Frekk finte i havbruk

«Havbruksnæringen utnytter havressurser som tilhører fellesskapet (…) Det er derfor rimelig at fellesskapet får en andel av den ekstraordinære avkastningen som skapes ved å utnytte denne ressursen».

Så enkelt kan det sies. Det gjorde også det regjeringsnedsatte Havbruksutvalget, som før jul anbefalte at vi i Norge bør innføre en grunnrenteskatt i havbruksnæringen. Lønnsomheten i næringa de siste årene har vært svært høy, og de siste årene i økende grad tilfalt noen få, rike eiere. En grunnrenteskatt vil bidra både til en rettferdig fordeling av inntektene opparbeidet på våre felles ressurser, og dessuten bidra til hensynet om et mest mulig effektivt skattesystem.

Lønnsomheten i næringa de siste årene har vært svært høy, og de siste årene i økende grad tilfalt noen få, rike eiere

Godt utformet er en slik skatt nøytral og påvirker ikke investerings- og driftsbeslutninger. Slike stedbundne skatter er spesielt viktige i en tid der kapitalen blir stadig mer mobil. Den største eieren i verdens største oppdrettsselskap, John Fredriksen, bor på Kypros, men tjener pengene sine på å utnytte norske fellesressurser gratis. Med andre ord: mennesker er mobile. Naturen er det ikke.

Prinsippet om beskatning av grunnrente er ikke noe nytt i en norsk kontekst. Tvert imot. Akkurat det samme ligger til grunn for beskatningen av oljenæringen. De enorme inntektene har kommet hele den nåværende og framtidige befolkningen til gode – og ikke noen få oljebaroner slik vi har sett i andre land. Kraftnæringen i Norge betaler også grunnrenteskatt.

Man kan ikke flagge ut norsk oppdrettslaks

Men havbruksnæringen er ikke vant til å dele. Sjømat Norge har kalt forslaget «destruktivt». Laksemilliardær Helge Møgster synes diskusjonen har vært så belastende at han føler han har «bodd i en krigssone siden Erna kom til makten». Overraskende nok var også LO mot. Argumentene mot grunnrenteskatt holder ikke særlig godt i møte med virkeligheten. Man kan ikke flagge ut norsk oppdrettslaks. På børsene prises disse selskapene himmelhøyt. Frykten for konkurranse fra landbaserte anlegg, slik næringen er opptatt av, ser ut til å være overdrevet.

Det er mer enn forståelig at både eiere og ansatte i havbruk og deres organisasjoner ikke ønsker at deres egen næring skal få økt skatt, og jobber for det. Det er god gammeldags interessepolitikk. Men dersom alle bransjer selv fikk bestemme at deres lønnsomhet ikke skulle skattlegges, ville det stått dårlig til med det norske fellesskapet. Det er viktig å minne om at dette fellesskapet også kommer havbruksnæringa til gode, gjennom tilgang på infrastruktur og kompetent arbeidskraft.

Næringen betalte og igangsatte et massivt påvirkningsarbeid utført av PR-bransjen.

Formuesulikheten i Norge i dag er høy, og har økt over tid. Denne saken viser tydelig hvorfor det er bekymringsfullt: Økonomisk makt kan gi politisk makt. Næringen betalte og igangsatte et massivt påvirkningsarbeid utført av PR-bransjen. Resultatet ble en fremstilling av et kommune-Norge som ble påtvunget eliteforslag fra hovedstaden. Kampanjen overbeviste store deler av opinionen til å mene at det det ikke var en god idé at de som tjener seg rike på fellesskapets ressurser må dele på gevinsten. Utvalgsleder Karen Helene Ulltveit Moe har uttalt at hun aldri tidligere har opplevd en så sterk og massiv lobby.

Det ble imidlertid så mye at det førte til et slags backlash – plutselig fikk skatten forsvarere, både i media og i deler av fagbevegelsen. Næringen så seg nødt til å foreslå et slags kompromissforslag. «Vi må nok være så ydmyke å si at vi ikke har tatt signalene fra kommunene og stortingspolitikerne» uttalte administrerende direktør i Sjømat Norge. Sammen med Norsk Industri og Nettverk for fjord- og kystkommuner (NFKK) har de lagt fram et felles forslag om en arealavgift basert på produksjon, for å sikre felleskapet en «rimelig andel» av verdiskapingen ved at vertskommunene oppnår stabile og forutsigbare inntekter.

Snuoperasjonen høres for godt ut til å være sant. Det er den også.

Det næringa nå foreslår er en areal- eller produksjonsavgift, en såkalt bruttobasert modell, som skal betales uavhengig av lønnsomhet. Utvalget på sin side foreslår en overskuddsbasert modell, der beskatningen avhenger av lønnsomheten – i dårlige tider betales den ikke. Tvert imot skal et eventuelt underskudd i grunnrenteinntekten kunne trekkes fra i senere år. Dessuten mener utvalget det bør tillates at et konsern får samordne inntektene og utgiftene sine:

Går et av selskapene i underskudd, bør det kunne trekkes fra mot overskuddet i et annet. Totalt er det altså et svært fleksibelt system utvalget har lagt fram. Det er interessant at det i diskusjonen om formuesskatten framstilles som svært problematisk at skatten må betales uavhengig av overskudd. Men for oppdrettssnæringen er nå plutselig en slik modell den foretrukne løsningen.

Jo mer bransjen kjemper mot grunnrenteskatten, desto sikrere kan man være på at de store penger å forsvare

Jo mer bransjen kjemper mot grunnrenteskatten, desto sikrere kan man være på at de har en betydelig grunnrente, som også kalles for superprofitt,  å forsvare. At næringen nå plutselig aksepterer en lokal avgift må skyldes en sterk tro på et betydelig overskudd også i tida framover, og at en slik modell vil innebære en langt lavere kostnad enn en overskuddsbasert grunnrenteskatt. Sjømat Norge har ikke nærmere beskrevet hvordan de ønsker at en slik avgift skal utformes, men skriver at den skal være «moderat». Selv om de betaler vekslepenger til kommunene, vil de kunne si at de betaler for bruken av fellesskapets ressurser, og le hele veien til banken.

Kommuner med havbruksdrift jubler over Sjømat Norges nye forslag, som vil «gi insentiver og motivasjon til å tilrettelegge areal», og selvsagt penger til kommunene. Men Havbruksutvalget har ikke oversett vertskommunenes rolle, og foreslår at kommunene skal kunne ta inn en lokal produksjonsavgift, i tillegg til den statlige grunnrenteskatten. Det fine er at den ikke vil påvirke selskapenes lønnsomhet, fordi de skal kunne trekke den kommunale produksjonsavgiften fra selskapsskatten de betaler. Avgiften blir altså en fordelingsmekanisme mellom stat og kommune, der kommunene er sikret sin andel. Det er en god ide.

Tenk om vi hadde system der oljeinntektene i hovedsak skulle tilfalt dem som bor i Stavanger

Utvalget foreslår at inntektene fra grunnrenteskatte skal tilfalle staten, som fordeler inntektene på hele befolkningen over statsbudsjettet. Argumentet er at vi må dele på gevinstene av de ressursene som tilfeldigvis finnes i noen deler av landet. De mener videre at inntektene fra tildeling av nye områder for oppdrett bør spares i et fond der bare avkastningen brukes. Til sammen vil dette sørge for at inntektene fordeles i hele befolkningen, også til de som kommer etter oss. Det er både fornuftig og rettferdig. Tenk om vi hadde system der oljeinntektene i hovedsak skulle tilfalt dem som bor i Stavanger i dag?

Vi er i starten av en viktig omstilling. Oljeinntektene vil avta. Framvoksende næringer basert på vind, vann og hav, blir viktigere. I tillegg til å få bruke av naturen som er en felles ressurs, nyter også de de godt av våre felles investeringer i infrastruktur og i en kompetent befolkning. Da er det avgjørende at det ligger en samfunnskontrakt til grunn også for disse næringene. Det kan være fristende å komme sjømatnæringen i møte når de tilsynelatende er konstruktive og fremmer et kompromissforslag.

Politikernes oppgave er imidlertid å fatte langsiktige beslutninger som kommer hele befolkningen til gode. Et bærekraftig skattesystem som sørger for fordeling blant innbyggere både nå og i framtida har ingen egen lobbyorganisasjon. Det vi har å støtte oss på, er et grundig, gjennomarbeidet og nyansert faglig grunnlag. Det bør vi lytte til.

 

En versjon av denne teksten ble først publisert i VG.