Fritt valg eller gitt valg?

Før jeg flyttet til Oslo i høst for å være praktikant hos Tankesmien Agenda, hadde jeg hørt rykter om det klassiske «øst-vest» skillet som preger hovedstaden. Likevel ble jeg overrasket over i hvor stor grad disse ulikhetene er synlige i bybildet.

Snakket jeg med venner og kollegaer fra Oslo om disse ulikhetene, hadde alle en eller annen historie å dele om dette skillet, gjerne fra skole- eller studietiden: Om «skikkelige vestkantfolk», eller bydeler «det er best å unngå sent på kvelden, hvis du skjønner hva jeg mener?»

Hvilken løsning som er best, er et hett politisk tema.

De siste årene har debatten rundt kvaliteten, segregeringen og ulikheter i Osloskolen stått høyt på den politiske agendaen. Særlig inntaksordningene til videregående skole har vært et sentralt tema i denne debatten. Men hva er det egentlig Oslos foreldre tenker om Osloskolen og de omdiskuterte inntaksordningene til videregående skole?

Opptak til videregående skoler i Oslo er karakterbasert. Det vil si at elevene konkurrerer med hverandre på grunnlag av karakterene sine fra ungdomsskolen, og skolene konkurrerer seg imellom for å få tak i elevene. I andre fylker gjelder andre regler. Viken har for eksempel innført nærskoleprinsippet, som går ut på at avstanden til skolen teller mer enn karakter, samtidig som man kan søke seg til andre skoler og regioner dersom man ønsker det. Regjeringen ønsker derimot å gå bort fra nærskoleprinsippet og innføre fritt skolevalg i hele landet.

Hvilken løsning som er best, er et hett politisk tema. På den ene siden står de som argumenterer for elevens «frihet» til å velge: jobber de hardt nok, skal alle elever i prinsippet kunne konkurrere likt om de mest attraktive skoleplassene, uavhengig av hvilken by eller bydel de kommer fra.

På den andre siden argumenteres det for at dette valget hverken er fritt eller rettferdig, fordi ikke alle har det samme utgangspunktet for å kunne prestere bra på ungdomsskolen. Det innvendes at allerede etablerte sosioøkonomiske skjevheter vil reproduseres gjennom dette inntakssystemet.

Utdanningsforbundet har blant annet gått sterkt imot regjeringens forslag om fritt skolevalg i hele landet, fordi med den karakterbaserte modellen vil kun de flinkeste elevene kunne benytte seg av det såkalt «frie» valget. I tillegg fremheves det at denne modellen dermed bidrar til økt segregering. Dette indikerer også en forskningsrapport fra Oslo MET.

Hva er det egentlig vi vil at skolen skal oppnå?

Hittil har debatten vært dominert av politikere, i tillegg til lærere og deres organisasjoner. En gruppe vi ikke har hørt noe særlig fra i denne debatten, er foreldre med barn i Osloskolen. Oslos Kommunale Foreldreutvalg (KFU) har riktig nok uttalt seg i favør av det eksisterende regelverket basert på karakterbasert inntak.

I sitt høringssvar til rapporten til Oslo kommunes inntaksutvalg, konstaterte Oslo KFU i høst at «Dagens regelverk er vel kjent og anvendt av så vel elever og foreldre i Osloskolen, og Oslo KFU har ikke mottatt en eneste tilbakemelding fra noen FAU i Osloskolen som ber om at dette regelverket bør endres. Oslo KFU vil bemerke at når det gjelder selve praktisering av dagens regelverk, så er det intet uttalt behov for forbedringer eller endringer.»

Det er på tide å ta et skritt tilbake fra de sterkt politiserte og tekniske diskusjonene som har foregått, og spørre: Hva er det egentlig vi vil at skolen skal oppnå? Og hva er de som faktisk må navigere dette systemet er opptatt av? Hva betyr det for hvordan vi best fordeler skoleplasser mellom elevene?

I høst har jeg gjennomført en antropologisk miniundersøkelse i form av dybdeintervjuer med noen av Oslos foreldre. Hvordan opplever de Osloskolen og barnas skolegang, og hvilken rolle påtar de seg i barnas utdanningsvalg?

Samtidig er det klart at foreldrene spiller en viktig rolle i dette valget.

Som i den offentlige debatten, er det også i min undersøkelse en overvekt av de ressurssterke, de som i prinsippet drar mest nytte av systemet. Mange foreldre har både hjemmekontor og må dele dette med frustrerte tenåringer som har hjemmeskole. Å finne foreldre som hadde tid og energi til å sitte en ekstra time på Zoom for å snakke om sine opplevelser av Osloskolen, var derfor utfordrende.

Bortsett fra én, var alle jeg snakket med mødre, to av dem aleneoppdragende. Alle klassifiserte seg selv som del av den økonomiske middelklassen, noen opp mot den øvre middelklassen. Dessuten hadde alle en form for høyere utdanning, og anså seg selv som ressurssterke.

Selv om det naturlig nok er begrenset hva som kan sies basert på kun noen få intervjuer, gir de likevel grunnlag for refleksjon rundt Osloskolen og foreldres oppfatninger av problemstillingene rundt denne.

 

Det «frie» valget – men hvem velger?

Et sentralt argument for en karakter- og konkurransebasert inntaksmodell til videregående skoler, er at man kan velge «fritt» dersom man bare jobber hardt nok og har gode karakterer. De fleste foreldrene jeg snakket med, fortalte at barna deres hadde gode karakterer og dermed kunne velge nokså fritt hvilken videregående skole de ville gå på.

Støtte fra sosiale omgivelser er viktig.

Samtidig er det klart at foreldrene spiller en viktig rolle i dette valget. Selv om de ikke nødvendigvis hadde en direkte påvirkning på selve valget av videregående skole, inntok de likevel en ganske aktiv rolle som støttespillere i barnas skolegang. Denne typen «positivt push», som den ene moren kalte det, kunne innebære å diskutere både faglige og sosiale tema med barna, støtte dem med skolearbeid, motivere dem og snakke med dem om valgene de tok.

Noe som var viktig for flere av foreldrene, var at barnas skolevalg ikke skulle «lukke noen dører» til fremtidige utdanningsmuligheter – selv om alle var raske til å understreke at de aldri ville fortalt barna sine hva de burde eller ikke burde velge. En mor var for eksempel særlig bekymret for at dersom datteren valgte en yrkesfaglig studielinje, ville dette gjøre veien mot en høyere utdanning mer komplisert enn om hun valgte en linje med generell studiekompetanse. At barna skulle ta høyere utdanning – eller i det minste ha muligheten til dette – var viktig for så å si alle foreldrene jeg snakket med. Det positive pushet hos foreldrene var dermed også del av å direkte eller indirekte motivere barna i retning av en høyere utdanning.

Det er ikke noe nytt at foreldres yrker og ressurser spiller en rolle for barnas utdanning.

Støtte fra sosiale omgivelser er viktig. Det visste foreldrene fra egne erfaringer. Kari[1] tok selv ikke videregående utdanning før i voksen alder. «Jeg kommer jo fra en veldig uutdannet familie. Det har nok også påvirket både min drop-out, i tillegg andre faktorer som gjorde at ting var veldig ustabile.»

Sarah, som vokste opp i en bydel på Oslos østkant, husker at det var mye som foregikk i hverdagen hennes som gjorde at hun «hadde andre bekymringer enn skole.» Det å vokse opp med ustabile og vanskelige forhold, og i tillegg manglende forbilder i nærmiljøet, var med andre ord noe som gjorde overgangen til en videregående skole vanskeligere. «…jeg tror at det hadde vært veldig annerledes hvis moren min for eksempel hadde pushet meg, eller at noen hadde passet på at jeg gikk på skolen. At noen hadde vært mer oppmerksom (…). Jeg visste jo omtrent ikke hva et universitet var, liksom,» forteller Kari. Sarah fremhever også hvor uheldig det er at «det som skjer på ungdomsskole liksom skal hindre at man tar en god utdanning»

Foreldrene jeg snakket med hadde altså selv erfart at både miljøet og samtalene som foregår i hjemmet spiller en viktig rolle for ungdommers valg og resultater. Når barn på tvers av Oslo vokser opp i ulike miljøer og helt klart ikke søker ut fra samme utgangspunkt, kan man da virkelig kalle den karakterbaserte inntaksmodellen til videregående skole fri og rettferdig?

Det er ikke mulig å snakke om Osloskolen uten å snakke om geografiske forskjeller.

Anne, som også vokste opp på østkanten, mener ikke det: «Jeg tenker personlig at det frie skolevalget som de politisk jobber for nå er langt fra fritt for alle. Det er bare fritt for dem som har ressursene og ferdighetene til å kunne skaffe seg de valgmulighetene. Og de blir også bedt om å skaffe dem på et tidspunkt i livet hvor det kanskje er det vanskeligste de gjør.»

Det er ikke noe nytt at foreldres yrker og ressurser spiller en rolle for barnas utdanning og dermed også deres livssjanser. Det virker likevel som at dette ofte blir glemt i måten skolesystemet bygges opp på. Skolen blir pålagt et ekstremt stort ansvar: Å utjevne barns muligheter på tross av deres og foreldrenes bakgrunn, og forberede alle slik at de på lik linje kan søke seg «fritt» inn på videregående. Er dette virkelig en oppgave enhetsskolen kan oppfylle?

 

Foreldre ønsker mangfold, men bostedssegregering begrenser

Det er ikke mulig å snakke om Osloskolen uten å snakke om geografiske forskjeller. Oslo har lenge vært en by preget av bostedssegregasjon, og den sosioøkonomiske segregeringen ser ut til å øke[2]. Dette gjenspeiler seg naturligvis også i skolene. Mangfold på grunn- og ungdomsskolen – eller mangel på det – var noe de fleste foreldrene var svært opptatt av.

For lite mangfold ble av flere foreldre opplevd som noe som kunne føre til negativt sosialt og økonomisk press på skolen. Elisabeth, som bor i et område hun beskriver som «preget av veldig mye innflytting av særdeles rike, bemidlede folk», forteller at hun i utgangspunktet var skeptisk til barnas nærskole «fordi den har hatt et rykte på seg for å være en sånn skole hvor jentene går med Guccivesker.» Selv om hun ble positivt overrasket over både klasse- og læremiljøet, tenker hun likevel at «det hadde vært fint om det hadde vært enda mer variasjon, enda mer mangfold».

Kari bor derimot i en bydel som hun beskriver som veldig «sammensatt», og mener det er positivt at barnas nærskole har «en fin blanding» av barn. Hun beskriver ungdomsskolen som «en skole med barn fra alle sosiale, sosioøkonomiske klasser […], med ulike bakgrunner, kulturer og religioner.» Hun opplever at «det er ikke noe press at man skal ha sånn eller sånn jakke, eller sånn eller sånn merke,» og tilføyer at «hun eldste dattera mi […] sier hun ville aldri gått på en annen skole. Du lærer så utrolig mye på det sosiale og på det å innrette seg og lytte og akseptere.»

«En fin blanding av barn» på skolen oppleves som å kunne motvirke denne formen for konformitetspress som Elisabeth fryktet. I tillegg opplever Kari at mangfold i barnas nærmiljø kan ha en positiv effekt på deres holdninger til andre mennesker.

Økt bostedssegregering ble også ansett som et generelt problem for Oslo by.

For lite mangfold ble også opplevd som negativt på den andre enden av det økonomiske og kulturelle spekteret. Rykter om personer som hadde valgt å flytte for at barna ikke skulle gå på en skole med «90 prosent minoritetsspråklige», ble nevnt i flere av intervjuene – selv om ingen av de jeg intervjuet selv bodde i områder med stor andel av mennesker med minoritetsbakgrunn.

Dette betydde ikke, ifølge en samtalepartner, at disse personene nødvendigvis hadde noe imot dette «ideologisk sett», men at slike flyttinger var mer praktisk motiverte for å gi sine egne barn de beste mulighetene. Elisabeth innrømmer at «hvis min jente var den eneste i klassen som snakket norsk, så ville jeg vært redd for at hun ikke får den faglige utviklingen som hun skulle ha…».

Økt bostedssegregering ble også ansett som et generelt problem for Oslo by. Det er vanskelig å ikke legge merke til forskjellene mellom bydelene i Oslo. Dette er noe flere av foreldrene beskrev i intervjuene: Særlig når man reiste gjennom Oslo med kollektiv transport, mente de at man kunne merke et «skift i befolkningen», både utseende- og inntektsmessig. Det var stor enighet at disse ulikhetene hadde en konsekvens for folks holdninger til hverandre på tvers av bydeler.

Bostedssegregering bidrar til økte skiller og fordommer blant befolkningen.

«Jeg tror det er lettere å være fordomsfull når man ikke er vant til å omgås andre enn de som ligner på deg,» mener Elisabeth, og forteller: «Det har vært en del barneran for eksempel oppe på det senteret vi har her. Og da er det alltid ute på Facebook at ‘dette er nok innvandrergutter [fra neste bydel] som har vært på ferde’, det er liksom holdningen da. Men det er ikke alltid det tror jeg. Det er nok en litt sånn… vi og dem holdning.» Dette skillet handler, ifølge henne, både om majoritets- og minoritetsbefolkning og klassebaserte forskjeller. «Det er mye sånn at ‘de kommer hit for å stjele de dyre iPhonene til de rike guttene».

At slike skiller fører til fordommer og til og med frykt, er ikke noen overraskelse. Anne forteller «jeg har en venninne som har ungdom i Bærum. De får ikke lov til å gå på Grønland etter klokka fem. Jeg bare: Hallo? Det går jo ikke an».

Bostedssegregering bidrar til økte skiller og fordommer blant befolkningen. Dette bekrefter forskningen: Sosiologene Jørn Ljunggren og Patrick Lie Andersen (2017) fremhever den stigmatiserende effekten av den økte segregeringen og ulikhetene i byen. I tillegg medfører dette mindre kontakt mellom ungdom med forskjellig sosial bakgrunn. Dette kan føre til «større grad av klassebaserte verdier, normer og praksiser»[3], slik også Elisabeth var bekymret for i barnas nærskole og opplever i nabolaget sitt.

 

Mangfold øker sosial mobilitet

Foreldrenes ønske om mangfold har støtte i forskningen. En studie gjennomført av Jørn Ljunggren og Mari Toft antyder for eksempel at mangfold i barnas oppvekstmiljø kan ha en positiv effekt for deres sosiale mobilitet, og motvirke reproduksjon av sosiale ulikheter. I studien undersøkte sosiologene sammenhengen mellom overklasseprofilen til nabolag og sosiale utfall for unge som vokste opp i 1980 i Oslo.

Men slik er det dessverre ikke.

Her fant de ikke bare en sammenheng mellom andelen overklasseforeldre, og det å ta høyere utdanning: I tillegg viste studien deres at større overklassenærvær også har en stor betydning for arbeiderklasseungdommer i nabolaget og øker deres tilbøyelighet til å ta lengre utdannelser eller å få innpass i overklassen selv.

Sosial mobilitet og sjansen for å ta høyere utdanning kommer dermed ikke nødvendigvis kun fra hjemmet og foreldrene, men påvirkes sannsynligvis også av oppvekstmiljøet og barnas bredere sosiale omgivelser. Å motarbeide segregering mellom bydeler, og på skolene, kan dermed ha en potensielt positiv effekt på unges livsløp og sosiale mobilitet, og deres holdninger til mennesker fra andre sosioøkonomiske og kulturelle forhold.

 

Følger økonomiske forskjeller mellom bydeler

Å motarbeide bostedssegregeringen i Oslo vil ta lang tid. I en by som er preget av så markante ulikheter mellom bydeler, er det desto viktigere å ha muligheten til å søke seg ut av sitt nærområde og besøke videregående skoler i andre deler av Oslo. Gjennom karakterbasert inntak skal de videregående skolene i teorien kunne være et møtepunkt for ungdom fra ulike bydeler og sosiale bakgrunner.

Men slik er det dessverre ikke.

Å søke seg til en videregående skole på andre siden av byen, kan oppleves som en klassereise.

Rykter om det akademiske og sosiale presset på noen av «eliteskolene», var noe flere av foreldrene var bekymret for. En mor hadde eksempelvis merket at ungdomsmiljøet på slike skoler var veldig preget av garderobe, prestisje, økonomi og adresse. En annen mor mente: «Bare du går fra Groruddalen mot sentrum, så ser du jo mange ungdommer som endrer deres væremåter, språk, holdning… Det er mange forskjeller, både synlige og ikke synlige.

Det er det samme med utdanning. Man ser hvilke ungdommer som går på bra videregående skoler eller ikke ut ifra hvilke klær de går med, hvilken veske de går med. Man ser det.» Selv om det var skolenes fagtilbud som veiet tyngst ved barnas valg av videregående skole, mente flere foreldre også at skolens rykte og «image» spilte en rolle.

Det er ikke noen hemmelighet at eliteskolene befinner seg i sentrum og på vestkanten, mens de skolene man «burde styre unna hvis man har litt ambisjoner», befinner seg i øst. Å søke seg til en videregående skole på andre siden av byen, kan oppleves som en klassereise.

Anne, som vokste opp på østkanten og nå bor i en sentrumsbydel, forteller at hun «pleier å tøyse og si at linje 5 fra Vestli retning Sognsvann, det er klassereisen, over elva». Selv om hun selv har tatt denne klassereisen og helt klart opplever det som mulig «å reise over elva», tror hun også at «ulikhetene [i Oslo] begynner å bli så store at det er fryktelig vanskelig å være i den nederste delen av samfunnet vårt. Tilsynelatende er den avstanden opp til resten, til ‘normalen’, helt uoverkommelig for mange».

Er det paradoksalt at flere av Oslos videregående skoler til en viss grad reproduserer det den karakterbaserte inntaksmodellen i teorien skulle ha motvirket, nemlig geografisk og klassebasert ulikhet og segregering? Nei.

Men hva er løsningen når mobilitet er så viktig samtidig som den karakterbaserte inntaksmodellen ikke gir alle samme mulighet til denne geografiske og sosiale mobiliteten?

Utdanning er et viktig verktøy for å skape samhold, fremme likestilling og tillit i befolkningen.

«Det tristeste i denne debatten er at vi fortsatt diskuterer geografi versus karakter», mener Anne. Hun avfeier argumentet om at man ikke kan gå bort fra karakterbasert inntak, da det da ikke lenger vil være en belønning og insentiv for hardt arbeid: «Det er ikke noen premie, akkurat som det ikke er noen straff for å få toer i alt når du går på ungdomsskolen. Jeg tenker at ingen av disse tingene burde straffe seg, at det viktigste vi kan gjøre for fellesskapet vårt er å få flest mulig barn og unge gjennom et videregående utdanningsløp».

Selv om de fleste jeg snakket med, ikke hadde satt seg inn i debatten om alternative inntaksmodeller, stilte de seg positive til en slik endring. De fleste syns det burde være en kombinasjon av inntakskrav. En mulig løsning som gikk igjen, var motivasjonsbrev. Dette trodde de ville kunne gi eleven muligheten til å reflektere over utdanningsvalget. I tillegg ville dette, ifølge noen foreldre, gi muligheten til å bli vurdert på motivasjonen sin, ikke bare på sine resultater fra ungdomsskolen.

 

Hva kan vi lære av dette?

Utdanning er et viktig verktøy for å skape samhold, fremme likestilling og tillit i befolkningen. Dette var også målet med enhetsskolen i Norge da denne ble etablert på 1930-tallet: Å fungere som en plattform hvor barn fra ulike sosiale, økonomiske og kulturelle bakgrunner møtes.[4] I tillegg skulle enhetsskolen bidra til økt sosial mobilitet for barn fra lavere sosioøkonomiske klasser.[5] Det gagner med andre ord også det bredere samfunnet å ha et utdanningssystem som bringer folk sammen og som legger til rette for sosial og geografisk mobilitet.

Hvordan skal man oppnå mangfold og skape møtepunkter i en såpass delt by som Oslo?

Hvordan dette skal oppnås, er det ikke noen enkle svar på. Det lønner seg kanskje å spørre hvilke forventinger som egentlig burde stilles til skolene, og hvilke problemer de skal være med på å løse – og hvilke andre tiltak som kan støtte skolene i dette arbeidet. Det er også klart at en endret inntaksmodell til videregående skole ikke vil løse problemene med undervisningskvaliteten, segregeringen og ulikhetene i Osloskolen og i byen. Men i og med at skolene bidrar til å forme de fremtidige generasjonene, kan de i det minste bidra til dette.

En ting som også er helt klart: Problematikken rundt skolene i Oslo er ganske unik. Å bruke den samme argumentasjonen skoledebatten i resten av landet, blir feil og forbigår muligheten til å vurdere hvilke problemstillinger skolene i andre byer og distrikter skal – og kan – bidra til å løse.

Oslos videregående skoler skaper ikke mer mangfold, men bidrar til å reprodusere segregeringen blant byens ungdom. Hvordan skal man oppnå mangfold og skape møtepunkter i en såpass delt by som Oslo? Dette er spørsmål som kanskje burde få en større plass i de politiske debattene i hovedstaden.

Nå er det selvsagt begrenset hva en håndfull intervjuer med en liten gruppe foreldre kan fortelle oss om Oslos bredere befolkning. Men det disse intervjuene helt klart fremhever, er at den veldig tekniske og politiserte debatten rundt inntaksmodellene til Oslos videregående skoler forbigår mange av bekymringene de som faktisk navigerer skolelandskapet har.

 

Referanser:

Hansen, Marianne Nordli (2017) ‘Segregering og ulikhet i Oslo-skolen’. In Jørn Ljunggren (ed.) Oslo – Ulikhetens by. Oslo: Cappelen Damm AS.

Ljunggren, Jørn og Lie Andersen, Patrick (2017) ‘Vestkant og østkant, eller nye skillelinjer?’. In Jørn Ljunggren (ed.) Oslo – Ulikhetens by. Oslo: Cappelen Damm AS.

Smette, Ingrid. 2015. The Final Year: An Anthropological Study of Community in Two Secondary Schools in Oslo, Norway. PhD diss. University of Oslo.

[1] Alle navnene til foreldrene sitert i denne artikkelen har blitt endret.

[2] Se Ljunggren, Jørn og Lie Andersen, Patrick (2017) ‘Vestkant og østkant, eller nye skillelinjer?’, i Jørn Ljunggren (ed.) Oslo – Ulikhetens by, Oslo: Cappelen Damm AS.

[3] Se Ljunggren, Jørn og Lie Andersen, Patrick (2017) ‘Vestkant og østkant, eller nye skillelinjer?’, i Jørn Ljunggren (ed.) Oslo – Ulikhetens by, Oslo: Cappelen Damm AS.

[4] Se Smette, Ingrid (2015) The Final Year: An Anthropological Study of Community in Two Secondary Schools in Oslo, Norway. PhD diss. University of Oslo.

[5] Se Hansen, Marianne Nordli (2017) ‘Segregering og ulikhet i Oslo-skolen’, i Jørn Ljunggren (ed.) Oslo – Ulikhetens by, Oslo: Cappelen Damm AS.