Fra asken til ilden

Se for deg at inntekten din var helt uforutsigbar. Ett år hadde du 750.000 i lønn, det neste året en million, og så var lønna nede i 500.000 kroner i år nummer tre. Slik fortsatte det år etter år. Du har grei inntekt, men den svinger mye og uforutsigbart.

Hvordan ville du planlagt utgiftene dine? Du ville fort oppdaget at det var fristende å bruke litt ekstra penger de årene inntekten var høy. Det er helt naturlig. Hvis du bruker dem på ferier og restaurantbesøk, er det ikke så problematisk. Bortsett fra at du sikkert kommer til å savne utskeielsene de årene du ikke tjener så godt. Men hva skjer hvis du tar på deg mer langsiktige forpliktelser?

Hvis vi skulle bruke pengene det året vi tjente dem, ville vi risikere store svingninger.

Renter og avdrag bryr seg ikke om at inntekten din svinger. Ikke forsikrings- og strømregninger heller. Hadde du lånt penger for å kjøpe deg en bolig? Hadde du kjøpt deg ny bil? Hytte? Hvor stort lån tar du sjansen på å forplikte deg til å betjene i framtida?

Sannsynligvis hadde du forsøkt å finne en måte å jevne ut svingningene på. Sette litt penger til side i gode år, og heller bruke litt av sparepengene i dårlige år. Alternativet kunne bli å måtte selge hytta du kjøpte i forfjor, fordi du plutselig fikk svært lav inntekt og ikke klarte rentene. Kjøp og salg av hus og hytter du egentlig ønsker å eie, er en upraktisk og kostbar måte å regulere utgiftene sine på.

Dette er en av effektene Norge ønsket å oppnå med å etablere Oljefondet. I «normale land» budsjetterer man med cirka like store inntekter neste år som i år. Men Norge har ikke en vanlig økonomi. En stor del av våre inntekter er avhengig av prisen på olje og gass, og den kontrollerer vi ikke selv.

Hva skjer hvis det kommer et globalt krakk og prisen på aksjene og obligasjonene i fondet faller med 30 prosent?

Hvis vi skulle bruke pengene det året vi tjente dem, ville vi risikere store svingninger. Plutselig ville en kommune måttet selge svømmehallen den bygde i forfjor, for å ha råd til å drifte hjemmetjenesten. Det ville vært uholdbart og useriøst.

Smartere da å sluse de bølgende inntektene inn i et stort, stille hav, oljefondet vårt. Derfra kan vi tappe ut cirka like mye hvert år. Inntil tre prosent er regelen. Mye lettere å planlegge da.

Bortsett fra at vi er i ferd med å bli rammet av vår egen suksess. Oljefondet vårt har vokst seg så enormt stort at de inntil tre prosentene nå dekker en vesentlig del av de årlige kostnadene våre. I år planlegger vi å bruke ufattelige 419 milliarder kroner som vi henter fra Fondet.

Er ikke det deilig da? Jo da, men her er dilemmaet. De pengene utgjør nesten 20 prosent av statsbudsjettet vårt. Kostnadene våre. Det er veldig mye. Det betyr at selv om vi ikke lenger er like utsatt for svingninger i olje- og gasspriser, er vi i ferd med å bli veldig eksponert for svingninger på børsen i stedet.

Men i stedet for å danse etter swingen i oljeprisen, må vi danse etter jazzen på børsen.

Hva skjer hvis det kommer et globalt krakk og prisen på aksjene og obligasjonene i fondet faller med 30 prosent?

Plutselig er ikke tre prosent av fondet nok til å dekke det kostnadsnivået vi har vennet oss til. Hva gjør vi da? Selger hytta og svømmehallen? Låner penger i utlandet? Bryter handlingsregelen og bruker av selve fondet?

Vi er i nøyaktig samme situasjon som vi ønsket å unngå.

Men i stedet for å danse etter swingen i oljeprisen, må vi danse etter jazzen på børsen. Det er ikke noe lettere, og konsekvensene for norsk økonomi er den samme. At den deilige, årlige overføringen fra Oljefondet har blitt en så stor og stadig voksende del av fellesutgiftene våre, kan faktisk bli veldig ubehagelig.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)