Frelseren som tapte sin kraft

9. august 1999 dukket et fersk ansikt opp i det internasjonale mediebildet. En ung, tilsynelatende beskjeden mann, med et skjevt underfundig smil, sto ved siden av Russlands første president, Boris Jeltsin. Vladimir Putin het han, og han var den anonyme spionen som i begynnelsen gjorde relativt seine karriere-hopp, men som til slutt ble Russlands etterretningssjef. Nå var han nettopp utnevnt til statsminister, den femte i løpet at et år. Slitasjen, behovet for syndebukker når noe gikk galt, var stor i Jeltsins tid. Hvordan skulle dette gå?

Det skulle vi snart få svar på. I løpet av noen uker gikk tre boligblokker i lufta. Putin ga tsjetsjenske terrorister skylda, og snart var den andre tsjetsjenske krig i gang, med boligblokkene som påskudd. Det underfundige smilet ble snart forandret til en aggressiv og utstudert folkelig retorikk. Putin lovte å «jage terroristene helt til utedassen». Den tilsynelatende beskjedne mannen hadde funnet en tone med store deler av sitt folk. De var på bølgelengde, og det ble snart åpenbart at den nye statsministeren var valgbar som president.

Putin tok det ultimate karriere-hoppet da Jeltsin på nyttårsaften 1999 sa han gikk av på slaget midnatt, og statsministeren rykket opp som president, ifølge konstitusjonen. Putin var den nye vin i et nytt århundre, ja, i et nytt årtusen. Mens rakettene lyste opp Moskvas Kreml, ble Putin sverget inn som president. Ingen kunne laget en bedre regi for et maktskifte.

Det er den største bølgen av demonstrasjoner i Russland siden folk reiste seg mot valgfusket i parlamentsvalget i desember 2011.

20 år etter er den nye vin blitt gammel og sur. Lørdag demonstrerte 50 000 mennesker i Moskva mot myndighetene som har nektet å godta opposisjonens kandidater til valget til bystyre i september. Det er den største bølgen av demonstrasjoner i Russland siden folk reiste seg mot valgfusket i parlamentsvalget i desember 2011. Kraften i opprøret understrekes av at en rekke kulturpersonligheter nå støtter demonstrantene.

Den tekniske begrunnelsen for å nekte opposisjonen å stille kandidater er at valgstyret underkjenner de 5000 underskriftene som opposisjonens kandidater har levert til valgstyret. Opposisjonen sier at deres underskrifter er autentiske. Myndighetene er åpenbart engstelige, og har god grunn til å være det. For de demonstrasjonene som de siste ukene har preget Moskva, har ikke myndighetene kontroll på. Demonstrasjonene nå dreier seg om at middelklassen i Moskva og andre storbyer føler sin verdighet tråkket på. De finner seg ikke i at de ikke skal kunne la seg representere av kandidater de har tillit til. Så langt – i det minste – har det post-kommunistiske Russland kommet.

Det er mye som ikke går bra for Putin. For hvordan kunne det ha seg, at mannen som gjenreiste Russland etter de kaotiske 1990-åra, som bestyrte en årlig økonomisk vekst fra 2000 til 2008 på sju prosent i gjennomsnitt, som vant stor tillit hos folk flest fordi statsansatte fikk lønn, og pensjonister fikk sin pensjon, har blitt redd for sitt folk?

Sjekk ut Agenda Magasins podcast:

Putin begynte sin tid som Russlands leder som en økonomisk og utenrikspolitisk pragmatiker. Han konsoliderte sin makt med å ta et oppgjør med de mektige oligarkene, som hadde stjålet landets verdier da den sovjetiske økonomien gikk i oppløsning. Putin krevde lojalitet, og de som utfordret ham, som Mikhail Khodorkovskij, en gang Russlands rikeste, ble først fengslet, før selskapene hans ble slaktet og verdiene distribuert til de fremste i kretsen rundt Putin. Så gikk han løs på den kritiske og uavhengige pressen, den store uavhengige TV-kanalen ble for eksempel kjøpt med tvang av statlige Gazprom.

Godt hjulpet av gode olje- og gasspriser gikk økonomien så det suste. Putin var – til tross for sine autoritære tilbøyeligheter – en suksess. Tallenes tale er klare. I 2000 var BNP pr. capita i Russland 14, 5 prosent av hva den var i USA, og 21, 5 prosent av et gjennomsnitt i EU. Men i 2008 var Russlands BNP økt til 22,5 prosent av hva den var i USA og 32 prosent av hva den var i EU. Og viktigst, verdiene økte så raskt at det ikke bare var kleptokratene i og rundt makta som stakk av med verdiene, det var også en stor velstandsøkning blant folk flest, i hvert fall i byene.

2008 var året da Putin ifølge grunnloven skulle gå av. I stedet valgte han Dmitrij Medvedev til «sette-president», mens Putin selv i fire år var «til lufting» i rollen som statsminister. Dette skjedde samtidig som finanskrisa rystet Russland mer enn de fleste andre land. Kombinasjonen av fravær av vekst, og triksingen med grunnloven gjorde at en bølge av demonstrasjoner rullet over Russland da Putin kom tilbake som president i 2012.

Han kom tilbake som en illiberal ideolog, med et program for å bekjempe vestlige sykdommer som homofili og feminisme.

Og Putin som ikke lenger hadde penger til verken å trylle eller frelse sjeler med, kom tilbake som gjenkjennelig autoritær, men i økende grad også med et ideologisk program. Han kom tilbake som en illiberal ideolog, med et program for å bekjempe vestlige sykdommer som homofili og feminisme. Putin søkte oppslutning om tradisjonelle verdier, da han ikke lenger kunne levere økonomiske verdier. For den pragmatiske økonomiske politikken som hadde levert eventyrlig vekst fram til 2008, gjorde ikke lenger det. Mens Russlands BNP i 2008 som sagt hadde vært 22,5 prosent av USAs, og 32 prosent av EUs, var den i 2018 igjen sunket, til 21,5 prosent i forhold til USAs, og 31 prosent i forhold til EUs. Det var igjen stagnasjon i Russland.

I mellomtida hadde vi selvfølgelig krisa i Ukraina, med annekteringen av Krim, krigen i Øst-Ukraina, vestlige sanksjoner, og russiske mot-sanksjoner. Det har forsterket også den ideologiske konfrontasjonen. Det var ikke ment sånn, for både vinter-OL i Sotsji i 2014, og fotball-VM i 2018, var prosjekter for å understreke at Putin ville melde Russland inn i verden. Et uttrykk for dette var da han bare uker før OL slapp sin verste fiende, Khodorkovskij, ut av fengsel, og lot ham dra til Vesten. Men så kom revolusjonen i Ukraina praktisk talt under OLs avslutningsseremoni, og alle forutsetninger – sett fra Moskva – ble forandret.

Vladimir Putin har i løpet av sine 20 år som Russlands faktiske leder gått fra å være en pragmatiker og problemløser, til å være en reaksjonær ideolog, som konfronterer liberale verdier, som stikker kjepper i hjulene for Vesten når han kan, og som trolig er Vestens fremste antagonist.