Frp-tilstander

Nylig kom boka «Jeg er Mariam» ut på Kagge forlag. Den er fortalt av Mariam Rasouli og skrevet av Guro Kulset Merakerås, og er ifølge forlaget et forsøk på å gi «stemme til en gruppe i samfunnet vårt som sjelden griper ordet – minoritetskvinner uten utdanning og skriftspråk».

Boka er også en fortelling om autoritære mannfolk som ikler seg guds autoritet når de skal rettferdiggjøre patriarkatet, og om konflikter mellom religionsfrihet og andre grunnleggende menneskelige rettigheter.

Kort sagt, folk som tør der andre tier.

Selv om Rasoulis historie ikke inneholder så mange forslag til løsninger, gir den ytterligere kraft til noen svært viktige diskusjoner som allerede er i gang, takket være blant annet folk som Shazia Majid («Ut av skyggene»), Abid og Abida Raja («Min skyld» og «Frihetens øyeblikk»), og Hadia Tajik.

Om du ikke har gjort det enda, anbefaler jeg å lytte til sistnevntes opptreden i «Sommer i P2» nå nylig, og ikke minst podkasten Skyld og skam, der Abid Raja, Nadia Ansar og Tajik diskuterer noen av de samme spørsmålene.

Rasouli, Majid, Raja, Ansar og Tajik gir oss et kollektivt spark bak som samfunn, og minner oss om hvor lang vei vi har igjen når det kommer til både integrering og likestilling. De minner oss imidlertid også på noe annet: hvilke enorme ressurser vi har til rådighet i dag, som vi manglet for bare noen få år siden.

Klart og tydelig snakker de heller ikke; tvert imot er det ofte uklart og tvetydig hva de egentlig mener.

Det norske samfunnet har en mangfoldkompetanse vi bare kunne drømme om da jeg vokste opp, og ikke minst har vi plenty med folk som tar ordet, som ikke er redde for å ta en fight, og som gir oss kunnskapen vi trenger for å kunne skape endring.

Kort sagt, folk som tør der andre tier.

Akkurat dét har jo lenge vært slagordet høyrepopulister som Carl I. Hagen («Ærlig talt», «Klar tale») og Sylvi Listhaug («Der andre tier») har brukt til å markedsføre seg selv og Fremskrittspartiet. De skryter av å være dem som tør å kalle en spade for en spade, og som snakker rett fra levra.

Men det har aldri vært noe modig eller sant ved å fremme fabrikkerte konspirasjonsteorier, slik Hagen gjorde med «brevet fra Mustafa», å snakke om «snikislamisering», slik Siv Jensen gjorde i Frps landsstyre i 2009, eller å anklage Arbeiderpartiet for å ville «bytte ut norsk kultur med ‘flerkultur’», slik Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen gjorde et knapt år før 22. juli 2011.

Om antirasister har gjort det vanskelig å si åpenbart rasistiske ting, må man for eksempel finne andre måter å si det samme på.

Klart og tydelig snakker de heller ikke; tvert imot er det ofte uklart og tvetydig hva de egentlig mener.

Det siste er en kommunikasjonsform som kalles å bruke hundefløyte. Akkurat som hundefløyter bare er hørbare på en viss frekvens, har høyrepopulistiske politikere lært seg å si ting som framstår som nokså uskyldige, men som mottagerne allikevel forstår betydningen av.

Om antirasister har gjort det vanskelig å si åpenbart rasistiske ting, må man for eksempel finne andre måter å si det samme på. Metoden kan være litt klønete, men den har også noen store fordeler.

Én av dem er at anklager om å spille på frykt og rasisme kan kontres med at det er mottagerne som er overfølsomme: «Selvsagt mente vi det ikke sånn», «nå overreagerer dere».

I tillegg gjør den det mulig å vri debatten om det som antydes over til å bli en metadebatt om ytringsfrihet og «krenkelseshysteri», der de som klager på trakassering kan framstilles som woke-fanatiske persilleblad. Slik kan også forsøk på å begrense minoriteters ytringsfrihet paradoksalt nok framstilles som en opprørsk og modig kamp for ytringsfrihet og toleranse.

Det siste er svært alvorlig, og vanskelig å tolke som noe annet enn en klar oppfordring til fortsatt aggressiv rasistisk oppførsel.

De siste ukene har Fremskrittspartiet gitt oss et skoleeksempel på denne grumsete kommunikasjonsformen. Etter at VG skrev om hvordan nordmenn med minoritetsbakgrunn blir bombardert med «Stem Frp»-kommentarer i kommentartrådene sine, svarte FpU-leder Simen Velle at han ikke så det som et problem med mindre kommentaren var fulgt av eksplisitt rasistisk retorikk.

Det finner man imidlertid sjelden, eller i alle fall godt bortgjemt.

Ta for eksempel en video som nylig ble delt på TikTok av en hendelse på Grønland i Oslo. Den ble raskt kommentert av «9gr», også kjent som «abdullahmongolidi». Han skrev bare «hva stemmer vi?», en kommentar som raskt fikk over 1000 likes, og som avfødte en lang strøm av likelydende meldinger: «Stem Frp».

Da medieforsker Steffen Krüger kalte det bruk av hundefløyte, høynet Frp innsatsen. Frps kommunikasjonssjef Jon Helgheim kalte det «spekulativt og konspiratorisk», og partileder Sylvi Listhaug la ut et bilde av seg og Velle på Facebook, med tomlene opp og plakaten «Stem Frp».

Det første er bare dumt.

Det siste er svært alvorlig, og vanskelig å tolke som noe annet enn en klar oppfordring til fortsatt aggressiv rasistisk oppførsel.

Eller for å kalle en spade for en spade: Svenske tilstander er Frp-tilstander.

«Alle som har noe mellom ørene kan jo tolke hva det er ment som. Dette er ikke en ren saksopplysning om at Frp er et parti man kan stemme på. Det er åpenbart», sa komikeren Javad El Bakali, og fikk støtte fra kollega Yousef Hadaoui.

Like åpenbart er det etter mitt syn at Frp står i veien for gode og viktige debatter om integrering i Norge, at de verken fremmer religionskritikk eller et oppgjør med patriarkalske strukturer, og at de fører en politikk som gjør allerede vanskelige debatter unødvendig mye vanskeligere.

«Forskjellen på Norge og Sverige er Frp», sa Sylvi Listhaug til NRK denne uka, med henvisning til de alvorlige problemene nabolandet vårt befinner seg i. Det er en mildt sagt tvilsom påstand. Sannheten er at Sverige i mange år har vært åsted for en rekke politiske reformer som er helt i tråd med Frps markedsliberalistiske og forskjellsskapende politikk:

Dereguleringer, privatisering av utdanning og omsorg, enorme skattekutt til de rikeste og næringslivet, en alvorlig svekkelse av fagbevegelsen og en total mangel på innsats mot organisert arbeidslivskriminalitet og profitt fra kriminell virksomhet.

Kombinert med fri arbeidsinnvandring fra hele verden, drevet fram av det svenske næringslivet og tankesmien Timbro, har dette vært en oppskrift på såkalte «svenske tilstander». Men den viktigste ingrediensen i dette samfunnseksperimentet er ikke innvandringen – det er liberalismen.

Eller for å kalle en spade for en spade: Svenske tilstander er Frp-tilstander.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen)