Fremtidstro gir bedre fødselsrate 

Nyttårsaften år 2000 holdt Jens Stoltenberg en barnevennlig nyttårstale som i dag fremstår som historisk interessant og som vi har god grunn til å reflektere over.

Han startet talen med å feire at nesten 60.000 barn var blitt født i Norge det siste året og fortsatte: «Få ting uttrykker mer tro på framtiden enn akkurat det. Jeg vil gratulere alle dere som ble foreldre i året som gikk, og særlig vil jeg gratulere mødrene.

I knapt noe annet vestlig land føder kvinner flere barn enn i Norge. Og knapt i noe annet land er det flere kvinner som tar utdanning og deltar i arbeidslivet enn her hos oss.»

Fødselstallene har stupt til 1,4 barn per kvinne, det laveste vi noen gang har hatt.

Det øyeblikket sa mye om Norge slik vi var den gangen. Et land som skilte seg ut i Europa med noen av de høyeste fødselstallene, samtidig som kvinner tok utdanning, jobbet og deltok i samfunnet mer enn nesten noe annet sted.

Fruktbarheten lå rundt to barn per kvinne, og Norge ble sett på som et unntak. Mens fødselstallene sank i de fleste moderne og likestilte land, holdt de seg stabile her.

Stoltenbergs ord minner oss om hvorfor. Fordi vi hadde tro på framtiden, og fordi velferdsstaten gjorde det mulig å kombinere arbeid og familieliv. Barnetrygden, barnehageutbyggingen og foreldrepermisjonen ga økonomisk trygghet og frigjorde tid i hverdagen. Og ikke minst: hans begeistring og gratulasjon til foreldrene, og særlig til mødrene, viser at vi feiret barna. Vi så på høye fødselstall som noe positivt – et uttrykk for håp.

Man rekker ett barn, kanskje to, men ofte stopper det der.

Slik er det dessverre ikke lenger. Fødselstallene har stupt til 1,4 barn per kvinne, det laveste vi noen gang har hatt. Bak tallene skjuler det seg en uro mange familier kjenner på. Høyere levekostnader, dyrere boliger, tidspress i hverdagen og økonomisk usikkerhet. Flere unge utsetter eller lar være å få barn. Optimismen som preget Norge ved inngangen til det nye tusenåret, er ikke like sterk. I stedet har tvilen fått grobunn.

Men utviklingen er ikke uunngåelig. Stoltenbergs tale for 25 år siden minner oss om at politikk faktisk kan forme samfunnet. Vi kan igjen bli et land der barn feires, der familier opplever trygghet og der framtidstroen er sterk.

Jeg har sittet i Fødselstallsutvalget, som nylig la frem NOU 2026: 2 «Politikk for fremtidige generasjoner» om de fallende fødselstallene og hva vi kan gjøre med dem.

Det betyr at mange får færre barn enn de drømte om.

Noe av det som ble tydelig for oss, er at Norge allerede har mange gode ordninger. Men et stort problem er at overgangen til voksenlivet tar stadig lengre tid. Utdanning, fast jobb, bolig og økonomisk trygghet skal være på plass før man føler at man kan få barn. Da har mange rukket å bli godt opp i 30-årene. Man rekker ett barn, kanskje to, men ofte stopper det der.

Nedgangen i fødselstallene skyldes i stor grad at færre får barn i 20-årene. Samtidig er mye av familiepolitikken innrettet slik at de beste ordningene er knyttet til fast arbeid og opptjening. Det skaper insentiver til å utsette barnefødsler. Et hovedpoeng i utvalget er derfor at familiepolitikken må starte tidligere og tenkes mer helhetlig.

Det handler ikke bare om penger, men også om signaler. Hvilke valg opplever unge at samfunnet heier på? Skal vi snu utviklingen, må det bli mer positivitet rundt det å få barn tidligere, og en tydeligere følelse av at det faktisk er mulig.

Når jeg snakker med venner og kolleger på venstresiden om fødselstall, møter jeg ofte en viss skepsis. Noen frykter at ønsket om høyere fødselstall kan gå på bekostning av individuell frihet og likestilling. Men virkeligheten er en annen.

Folk ønsker seg flere barn enn de faktisk får. Idealet i Norge har lenge ligget på rundt to barn, slik det også var da Stoltenberg holdt sin nyttårstale ved inngangen til 2000-tallet. I dag ligger fruktbarhetstallet nede på 1,4. Det betyr at mange får færre barn enn de drømte om.

Et godt sted å starte er å sørge for at de faktisk blir født.

Politikkens oppgave er ikke å moralisere eller presse noen til å få barn de ikke ønsker seg, men å legge bedre til rette for at folk kan få de barna de faktisk ønsker. For de fleste er drømmen to barn, og helst før man er godt opp i 30-årene.

Mange mener at det er umulig å snu utviklingen, men det er historieløst. Norge har allerede vist verden at likestilling og normale fødselstall lar seg kombinere. Det krever både framtidstro og gode ordninger.

Derfor er det fortsatt viktig å skape en positivitet rundt det å få barn. Ikke bare i festtaler, men gjennom konkret politikk som gjør det mulig å realisere ønskene i praksis. Det er bra for de individene det gjelder, men også for samfunnet som sådan.

Vi snakker ofte om hvordan vi skal organisere et samfunn med stadig flere eldre. Det er viktig. Men vi må også tenke langsiktig og lage god politikk for fremtidige generasjoner. Et godt sted å starte er å sørge for at de faktisk blir født.

(En kortere versjon er tidligere publisert i Drammens Tidende.)