Fra paradis til helvete

Forrige lørdag, da det var 15 grader og sol i den norske hovedstaden, kunne innbyggerne i San Fransisco-området i USA bygge snømenn oppi høydene. Ifølge kalenderen er det midten av november. Og været tuller med vår virkelighetsforståelse. Det kan være at det ikke skyldes klimaendringene, men det er mer sannsynlig at det skyldes klimaendringene.

I hvert fall er det lenge siden California er blitt utsatt for en sånn intens storm og så mye nedbør. Faktisk aldri: gamle rekorder er blitt slått. Den gode nyheten er at det kanskje setter en stopper for de massive skogbrannene som har herjet i sommer. Den dårlige nyheten er at ingenting er sikkert. «For 20 år siden ville jeg sagt at dette er slutten på sesongen», sier Tim Chavez, som jobber med å varsle skogbrannfare i California, til nyhetsbyrået AP. «Men med klimaendringene kan jeg faktisk ikke si noe sikkert lenger».

Så noe er galt. «Vi er på full fart mot klimahelvete», som FNs generalsekretær António Guterres erklærte på klimatoppmøtet i Egypt. Vi vet hva som er årsaken og vet hva som burde gjøres. Likevel gjør vi ingenting. Hvorfor ikke?

En teori om hvorfor Shell og ExxonMobil selger seg ut nå, er at selskapene frykter å måtte punge ut for å rydde opp etter seg.

På 1920-tallet i USA utga forfatteren Upton Sinclair romanen «Oil». Boka spår at det svarte gullet kommer til å bli motoren i den moderne økonomien, samtidig som den vil skape internasjonale konflikter, ny sosial ulikhet og forurensning. Den fremvoksende kapitalismen som springer opp rundt olja i California, både skaper og ødelegger framtida.

I sentrum av romanen står en etikk-fleksibel oljemagnat som har tjent seg rik gjennom korrupsjon og ved å sette arbeidernes helse på spill. Oljefeltet familien finner, kaller de «Paradiset». De nye oljefunnene på USAs vestkyst forandrer lokalbefolkningen: «Deres skjøre menneskenatur ble utfordret av krefter som var sterkere enn dem selv. Grådighetens flamme var blitt tent i hjertet og brant ned til en hvit aske som smeltet ethvert prinsipp og enhver lov» (min oversettelse). Noen av de nye oljesjeikene i California er så grådige at de totalt mister gangsynet og bruker mer penger på å bore etter olje enn de faktisk får tatt opp og solgt.

Norge har også vært i den situasjonen. Ikke minst har Equinors utenlandssatsing vært en liten nedtur. Men nå, blant annet på grunn av Ukraina-krigen, blir vi steinrike. I år tjener den norske staten rundt 1.200 milliarder kroner på petroleumssalg, noe som er 880 milliarder mer enn i 2021. Neste år forventes det å øke enda mer. Fredag meldte Norges Bank at Oljefondets markedsverdi passerer 12.600 milliarder kroner, som er ny rekord. «Et land som er opptatt av sitt image som det godes kraft i verden, står nå overfor anklager om krigsprofittering», skrev The Economist nylig. MDG har foreslått å gi bort mye av denne uventede gevinsten til gode formål i utlandet. De har ikke fått flertall på Stortinget.

Hvis vi kikker inn i spåkula, kan det være problemet løser seg selv.

«Grotesk grådighet», har Guterres kalt det. «Det er umoralsk for olje- og gasselskaper å tjene rekordmye penger på denne energikrisen, på bekostning av de fattigste menneskene og samfunnene, til en enormt dyr pris for klimaet». FN, det er vanligvis en organisasjon vi respekterer. Og lytter til.

Norge smykker seg med at vi er renest og mest etisk i bransjen, at pengene går til finansiering av velferdsstaten og fremtidig generasjoner. Vi gjør verden en tjeneste. Det er også mulig. Men det kan hende vi ville pumpa opp olja uansett. Fordi vi tjener bøttevis av penger på det. Equinor har nå utsatt bygging av Wisting-prosjektet i Barentshavet fordi det er usikkert om det er lønnsomt. Men hvis det faktisk var sant at norsk energi er den reneste i verden, så burde de kanskje gjort det likevel. Siden vi er greie. USA produserer mest olje i verden og de bruker ikke akkurat mest penger på velferd. Bare spør alle rikinger – det er vondt og vanskelig å dele, og det er like vanskelig å venne seg til redusert levestandard. Kan vi ikke bare innrømme at vi pumper opp masse olje og gass i dag fordi det er viktigere enn miljøet i morgen? Framtida er de andre.

I California starter og slutter altså eventyret med grådighet.

Hvis vi kikker inn i spåkula, kan det være problemet løser seg selv. I Sør-California, som i sin tid produserte en fjerdedel av verdens olje, stenger de ned oljevirksomhet i et heseblesende tempo om dagen. Til tross for rekordprofitt i år, har storselskaper som Shell og ExxonMobil valgt å selge 23 000 av sine brønner i stor-Los Angeles. Det skyldes blant annet nye lover som ble vedtatt i september, som forbyr all ny boring og utfasing av eksisterende brønner i deler av området. Det er starten på målet om å slutte med all oljeaktivitet i California innen 2045.

En teori om hvorfor Shell og ExxonMobil selger seg ut nå, er at selskapene frykter å måtte punge ut for å rydde opp etter seg. Og at det vil bli dyrt. Mindre aktører som overtar, vil ikke ha de samme økonomiske musklene til å fjerne skader på natur og miljø. Dermed vil det bli overlatt til skattebetalerne, slik det har skjedd mange ganger tidligere i statens historie. I California starter og slutter altså eventyret med grådighet. Selskapene stikker av og overlater opprydningen til fellesskapet og neste generasjon. Det høres ut som en metafor.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 21. november 2022.)