Det er helt usedvandlig at to av EUs grunnleggere er i en slik åpen konflikt.
Frankrike og Italia er i diplomatisk krise, framprovosert av et nylig møte mellom Italias visestatsminister, Luigi Di Maio, og representanter for den franske gule vester-bevegelsen.
Di Maio har uttrykt støtte for de gule vestene og deres plan om å stille kandidater til europaparlamentsvalget i år. Den franske presidenten, Emmanuel Macron, har svart med å hente tilbake sin ambassadør fra Roma, og å kritisere den italienske regjeringen for det han mener er et verbalt angrep på Frankrike “uten sidestykke siden andre verdenskrig”.
Di Maios uttalelse var dråpen som fikk begeret til å renne over. Spenningen mellom de to landene – om bedriftsoppkjøp, Libya-politikk og en Da Vinci-utstilling – har bygd seg opp siden den nye populistiske “endringsregjeringen” kom til makten i Italia i juni. Den siste ukens konflikt har forsuret relasjonene til et nivå uten motstykke. På kort sikt er det vanskelig å se hvordan forholdet kan forbedres.
To syn på Europa
Det er helt usedvandlig at to av EUs grunnleggere er i en slik åpen konflikt. Men det er også helt usedvandlig for Italia å ha en så åpent EU-fiendtlig regjering. Dette avslører at det bak krisen ligger en dypere konflikt om EU.
Macrons La Republique En Marche-bevegelse er en nykommer i fransk politikk, men representerer likevel det pro-europeiske, mainstream liberale sentrum. Macron har hentet folk fra både det moderate venstre og høyre til sin nye regjering. Det populistiske venstre (France Insoumise-bevegelsen) og høyre (ytre høyre-partiet Rassemblement National) er i opposisjon i Frankrike. I Italia er de tilsvarende kreftene – Femstjernersbevegelsen og La Lega – i regjering. Der er det pro-europeiske, mainstream sentrum i opposisjon.
Den franske og den italienske regjeringen har dermed svært forskjellige syn på EU. Macron har ambisjoner om dypere samarbeid om forsvar, økonomi og utenrikspolitikk. La Lega og Femstjernersbevegelsen har derimot stilt seg skulder ved skulder med sine populistiske venner i den østerrikske, polske og ungarske regjeringen, som alle står for euroskeptisk politikk eller er i åpen konflikt med Brussel.
Valg i horisonten
De to ferske regjeringene er nødt til å gjøre sine forskjellige syn på EU synlige, for europaparlamentsvalget er nå i sikte.
De har gitt velgerne en smak på den kommende valgkampen, som vil fokusere på forskjellene som finnes i Europa i synet på EUs grunnleggende natur, formål og institusjonelle oppbygning. De jevnlige angrepene som kommer fra den italienske regjeringen mot den franske regjeringen er med andre ord indirekte angrep på sistnevntes agenda om europeisk integrasjon, og indirekte angrep på EU selv.
De populistiske partiene i den italienske regjeringene stiller mot hverandre på uavhengige programmer under europaparlamentsvalget. De ser etter potensielle allierte i Europaparlamentet. La Lega er allerede medlem av Europe of Nations and Freedom, parlamentsgruppen på høyre fløy hvor Rassemblement National også er medlem. Men Femstjernersbevegelsen har til gode å finne et egnet politisk hjem. De forsøker derfor å gi mot til bevegelser i andre land – som gule vester-bevegelsen – som favner populistiske elementer fra både venstre og høyre.
Macrons reformer
Disse ulike synene på EU har direkte konsekvenser også for innenrikspolitikk. Den franske presidentens forsøk på å styrke Europa har skapt konflikt med de gule venstene, mens den italienske regjeringens forsøk på å tilfredsstille egen velgerbase har skapt konflikt med EU.
Macron prøver å innføre et svært ambisiøst økonomisk reformprogram. Dette er en type prosjekt som har felt mer enn én regjering de siste tiårene. De fleste endringene er varianter av liberale strukturtilpasninger, som er ment å løse problemer med arbeidsledighet og øke den franske økonomiens konkurransekraft – samtidig som man ivaretar budsjettbalansen.
Brussel har applaudert reformene, men de er kontroversielle hjemme i Frankrike. Macron har lykkes med å endre i utdanningssystemet, arbeidsmarkedet og pensjonene – men på de spørsmålene hvor motstanden går langs den framvoksende konfliktlinjen mellom liberalisme og populisme, mellom kosmopolittisk-liberal-urban såkalt “elite” og det nasjonal-konservativ-rurale “folk”, har han hatt problemer.
Gule vester-bevegelsen ble skapt som en opposisjon mot bensinavgift – først og blant folk i distriktet, som er avhengige av bil i hverdagen. Men nå har den blitt forvandlet en protestbevegelse bestående av ulike deler av både fransk høyre- og venstreside. For å svare på kravene de har til økt levestandard, har Macron lovet bevilgninger og skattekutt til pensjonister og lavinntektsgrupper, og har dermed satt regjerigens budsjetter på spill.
Roma mot Brussel
Den italienske regjeringen – og særlig Femstjernersbevegelsen – har helt motsatt innfallsvinkel til økonomisk politikk. De lover et sterkere sosialt sikkerhetsnett: å bevare pensjonsrettigheter, innføre borgerlønn for arbeidsledige og bruke mer på offentlig velferd. Dette gjør de trass i at den italienske staten i tiår har måttet stri med økonomisk stagnasjon, budsjettunderskudd og gjeld. Siden eurokrisen har EU bannlyst både underskudd og gjeld. Som en konsekvens har den italienske regjeringen og EU vært i tottene på hverandre over det italienske budsjettforslaget, som har måttet bli revidert flere ganger for å møte EUs økonomiske bærekraftskriterier.
Eller se på innvandringspolitikken, som har vært særlig høyt på dagsorden i Italia – først og fremst på grunn av de mange illegale innvandrerne som går i land sør i Italia. Italienerne føler seg, rettmessig alene i møte med strømmen av migranter. EU har, fordi de er en stor, tungrodd organisasjon, vært treige til å utvikle en felles praksis og til å gi Italia den støtten de trenger. Dette er noe Italia – og spesielt La Lega – har vært sinte for lenge. Dette, sammen med Euro-problemer, er grunnlaget for italienernes misnøye med EU. Den italienske regjeringen har nektet skip med migranter å legge til kai i italienske havner, og dermed overlatt problemet til sine franske naboer.
Den franske regjeringen, med sin egen migrasjonskritiske populistiske opposisjon, har også hatt problemer med å ta denne ballen. På dette spørsmålet blir Macrons proeuropeiske linje satt under press.
Pragmatisme mot populisme
Den fransk-italienske krisen kan tenkes å roe seg etter europaparlamentsvalget. Men den vil bare løses på ekte om den italienske (eller franske) regjeringen skifter ideologisk karakter, eller hvis EU kan gi den italienske regjeringen større fleksibilitet i økonomisk politikk og større handlekraft på migrasjonsområdet. Ingen av delene er sannsynlig med det første.
Det eneste håpet ligger pragmatismen EU-kommisjonen og den italienske regjeringen viste i diskusjonene om Italias 2019-budsjett. Men det håpet bør dempes av en annerkjennelse av at populisme handler like mye om fremtoning som det handler om politikkens innhold. Den fremtoningen er provokativ, konfronterende, hensynsløs og … populær.
Denne artikkelen har også stått på trykk i The Conversation, og er republisert her under en Creative Commons-lisens. Oversatt fra engelsk av Axel Fjeldavli.
Kommentarer