Oss boligadel imellom

Mitt navn er Madeleine. Jeg er 32 år og jeg er født og oppvokst øst i Oslo, Norges hovedstad. Akkurat som foreldrene mine før meg igjen. Jeg tilhører nok en slags kulturell middelklasse. Jeg tjener akkurat gjennomsnittlig, men jeg kommer fra arbeiderklassen. Jeg er datter av en heismontør og en ufaglært kundemedarbeider. Foreldrene mine tjente langt mindre enn det jeg og min samboer gjør da de hadde barn på alder med mitt.

Likevel: Leiligheten jeg eier med min lille familie er ca. tjue kvadratmeter mindre enn den foreldrene mine bodde i da de var på min alder. Det er ikke tilfeldig.

Byen min, hva driver du med?

Boligsituasjonen i Oslo minner meg om et slags ville vesten. Alt handler om å komme seg kjappest på hesten. Altså, eie-hesten. For mange er det uaktuelt, de stiller med krykker til start og slepes heller langs etter bakken.

“Når markedet først er sånn”, sier også folk på venstresiden og leier ut den 20 kvadratmeter store hybelen sin for 10 000 kroner i måneden til en barnehagelærer som tjener 35 000 før skatt i måneden. Denne læreren vil bruke ca. 40 prosent av lønna si bare på å bo. Den retten til å eie en bolig som Bratteli en gang snakket om, kan virke veldig fjern for mange.

Du trodde kanskje ikke en feminist ville skrive det, men: Går det an å ringe til femtitallet og få hvertfall boligpolitikken tilbake?

Et enkelt finn-søk i leiemarkedet er nedslående greier: Om man skal finne seg et rom på rundt 10 kvadratmeter i hovedstaden, for eksempel for å studere, må man ut med ca. 6000-8000 kroner om man skal holde seg noenlunde sentrumsnært. Inntil studielånet blir trappet opp neste år og gradvis fram til 2020, får en heltidsstuderende nå utbetalt 8000 i måneden (litt mer ved semestersstart for å dekke andre utgifter).

Noen vil altså kanskje bruke tilnærmet hundre prosent av studielånet og stipendet sitt bare på å bo.

Som et barn av foreldre som en gang hadde veldig lite – som tok opp huslån i den tiden Gro ble satt inn som statsminister og måtte ta de økonomiske konsekvensene av jappetiden – gjør det meg sint. Jeg er sint på politikere, jeg er sint på utbyggere og jeg er sint på bolighaier og utleiere som spekulerer i menneskers behov for noe så primært som et tak over hodet. Som en voksen mor til en sønn på et år gjør det meg også veldig vondt.

For hva slags framtid skal vi skape oss, kjære Oslo?

Tilbake til femtitallet?

Da begge besteforeldrene mine flyttet til Oslo fra henholdsvis Nordmøre og Nordland en gang på femti- og sekstitallet, endte det ene paret opp i en Obos-blokk på Bøler.

Bøler var en av de første drabantbyene i Oslo. Få privatpersoner ville leie ut til nordlendinger i Oslo på femtitallet, men Obos bygget boliger i Oslo etter krigen under slagordet: «Flest mulig, raskest mulig og billigst mulig». På den måten fikk også et ung par fra nord, med en liten sønn, også mulighet til å komme seg på boligmarkedet. Leiligheten de fikk utdelt i høyblokka var på rundt 75 kvadratmeter og hadde to soverom, akkurat det vi er på jakt etter nå.

Du trodde kanskje ikke en feminist ville skrive det, men: Går det an å ringe til femtitallet og få hvertfall boligpolitikken tilbake?

Da bygningsarbeidernes leder i Oslo, Martin Strandli, og arkitekt Jacob Christie Kielland, startet boligbyggelaget Oslo og omegn Bolig- og Sparelag (OOBS) i 1929, som senere ble til Oslo Bolig – og Sparelag (OBOS), var det etter den svenske modellen for kooperativ boligbygging: Et andelslag bygger rimelige boliger for sine hussøkende medlemmer.

Som alle andre Obos-folk stilte Martin Strandli seg også i kø for å betale husleien sin på femtitallet. Men Strandli døde i 73, og i 1982 ble prisreguleringen på borettslagsboliger delvis opphevet og Obos gjorde “århundrets tomtehandel” på vegne av borettslagene, da de kjøpte alle borettslagenes festetomter fra Oslo kommune i 1985.

Oslo hadde 14 000 sånne da krigen tok slutt. Jeg bodde i en sånn en i fjor, i tre måneder, med et nyfødt barn og en samboer. Det finnes sikkert flere som bor sånn i Oslo i dag.

I dag er Obos bare nok en boligbygger som konkurrerer på samme vilkår som andre. De har tjent seg søkkrike på det også. De siste årene har både utbyggere som Selvaag og Obos gått med enorme overskudd. I 2017 hadde Obos et overskudd på over 3 milliarder.

Det har ikke vært så mye som minner om Strandli og Kielland. Men for noen dager siden sendte Obos ut en pressemelding om at de på Ulven i Oslo nå skal teste ut et pilotprosjekt hvor man kan kjøpe bolig til nedsatt pris, mot at Obos har rett til å kjøpe den tilbake når man ønsker å selge. Det er godt nytt for mange som kunne tenkt seg å betale til seg selv for å bo et sted. Likevel, som en mann påpekte i et av kommentarfeltene under saken: “Herlig ironisk at et boligbyggerlag må sende ut pressemelding med nyheten om at de skal bygge boliger med annet mål enn høyest mulig profitt.”

For selv om Obos åpenbart har følt på presset fra sine medlemmer når de svarer med Ulven-prosjektet, er de langt fra det prosjektet de en gang var.

Absurd situasjon

I etterkrigstiden ble en ettromsleilighet definert som overbefolket hvis tre eller flere bodde i den. Oslo hadde 14 000 sånne da krigen tok slutt. Jeg bodde i en sånn en i fjor, i tre måneder, med et nyfødt barn og en samboer. Det finnes sikkert flere som bor sånn i Oslo i dag.

Strandli fikk støtte fra kong Haakon da han startet Obos: “Mitt høyeste ønske er at hver nordmann skal få sin egen leilighet. Altfor mange lider og har det vondt”, sa kongen den gang. Det føles utopisk ut at kongehuset vårt i dag skulle støttet noe liknende, de bryr seg ikke en gang om å sørge for at malerfirma de deler ut kontrakt til ikke er under etterforskning for økonomisk kriminalitet.

Det stod ikke på viljen, men foreldrene mine har ikke evnet å hjelpe meg inn på boligmarkedet i Oslo. Sånn bør det heller ikke være, men sånn har det blitt.

I 1996 flyttet jeg, med foreldrene mine og mine to søstre over veien fra leiligheten jeg vokste opp i, til et større rekkehus. “Ifølge Holberg Fondene kostet en 50 kvadratmeter stor bolig i Oslo i 1996 to ganger en gjennomsnittlig årsinntekt i Norge, i 2017 koster den syv ganger så mye” skriver forfatterne bak Hva er en god bolig?, Ketil Moe og Johan-Ditlef Martens, i et innlegg i Aftenposten i april.

Ting var bedre for kjøpere på boligmarkedet i 96. Likevel er jeg og samboeren min, som må betale syv ganger årsinntekten vår, også privilegerte. For vi har tross alt kommet oss inn på eie-markedet, det er en viktig måte for meg å spare på.

Sånn har det blitt

Jeg har vært yrkesaktiv siden jeg var 14 år. Først som sommervikar i barnehagen hvor farmoren min var pedagogisk leder, så var jeg vaskehjelp på et kontor, deretter lagerarbeider i en skobutikk. Jeg tok et friår etter videregående for å jobbe som skoleassistent og vikar og så utviklet den deltidsarbeidende butikk-karrieren min seg videre parallelt med studietilværelsen.

Jeg gikk på Katta (Oslo Katedralskole), vi hadde teater og ikke revy som de andre osloskolene har. Faren min syntes skolen min var fisefin. Det var kanskje litt sant. Vi var en skole preget av elever med gode karakterer fra ungdomsskolen. En skole bestående av mange barn som kom fra hjem med andre typer bokhyller enn meg selv, først og fremst større, men også en del hardtarbeidende typer som prøvde å henge med på referanser de kanskje heller ikke tok. Ingen av oss turte innrømme det.

Og sånn har vi bygget en helt ny adel her til lands: Boligadelen

Til å begynne med syntes jeg det var spennende. Jeg la om sosiolekten min fra Oslo øst, noe som resulterte i at pappas ble enda bredere, og gjorde så godt jeg kunne med det utgangspunktet jeg hadde. Jeg kunne ikke velge å begrave meg i skolearbeidet, som noen gjorde, for jeg hadde en deltidsjobb jeg måtte gå til.

Jeg kunne ikke spørre foreldrene mine om hjelp, verken akademisk eller til en viss grad også økonomisk. Det hendte jeg var misunnelig på de elevene som fikk penger hjemmefra. Da vi begynte å studere fikk noen av de samme elevene leiligheter av foreldrene sine. Det kunne jeg bare drømme om, det gjorde jeg og. Ikke at det gjør meg spesielt stakkarslig. Noen må vente mye lengre enn meg, og andre igjen kommer seg aldri inn på markedet i det hele tatt.

Moren min tippet lotto hver lørdag og fortalte meg fra jeg var tenåring til jeg var langt opp i tjueårene at når hun vant skulle hun kjøpe meg en leilighet. Det stod ikke på viljen, men foreldrene mine evnet ikke å hjelpe meg inn på boligmarkedet. Sånn bør det heller ikke være, men sånn har det blitt.

Og de som kom seg tidlig inn på boligmarkedet i Oslo, gjerne ti år før sine jevnaldrende, har rykket langt ifra meg og alle andre som har brukt studielånet sitt, og senere den midlertidige inntekten sin, til å gjøre huseiere og utleiehaier rikere.

På den måten har vi bygget en helt ny adel her til lands: Boligadelen.

Å flytte ut hjemmefra

Jeg var 19 da jeg flyttet hjemmefra. Da jeg begynte på kunstfagutdannelsen min, hadde jeg arvet en liten sum penger av mammas enslige onkel. Det var ikke nok til et lån, sa banken, først og fremst fordi jeg ikke hadde noen sikkerhet og jeg jobbet akkurat for lite.

Jeg ble så sint at jeg brukte nesten hele summen på å betale husleie i et år til en fyr som hadde kjøpt seg bolig med en ekstra utleiehybel for å tjene mer. En trass som selvfølgelig ikke straffet noen andre enn meg selv.

Andre året av utdannelsen brukte jeg studielånet på 6000 i måneden til å betale 4500 for rommet mitt i kollektivet jeg bodde i. Et rom som var billig fordi det lå rett over høytalerne til et utested som var åpent til halv fire, hver dag. Jeg hadde insomnia det første året av studiene mine. Året etter bestemte jeg meg for å investere i bedre helse og flyttet til et litt dyrere kollektiv. Jeg økte antall timer på deltidsjobben.

Antakelig har Siraj plass til sine barn der han bor, men det er bare en antakelse

Etterhvert flyttet de jeg kjente i kollektivet ut fordi de hadde kjøpt seg leilighet med hjelp av foreldrene. Så jeg flyttet videre til ny leie-leilighet. Denne gangen til en 50 kvadratmeter toroms på deling. Samboeren min bodde på stua, mens jeg fikk soverommet. Jeg bodde tre år i den leiligheten på Bislett, med flere forskjellige samboere. Det var dyrt og jeg sparte lite

Mindre og dårligere

I de dyreste strøkene i Oslo kryper nå snittprisen opp mot 90.000 kroner pr. kvadratmeter, samtidig som kvadratmeterne blir dårligere.

De nye tekniske forskriftene til boliger (TEK17) lemper på en del tidligere krav, noe som vil gi utbyggere muligheter til å selge dårligere boliger til samme pris. Minimumsarealene for boliger blir mindre: “Når et hovedsoverom ikke kan tilpasses slik at det er plass til en barneseng, er vi ved et punkt der arealknapphet ikke kan sies å være effektivt eller bærekraftig,” uttaler eiendomsutvikler Peter Groth til Aftenposten.

Arbeidslivspolitikken er såklart også vesentlig i denne sammenheng.

“Det blir for enkelt å etterlyse flere krav. Jeg har respekt for disse fagpersonene og deres synspunkter, men synes ikke situasjonen er så begredelig. Det finnes sikkert boliger som ikke oppleves som optimale, men jeg tror ikke vi trenger flere regler,” svarer Daniel Siraj, konsernsjef i Obos i saken til Aftenposten.

Antakelig har Siraj plass til sine barn der han bor, men det er bare en antakelse. Uansett virker ideen om et andelslag som bygger rimelige boliger veldig fjern.

Å etablere seg i Oslo

Først i fjor kjøpte jeg meg altså inn i min første leilighet. Jeg var 31 år og hadde nettopp født mitt første barn. Vi flyttet fra en sliten ett-roms på 35 kvm som vi leide nederst på løkka. Mannen som eide vår leilighet eide alle leilighetene i bygården. Han leide dem ut billig mot minimalt vedlikehold, 9000 kroner i måneden. Det var mye bråk i oppgangene, noen ganger også slåsskamper. I flere av de andre oppgangene bodde det barn.

Jeg hadde aldri hatt råd til å kjøpe leilighet hadde det ikke vært for at jeg fikk meg en kjæreste som hadde kjøpt seg leilighet på egenhånd. Han har hatt fast jobb siden han var ferdig med å studere og en inntekt som har gjort han i stand til å både spare det man trenger i egenkapital og betjene lånet. Han har spart siden han begynte å jobbe fulltid som 24-åring, men han skulle bli 30 før vi alle tre flyttet inn i leiligheten på 40 kvadratmeter. Jeg kunne kjøpe meg inn i den fordi jeg, etter fem år i heltidsarbeid, fikk min første faste arbeidskontrakt. Arbeidslivspolitikken er såklart også vesentlig i denne sammenheng.

Men etter å ha navigert i dette markedet i noen år nå er jeg i hvert fall sikker på at noe må gjøres.

Jeg gikk på noen visninger da jeg var enslig, før jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk lån likevel på grunn av min midlertidige stilling. En av visningene jeg rakk, var en 30 kvadratmeter stor leilighet på Oppsal, en ettroms. I leiligheten hadde det bodd tre barn og to voksne. Jeg gikk ut av visningen sjokkert over at en familie på fem skulle ha fått plass i den lille leiligheten.

Fram til 1996 opererte Husbanken med et minimumsareal for hvor store leiligheter måtte være. Minimum 55 kvadratmeter for en toroms leilighet og minimum 40 kvadratmeter for en ettromsleilighet.

Jeg kan godt forstå utgangspunktet for reglene. Det er lite med 40 kvadrat når man er to voksne og en duracell-kanin på 14 måneder. Og enda mindre er det med bare 30 for en familie på fem.

Noe må gjøres

I Klassekampen den 19.mai skrev journalist Kjetil Gyberg om Wien-modellen og et boligmarkedet som virker nesten utopisk:

«De for tida rundt 2,6 milliarder kronene i offentlig tilskudd som hvert år understøtter byggingen av rundt 10.000 nye, rimelige utleieboliger i Wien, går riktignok ikke lenger først og fremst til kommunalt eide boliger. Kommunens boligbygging i egen regi, som toppet seg på 1960- og 1970-tallet, har siden 1980-tallet stort sett blitt tatt over av ikke-kommersielle boligbyggelag. Disse mottar kommunalt subsidierte lån mot at de blant annet overholder strenge kostnadskrav som sikrer at de leverer rimelige utleieboliger til byens befolkning. Disse private selskapene opererer under en føderal lov som pålegger dem å skyte så godt som alt overskudd inn igjen i byggingen av nye boliger og vedlikeholdet av gamle.»

For en barnehagelærer er det ca. 14 ganger årsinntekten.

Løsningen i Wien er ikke så mye en løsning som den har vært et kontinuerlig sosialdemokratisk prosjekt. Det er ikke sikkert at Wien-modellen er den lureste for Oslo, det finnes flere byer å se til i Europa, men etter å ha navigert i dette markedet i noen år nå, er jeg i hvert fall sikker på at noe må gjøres.

Oss boligadel imellom

Nå skal vi snart flytte igjen. Vi kikker på leiligheter og mens vi gjør det er det spesielt en tanke som plager meg: Vi klarer oss fint, men vi tjener faktisk også over landsgjennomsnittet med vår felles inntekt. Når til og med vi, et par som begge tjener relativt godt, sliter på Oslos boligmarked. Hvordan skal det da gå med oss alle?

Løsninger på boligutfordringene vårt bør engasjere alle politiske sider. For om vi brolegger boligpolitikken vår med utenforskap og ekskludering, er jeg overbevist om at man ikke vil oppnå noe annet enn frustrasjon og sinne blant befolkningen. Samtidig er det viktig å ta med seg det Erik Lundesgaard fra Eiendom Norge skriver:  “Land med en høy andel boligeiere har høyere snittformue enn land med lav andel boligeiere, samt at å være boligeier har positiv effekt både på boligeierens sparing, deltagelse i arbeidslivet og produktivitet.”

Målet må vel være å bygge en by hvor vi kan dra nytte av hverandres forskjellige bakgrunner, kompetanse og ressurser.

Jeg tenker på det hver gang jeg klikker meg gjennom dagens boligannonser. Man må opp på fem millioner kroner-nivået for å få kjøpt seg noe med tre soverom i hovedstaden, hvertfall noe som er noenlunde sentralt. For en barnehagelærer, er det ca. 14 ganger årsinntekten.

Alle barnehagelærere og øvrig befolkning med under gjennomsnittlig inntekt, kan ikke flytte til Groruddalen, hvor prisnivået er litt lavere. Det vil skape et politisk problem for oss alle. Målet må vel være å bygge en by hvor vi kan dra nytte av hverandres forskjellige bakgrunner, kompetanse og ressurser. En by hvor folk ikke må bo på 30 kvadrameter med en hel familie og bruke nesten halve årslønna si på å gjøre ulikheten mellom boligadelen og røkla større enn den allerede er.