Fra blålys til blåruss

Det aller beste med det norske samfunnet er noe de fleste av oss sjelden tenker på. Fraværet av redsel for vold og kriminalitet. Det er trygt å sende ungene på butikken for å handle de potetene du glemte å kjøpe til middag. Har du glemt å låse ytterdøra er det ergerlig, men ikke krise. Vi er som regel ikke redde for overfall og ran. Vi rammes ikke av svindel, med mindre vi gjør ualminnelig dumme ting på internett.

De fleste steder i verden er det ikke slik. Den høye tilliten til myndigheter og autoriteter vi har i Norge, handler blant annet om at vi føler oss trygge på at myndighetspersoner handler i fellesskapets interesse, og ikke motiveres av økonomi eller særinteresser.

Blant de 3100 politiansatte som har blitt spurt, oppgir et klart flertall at private vaktselskaper har tatt over politioppgaver i løpet av de siste fem årene.

Å ivareta innbyggernes fysiske trygghet, er statens aller mest grunnleggende oppgave. Det sies gjerne at det var derfor stater oppsto, gjennom en kontrakt der en legitim makt (staten) beskytter sin befolkning mot vold og trusler. Myndighetene har et absolutt monopol på håndhevelse av lover, slik at innbyggerne er trygge på at lover og regler håndheves av en legitim stat, og at det skjer på en rettferdig og lik måte.

I en ny rapport sier et klart flertall av de ansatte i politiet at private vaktselskaper tar over politioppgaver. Rapporten er utgitt av Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet og handler om nærpolitireformen og relasjonen mellom politi og publikum. Blant de 3100 politiansatte som har blitt spurt, oppgir et klart flertall at private vaktselskaper har tatt over politioppgaver i løpet av de siste fem årene. Politiansatte sa det samme i 2013, og opplever altså dette som en trend over tid. Det er også et flertall av de politiansatte som oppgir at de er bekymret for at vekteres synlighet i det offentlige rom overtar for politiets patruljering.

 

Nesten like mange vektere som politi

Vaktselskaper står i dag for ordenshåndhevelse på kjøpesentre, skjenkesteder, offentlig kommunikasjon og i en del bomiljøer. I 1980 var det 5000 politifolk og 2500 i den private sikkerhetsbransjen. Dobbelt så mange i politiet, altså. I dag jobber det 17000 i politiet og 14000 i vaktselskapene. At private sikkerhetsselskaper øker sin omsetning er en trend over hele verden – men overtar de også politioppgaver? Hvilke konsekvenser får i så fall dette?

Ved Asker legekontor hyrte de inn vektere fordi responstiden for politiet ble så mye dårligere etter Asker og Bærum politidistrikter ble slått sammen med Oslo. Til Bymagasinet i Bergen fortalte en vekter om at de blir kontaktet av publikum i Bergen sentrum med spørsmål om hjelp oftere enn før, fordi politiet var mindre tilgjengelig i bybildet.

De har i all hovedsak tillit blant folk, høy legitimitet og er både en autoritet og en service-arbeider der de opererer.

I henhold til politiloven har politiet monopol på ordenspatruljering, men alle som har vært på et kjøpesenter på en lørdag ser også hvordan vekterne bidrar til orden på det som både er privat grunn – altså vekteres domene – og en offentlig allmenning samtidig.

Vektere i Norge er annerledes – og bedre – enn vekterne man ofte kan se på film. De har i all hovedsak tillit blant folk, høy legitimitet og er både en autoritet og en service-arbeider der de opererer. Vektere i Norge har etter loven ikke mer hard makt enn hva folk flest har, og er i det store bildet mer et tilskudd enn en erstatning for det sikkerhetsarbeidet det offentlige gjør. I nevnte rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet oppgav også et klart flertall av de politiansatte at de mente at de private vaktselskapene bidrar til både redusert kriminalitet og økt trygghet.

Men vent nå litt – var ikke nettopp redusert kriminalitet og økt trygghet statens og det offentliges kjerneoppgaver?

 

Hvor ble den prinsipielle debatten av?

Selv uten et dogmatisk forhold til offentlig-privat-skillet, er det grunn til å spørre hvor den ble av, den prinsipielle debatten om hvilken rolle private selskaper skal spille for tryggheten vår. Gråsonen mellom politi- og vekterarbeid blir utfordret særlig i form av vakthold på områder som er åpne for allmennheten, men som samtidig har karakter av å være vakthold for å beskytte eiendom.

Med nærpolitireformen og omstruktureringen av politiet etter 22. juli 2011 har hensikten vært at politiet skulle bli bedre i stand til å rykke ut ved alvorlige hendelser. Mye tyder på at målsetningen om et lokalt forankret politi som bistår også ved mindre alvorlig kriminalitet, i mindre grad har blitt ivaretatt.

Det er grunn til å spørre seg hva konsekvensen vil bli, når vi vet at etterspørselen etter private sikkerhetstjenester har vært økende i vår del av verden de siste to tiårene. I ytterste konsekvens og i verste fall oppstår det sosiale og geografiske forskjeller i hvem som tar seg råd til eller rent faktisk har råd til å hyre inn privat sikkerhet. En slik utvikling tror jeg de færreste ønsker.