjon umulig.

Avfolkningen bidrar til å forklare hvorfor land som har opplevd framgang takket være flere av de politiske og økonomiske endringene de siste to tiårene, likevel føler en form for tap

Så det er kanskje ikke overraskende at oppgjøret etter 1989 ga grobunn for bitre følelser. Og i dag har nasjonal bitterhet blitt en drivkraft bak den nativistiske bølgen som skyller over Sentral- og Øst-Europa. I hjertet av den populistiske kontrarevolusjonen er en radikal avvisning av imperativet om å etterape det liberal-demokratiske Vesten.

En annen viktig faktor er den store utflyttingen fra sentraleuropeiske land etter de ble medlemmer av EU. Avfolkningen bidrar til å forklare hvorfor land som har opplevd framgang takket være flere av de politiske og økonomiske endringene de siste to tiårene, likevel føler en form for tap – ja, nærmest et traume.

Mellom 1989 og 2017, for eksempel, ble Latvia, Litauen og Bulgaria tappet for henholdsvis 27 prosent, 23 prosent og 21 prosent av folketallet. Likeså har 3,4 millioner rumenere – størsteparten av dem under 40 år – forlatt hjemlandet sitt siden 2007.

Over hele regionen har kombinasjonen av en aldrende befolkning, lave fødselstall og masseutvandring utløst en demografisk panikk, som paradoksalt nok har fått uttrykk i en frykt for flyktninger fra Afrika og Midtøsten (nesten ingen av dem har endt opp i Sentral-Europa).

Det finnes de østeuropeerne som alltid har vært misfornøyd med den frie flyten av mennesker innen EU, men nå uttrykkes denne misnøyen også av mange sentraleuropeere – men av motsatte årsaker. Forestill deg en bulgarsk doktor, for eksempel, som forlater hjemlandet sitt i søken etter bedre jobbmuligheter i Vest-Europa.

Ikke bare tar han med seg kunnskapen og ferdighetene sine i kofferten, han frarøver også hjemlandet for investeringen landet gjorde ved å tilby ham en utdanning og andre former for sosial kapital. Tilbakebetalingen som doktoren sender i form av økonomisk støtte til sine gamle foreldre, kompenserer ikke for tapet.

Hvis du bor i et land der flertallet av unge mennesker lengter etter å dra sin vei, vil du føle deg som en taper – samme hvor mye framgang du opplever.

Dette tar oss tilbake til det psykologiske aspektet ved Sentral-Europas forvandling. Hvis du bor i et land der flertallet av unge mennesker lengter etter å dra sin vei, vil du føle deg som en taper – samme hvor mye framgang du opplever.

Denne uunngåelige følelsen av nederlag og mindreverdighet forklarer hvorfor Polen har blitt foregangslandet for den nye populismen. Faktumet at det samme landet også kan vise til lavere nivåer av ulikhet, høyere levestandarder og den største veksten i Europa mellom 2007 og 2017 er praktisk talt ubetydelig.

Siden de postkommunistiske liberale politikerne har gått i bresjen for imperativet om å imitere Vesten, anses de nå som representanter for de som har forlatt hjemlandene sine for godt. I mellomtiden har det vestlige systemet som tjente som eksempel til etterlikning for Sentral-Europa, sunket inn i sin egen krise.

Sentraleuropeere så en verden hvor kulturene deres var i ferd med å utviskes.

Det er ikke rart da at de som sitter igjen i regionen har forkastet imitasjonsspillet og roper varsku over avfolkningen – en «etnisk forsvinning», om du vil. «Den lille nasjonen», bemerket forfatteren Milan Kundera en gang, «er den som når som helst kan få selve eksistensen sin satt i tvil; en liten nasjon kan fordufte, og den vet det».

Sentraleuropeere så en verden hvor kulturene deres var i ferd med å utviskes. Og med teknologiske omveltninger i full fart og trusselen for at store deler av jobbmarkedet blir borte, anser de nå etnisk og kulturelt mangfold som eksistensielle trusler.

Men selv om sentraleuropeere har mistet imitasjonslysten, er de også klar over at oppløsningen av EU ville vært en tragedie for landene deres. Et dypere skille mellom øst og vest vil ikke snu avfolkningen, men snarere true Sentral-Europas økonomiske framgang.

Dermed befinner regionen seg i klinsj mellom en motvilje til å kopiere Vesten på den ene siden og på den andre en frykt for at sin egen populistiske helomvending kan forårsake EU-kollaps. Uansett har Sentral-Europas «urolige drømmer» blitt en unektelig sannhet.

© Project Syndicate/Agenda Magasin, oversatt fra engelsk av Sigrid Strømmen