Fra Reagan til Trump

I 1932, mellom to verdenskriger og midt under den historiske epoken vi kjenner som den store depresjonen, skrev satirikeren Will Rogers en aviskommentar der han skapte et nytt begrep: «trickle down»-økonomi. På norsk kan vi kanskje si nedsildringsøkomoni.

På høyre side av det politiske sentrum er Ronald Reagan en slags husgud, også i Norge.

Rogers mente begrepet kunne beskrive hvordan den republikanske presidentkandidaten Herbert Hoover, som var utdannet ingeniør, forestilte seg at så lenge de rike på toppen fikk beholde mest mulig av pengene sine, ville velstanden sildre nedover til resten av befolkningen, slik vann renner nedover og finner selv den tørreste lille flekk.

Rogers gjorde narr av tanken. Penger fungerer helt annerledes enn vann, mente han. De sildrer oppover, slik at de alltid havner i hendene på de rikeste på et eller annet tidspunkt.

48 år senere vant Ronald Reagan valget i USA på en økonomisk teori som minner kraftig om den Rogers hadde det moro med. Under slagordet «Make America Great Again» fikk Reagan mandat fra velgerne til å legge om amerikansk politikk. Massive skattekutt på toppen skulle stimulere økonomien, og harde angrep på fagbevegelsen skulle legge verden åpen for næringslivets sterke menn.

I forlengelsen av galopperende økonomiske forskjeller etter 1980 har økonomisk makt blitt omsatt i politisk makt.

Resultatet var som man kunne forvente, og som Will Rogers hadde beskrevet: De rike ble veldig mye rikere. På bunnen stanset den økonomiske veksten. Amerikanske økonomi fikk en boost – men forskjellene mellom topp og bunn ble enorme, og har økt siden.

På høyre side av det politiske sentrum er Ronald Reagan en slags husgud, også i Norge.

Slagordet «Make America Great Again», eller MAGA, som vi kjenner det som i dag, har siden gått i arv fra Ronald til Donald. Det er ikke den eneste linjen som forbinder Trump og Reagan. Snarere er det ganske lett å peke på at uten Ronald Reagan, ingen Donald Trump.

Det er en lærdom de borgerlige partiene her hjemme burde ta med seg inn i vår samtid.

Reagans skattekutt omfordelte rikdom i stort mon, så kraftig at den amerikanske middel- og arbeiderklassen ble uthult. Den prosessen har siden fortsatt, og toppet seg etter finanskrisen for drøye 15 år siden. Reagan bærer med andre ord ikke ansvaret alene. Demokratiske ledere, populære og ruvende skikkelser som Bill Clinton og Barack Obama, gjorde på ingen måte nok for å snu trenden. Det finnes ingen sosialdemokrater i det moderne USA.

I forlengelsen av galopperende økonomiske forskjeller etter 1980 har økonomisk makt blitt omsatt i politisk makt. I flere regioner og byer har mange mistet fotfestet og samfunnslimet har forvitret. Samfunnskontrakten, i USA kjent som den amerikanske drømmen, ble brutt og tilliten til økonomisk, politisk og institusjonell makt er borte. Resultatet av dette heter Donald Trump og hans oligarkstyre som truer med å velte hele vår verdensorden.

Solberg unnlot å evne at svenskene har en skyhøy arbeidsgiveravgift.

Det kan føles søkt å koble den norske borgerligheten, det anstendige Høyre, de gode kristne i KrF og snille-liberale Venstre, ja til og det populistisk anlagte Fremskrittspartiet, til denne tradisjonen. Når det likevel lar seg gjøre, må de borgerlige partiene nesten skylde seg selv.

Den siste uka har de nemlig vært ute og ridd sin favorittkjepphest: Nå er verden så vond og vanskelig at vi må tenke nytt. Eller gammelt, som man også kan kalle det: Vi må kutte i skattene for dem på toppen, hilsen den norske høyresiden.

Slik skal velstanden sildre nedover på alle oss andre. Forsvarsevnen vår vil også bli bedre, for slik fungerer nemlig trickle down-teorien: Bare de rike får bli enda rikere, løser det aller meste seg.

Det spiller liksom ingen rolle at statistikk, forskning, Will Rogers og normal logikk forteller oss at teorien ikke stemmer med virkeligheten. Erna Solberg, Sylvi Listhaug og Guri Melby er overbeviste i sin tro: Formuesskatten skal bort, i alle fall på «arbeidende kapital», og så vil de rike investere klokt og norsk og alt vil bli så meget bedre.

Will Rogers hadde nemlig helt rett: Penger er ikke som vann.

I forkant av Høyres landsmøte i helga, ble Erna Solberg grillet om dette på Politisk kvarter. Teorien din fungerer ikke, Solberg, sa programlederen. Jo da, sa Erna Solberg, og pekte på Sverige. Der går det så det suser om dagen, mener hun, etter skattekutt langs lignende lest.

Solberg unnlot å evne at svenskene har en skyhøy arbeidsgiveravgift. Hun nevnte heller ikke at de økonomiske forskjellene mellom topp og bunn blir stadig større.

I 1980, omtrent da det svenske sosialdemokratiet var på sin topp og da Ronald Reagan vant presidentembetet i USA og definisjonsmakten over økonomisk politikk i hele Vesten, tjente toppsjiktet i svensk næringsliv ni ganger mer enn industriarbeideren. Nå er forholdstallet 1:71.

Will Rogers hadde nemlig helt rett: Penger er ikke som vann. Skattekutt for de rike gjør at de rike blir rikere. Det er ikke så mye mer komplisert enn det. Det brede flertallet i befolkningen skjønner dette, trolig intuitivt, og ønsker ikke skattelettelser i tiden vi står foran. 72 prosent er «enig» eller «ganske enig» i at Norge må prioritere mer penger til forsvaret foran skattelettelser i en undersøkelse Opinion har gjort for Dagsavisen og Fri Fagbevegelse. Det er også flertall blant borgerlige velgere for å legge skattekutt på hylla.

Den norske høyresida gjør sitt aller beste for å skrive seg inn i den lange linjen fra Reagan til Trump.

Enda verre for skattekuttkameratene er det kanskje at 85 prosent støtter forsvarsopprusting i en Vårt Land-undersøkelse denne uka, men oppslutningen faller til 43 prosent om det går på bekostning av velferden. Å bygge forsvar på bekostning av velferd samtidig som det kuttes i skatten på toppen vil være å bryte den norske samfunnskontrakten, som vi kjenner som vår skattefinansierte velferdsstat.

Av det kan vi lese at de borgerlige partiene spiller høyt med tilliten i det norske samfunnet når de lar seg styre av skylappene i en vanskelig tid – og at det norske folk ikke vil være med på ferden. Det er selve oppskriften på et samfunn i oppløsning de borgerlige leker med: Økte økonomiske forskjeller, kutt i skattefinansierte goder, mer makt til de mektige, og en stadig større gruppe avmektige.

Den norske høyresida gjør sitt aller beste for å skrive seg inn i den lange linjen fra Reagan til Trump. Vi får tro de ikke gjør det med åpne øyne, men fordi de tror på et eventyr om at makt, penger og velstand sildrer nedover bare det blir nok av det på toppen.

(Først publisert i Dagsavisen.)