Frykt og avsky i Amerika

For noen uker siden fikk jeg en epost fra en frilansjournalist jeg ikke hadde hørt fra på en stund. Han er norsk, men bosatt i utlandet. Årsaken til tausheten var at han som utlending var nødt til å være forsiktig med hva han skrev, så ikke han ble deportert. Men nå, nå hadde han fått dobbelt statsborgerskap og kunne skrive hva han ville.

Bor han i Usbekistan? Nope, i the land of the free and the home of the brave. USA.

Virkeligheten imiterer fiksjonen, ikke omvendt.

I Tyrkia, som jeg har fulgt tett siden president Recep Tayyip Erdoğan kom til makten tidlig på 2000-tallet, har jeg mange ganger hørt tilsvarende bli uttalt. Kanskje fordi det er mange likhetstrekk mellom Erdoğan og Trumps glideflukt mot det autoritære:

Begge betrakter seg som underdogs og anti-elite. Begge er gode til å juge og distrahere offentligheten med provokasjoner. Begge forhandler som om de driver et forretningsimperium. Og begge entret arenaen på en hvit hest for å gjøre landet «great again». I maktposisjon har de polarisert samfunnet, vingeklippet media og det juridiske systemet, ufarliggjort opposisjonen, forbudt litteratur de ikke liker og brukt vold mot sivile. Deres største bedrift er imidlertid at de har gjort folk sjokkerte, redde og paralyserte.

De døyver smerten med piller og hjernedød underholdning.

Ifølge nobelprisvinner Daron Acemoğlu vil det «bli vanskelig å reversere den autoritære utviklingen vi er vitne til i USA, ettersom sivilsamfunnet blir stadig mer lammet, som følge av tiltagende undertrykkelse – og fordi normene mot denne formen for undertrykkelse blir stadig mer svekket», skrev han etter drapene på Renée Good og Alex Pretti.

Når Acemoğlu skriver om utbredt fryktkultur, bør vi lytte. Han bor i USA, men vokste opp i Tyrkia. Hvis det er noe som karakteriserer Tyrkia under Erdoğan, så er det at han har lykkes med å svekke og splitte sivilsamfunnet, trolig den eneste kraften som har potensial til å utfordre menn som Trump og Erdoğan.

For å forstå og forklare utviklingen i USA under Trump, har mange tydd til litterære klassikere. Den ene skolen henter fram bøker om tradisjonelle autoritære regimer, som George Orwells «1984» eller Sinclair Lewis’s «Det kan aldri hende her» fra 1935 – om en populistisk, nasjonalistisk og fremmedfiendtlig presidentkandidat som lover å gjøre USA stort igjen, men som ender opp med å demontere demokratiet.

Ikke rart folk er vettskremt og blir passivisert.

Den andre skolen tematiserer «frivillig» lydighet og underdanighet. I et slikt scenario, beskrevet av Neil Postman «Vi morer oss til døde» og Aldous Huxleys «Vidunderlig ny verden», er det ingen grunn til å forby bøker, fordi folk leser dem uansett ikke. De døyver smerten med piller og hjernedød underholdning. Opposisjonen og media er ikke kneblet, den smigrer og logrer til makta. Ifølge den amerikanske forfatteren Anne Applebaum er det ikke lojalitet som hindrer republikanske folkevalgte fra å tøyle Trump, det er frykt. Frykt for gjengjeldelse.

Ingen vet. Alle bare snakker om Epstein.

I denne tradisjonen finner du en postmodernistisk klassiker som ikke blir nevnt like ofte som Postman og Huxley, men som kan bidra til å belyse all virvaret, nemlig den franske filosofen Jean Baudrillards «America» fra 1986 – da skuespiller Ronald Reagan var president i landet. Hos Baudrillard er USAs virkelighet blitt erstattet av en «hypervirkelighet». Alt er simulering, show og skuespill. Virkeligheten imiterer fiksjonen, ikke omvendt.

Det blir en slags sensurering gjennom støy, som Umberto Eco skriver om i boka «How to Spot a fascist». Et illustrerende eksempel er det som på italiensk kalles «velina»; under fascismens glansdager var det navnet på nyhetsdirektiver fra propagandaavdelingen, i nyere tid er det navnet på de lettkledde kvinnene som danser rundt programlederne på tv. Fra sensur gjennom taushet til sensur gjennom støy (sensuell sensur, om du vil).

Om det gode eller onde vinner, har ikke så mye å si – så lenge det er bra underholdning.

I et slikt perspektiv er det ikke rart at Trumps ord og handlinger ikke får konsekvenser; ingen tar dem på alvor. Trump truer og trekker truslene tilbake. Igjen og igjen. For alt vi vet er Trump 2.0 AI-generert. I hvert fall er informasjon og bilder som kommer fra Det hvite hus fake news, enten han kler seg ut som pave eller går hånd i hånd med en pingvin på Grønland.

«Er amerikanere fortsatt mektige eller bare later de som?», spurte Baudrillard på 1980-tallet, og det er grunn til å spørre om igjen. Ingen vet. Alle bare snakker om Epstein.

Trumps tidligere rådgiver, høyreekstreme Steve Bannon, mente media var partiets fremste konkurrent, og at motstrategien er å distrahere dem med dritt («to flood the zone with shit»). Det forklarer hvorfor Trumps utspill blir stadig mer uforutsigbare. Støynivået må stadig skrus opp et hakk. Ikke rart folk er vettskremt og blir passivisert. «Flood the zone with shit» er som hentet ut av Baudrillards 40 år gamle analyse.

Som «Post-truth», kåret til årets ord i 2016, det året Trump vant sitt første presidentvalg. I dag er vi hinsides det post-faktuelle. Når sannheten mister sin verdi, opphører virkeligheten og alt blir simulering. Om det gode eller onde vinner, har ikke så mye å si – så lenge det er bra underholdning. Good shit. Det er dette vi burde være livredde for. Jeg frykter det er for seint.

(Også publisert i Dagsavisen, 7/2-2026)