Fra ensomhet til fellesskap

I mange, mange år hatet jeg nyttårsaften. Nyttårsaften er sannsynligvis den dagen i løpet av hele året vi har størst forventning til, og presset på oss selv er deretter.

Nyttårsaften skal være en fest, en feiring, en storslått overgang fra det gamle til det nye. På nyttårsaften skal du både mimre og se fremover, sprette sjampanjen, skåle, klemme og aller helst kysse en du er glad i når klokka slår midnatt.

Nyttårsaften er sannsynligvis den dagen i løpet av hele året vi har størst forventning til, og presset på oss selv er deretter

Av ulike grunner hadde nyttårsaften en lei tendens til å ikke innfri disse forventningene. Ikke bare det, av ulike grunner befant jeg meg i ungdomsårene stadig vekk mutters alene på nyttårsaften.

Hvis noen hadde spurt meg da om jeg var ensom, sånn generelt, ville jeg nok ha svart nei. «Hvis du er ensom når du er alene, er du i dårlig selskap», hehe. I hvert fall hvis noen hadde spurt meg helt direkte: Er du ensom? Nei, jeg hadde jo både familie og gode venner.

Bare ikke akkurat på nyttårsaften. Den dagen var alle andre opptatt andre steder.

Å være alene er ikke det samme som å være ensom. Å være alene en helt vanlig onsdag, for eksempel, det skaper ingen følelse av tomhet eller ensomhet. Som trebarnsmor er det få ting i hverdagen jeg setter mer pris på enn et tomt hus.

Men å være alene når man ikke har valgt det – ja, å være alene når det virker som om hele resten av verden er på fest – det er ensomt.

Og det er verre å være ensom når alle andre ikke er det.

Ensomhet er en følelse, og derfor er den også vanskelig å måle. I levekårsundersøkelsen fra 2014 kommer det frem at kvinner er mer ensomme enn menn. På spørsmålet om de de siste 14 dagene «vært litt, ganske mye eller veldig mye plaget av en følelse av ensomhet», er kvinner ensomst.

Ensomhet er en følelse, og derfor er den også vanskelig å måle

Men når du stiller spørsmålet litt annerledes, kutter ut ordet «ensom» og går litt mer rundt grøten, blir kjønnsfordelingen annerledes. Menn har altså verre for å innrømme at de er ensomme – eller de mangler språket for å snakke om det. Men kanskje er de mer ensomme enn kvinner likevel.

Forskere har også oppdaget at flere innrømmer at de er ensomme når de får krysse av anonymt på et skjema, enn når de svarer på en undersøkelse på telefon.

Ensomhet er med andre ord ganske skambelagt. Kanskje er det å innrømme at en er ensom det samme som å innrømme at en ikke helt «får til» det sosiale livet som det forventes at vi skal ha, og som er helt essensielt for oss mennesker. Ensomhet rommer også sorg og savn, og det er det neppe noen overraskelse at ensomhet er skadelig for helsa.

Den britiske professoren og forfatteren Noreena Hertz har skrevet bok om ensomhet. Hvis det er sånn at vi lever i Ensomhetens århundre, har 2020 på mange måter vært ensomhetens toppår. Selv om mange av oss sannsynligvis har fått mer tid til den nærmeste familien, har dette også vært året hvor vi bevisst har laget avstand mellom oss selv og andre mennesker. Og i Norge bor veldig mange helt alene, noe som er mindre vanlig de fleste andre steder i verden. Vi har vært mindre sammen med venner. Vi klemmer ikke lenger andre mennesker. Vi har sluttet å håndhilse. Vi er hjemme.

Selv om mange av oss sannsynligvis har fått mer tid til den nærmeste familien, har dette også vært året hvor vi bevisst har laget avstand mellom oss selv og andre mennesker

Mange av oss møter kollegaene våre på en skjerm i stedet for på kontoret. Og mange har mistet jobben og det livsviktige sosiale fellesskapet der. Det er mange som føler på at dette har vært et særdeles langt – og ensomt – år.

Årsskiftet er symboltung, og sannsynligvis mer denne gangen enn på lenge. Vi har gledet oss til å sette en strek for 2020 – koronaåret – og se framover til et nytt år. Internett flommer over av vittige betraktninger over året som har gått og det nye som kommer.

Nyttårsaften er slik sett en mulighet til å legge det gamle bak seg og markere en ny start. Denne gangen er det ekstra mange som har vært nødt til å gjøre dette alene. Det ligger strenge restriksjoner til grunn for hvor mange som kan være sammen. Mange er i isolasjon eller karantene.

For mange ble dette derfor en ensom nyttårsaften – en ensom slutt på et år vi kanskje hadde ekstra behov for å avrunde nettopp sammen med andre.

For mange kommer det til å bli en ensom nyttårsaften

Men ensomhet handler ikke bare om å være alene. Ensomhet innebærer også mangel på tilhørighet, ifølge Noreena Hertz. Det handler ikke bare om hvordan vi lever livene våre en og en – det handler om hvordan samfunnet rundt oss er organisert. Allerede før pandemien hadde vi skapt en ensom verden.

Ensomhet er simpelthen det motsatte av å være en del av et fellesskap. 2020 har vært året hvor vi har måttet ofre mye av fellesskapet med andre. Det har vært langt dårligere forutsetninger for å møtes – fredagspils, treningsaktiviteter, konserter og andre kulturarrangementer, skravling med andre foreldre i garderoben på skole og i barnehage – alle disse arenaene for samhandling med andre enn den nærmeste familien har blitt borte eller svært begrenset. Jobber har blitt borte. Eldre og syke har isolert seg totalt i snart et år. Storsamfunnet og politikken har ikke bare tatt gode valg.

Denne gangen ble også fellesskapet på nyttårsfesten mindre enn mange er vant til, men denne situasjonen varer heldigvis ikke evig. Korona går over. Ikke fra en dag til den neste, men i løpet av året vi nå nettopp har begynt på, vil mye gå tilbake til den normalen vi kjente fra før. Da skal vi huske på at ensomhet, fremmedgjøring og utenforskap ikke kom med korona. Det var her fra før, det har bare blitt enda verre de siste månedene.

Det viktigste ordet fra i år er fellesskap, ikke ensomhet

Og vi skal huske det går an å gjøre verden til et mindre ensomt sted. Ikke bare ved å ringe en du kjenner og invitere på kaffe, men fordi vi sørger for at flere har en jobb å gå til, og den jobben er et sted der du opplever tillit og fellesskap. Fordi vi velger et samfunn der det er tid til nærhet og fellesskap i barnehager, skoler og i eldreomsorgen. Der biblioteket er åpent, og idrettsklubben er for alle, også de som har det trangt.

Det er varslet mange nyord fra 2020. Korona, kohort og «å flate ut kurven» ruller nå like naturlig over tunga som hei. Men det viktigste ordet fra dette untaksåret vi nå legger bak oss er fellesskap, ikke ensomhet, og det er ordet vi bør ta med oss inn i 2021. Det kommer ikke av seg selv, men det kan skapes og velges. Vi trenger det mer enn på lenge.

For ordens skyld: Boka «Ensomhetens århundre» er utgitt av Res Publica, som er en del av samme selskap som Agenda Magasin.