Funkofobi

Vi har en lang, lang vei å gå før personer med funksjonsnedsettelse kan si at de lever i et likestilt samfunn.

Det er to store hindre som må overvinnes før vi er der. Det ene handler om en systematisk diskriminering. Det andre handler om holdninger blant funksjonsfriske – «folk flest». Disse er selvsagt overlappende utfordringer, for personers holdninger er med på å forme deres avgjørelser.

Det første vi må gjøre, er å slutte å late som om vi behandler folk likt. Vi har rasisme i Norge, vi har sexisme og aldersdiskriminering («ageism»). Og så har vi diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne.

Vi har en lang, lang vei å gå før personer med funksjonsnedsettelse kan si at de lever i et likestilt samfunn.

Kanskje kan et steg i riktig retning være å sette et ordentlig ord på det? På engelsk snakker man om «ableism» – å favorisere funksjonsfriske, eller diskriminere funksjonshemmede, om du vil. Ableism er riktig nok et ord som ikke funker så bra på norsk, så la oss heller se til Sverige. Der startet Förbundet Unga Rörelsehindrade en kampanje for ordet «funkofobi», som de lyktes å få inn i Svenska Akademins ordlista i 2015. Funkofobi er altså diskriminering, utestenging eller fordommer mot personer med nedsatt funksjonsevne.

Så hva er funkofobi i praksis?

Funkofobi er å se på særordninger og tilskudd som «luksusgoder», når de egentlig bare er (iblant utilstrekkelige) måter å jevne ut forskjeller på. Dette handler ikke om å gi funksjonshemmede fordeler, men om å gjøre ulempene litt mindre. En funksjonshemming er et møte mellom en persons sykdom eller skade og samfunnsskapte barrierer. Jo større barriere, jo større funksjonshemming.

Dette handler ikke om å gi funksjonshemmede fordeler, men om å gjøre ulempene litt mindre

Det er funkofobi når Stortinget etter all sannsynlighet stemmer ned forslaget om å inkorporere FNs menneskerettighetskonvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) for tredje gang den 9. mars. For ett år siden var SV og Rødt alene om å mene at dette var viktig. Siden den gang har både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og MDG snudd. Men regjeringspartiene med FrP på laget kommer til å sette en stopper for forslaget – enn så lenge. (Så mye for KrFs nestekjærlighet og Venstres «hardcore rettighetspolitikk» for funksjonshemmede.)

Det er funkofobi når Høyres Michael Tetzschner setter funksjonshemmedes menneskerettigheter opp mot «de egentlige menneskerettighetene» og «de virkelige menneskerettighetene».

Funkofobi er å unnlate å gi en eneste krone av regjeringens OL-støtte til paralympicsutøvere – fordi disse fikk penger fra Kjell Inge Røkkes stiftelse VI. Riktignok måtte Idrettsforbundet snu etter kraftig kritikk, men det var først etter at funkofobien ble påpekt at pengene ble omfordelt. Det er graverende at toppene i idretts-Norge ikke er klar over at det å ha en funksjonsnedsettelse innebærer merutgifter, også for toppidrettsutøvere.

Det er funkofobi når Høyres Michael Tetzschner setter funksjonshemmedes menneskerettigheter opp mot «de egentlige menneskerettighetene»

Det er funkofobi når elever ikke får oppfylt sin rett til å gå på nærskolen, fordi den ikke er tilrettelagt for dem. Ifølge Norges Handikapforbund er bare 20 prosent av skolene i Norge tilgjengelige for alle barn med funksjonsnedsettelser.

Det er funkofobi å hindre mennesker med funksjonsnedsettelser i å uttrykke seg, og å nedvurdere deres kommunikasjonsform.

Det er funkofobi når Spekter-leder Anne-Kari Bratten snakker slik om inkludering av funksjonshemmede i arbeidslivet: «Som leder kan du ikke konstruere jobber og lønne folk for å utføre arbeid som ikke trengs. Få ledere våkner om morgenen og har som første tanke ‘Hva kan jeg gjøre for arbeidsinkludering i dag?’»

Det er funkofobi når funksjonsfriske parkerer på HC-plassen fordi de «bare har et kort ærend». Noen trenger faktisk den plassen. (Her bør forresten mange budbilsjåfører stirre hardt og lenge i speilet.) Det er funkofobi når funksjonshemmede blir skjelt ut fordi de har fine biler. Og det er funkofobi når brøytebilsjåføren velger en av de få HC-plassene som deponi for snø, eller når butikken setter handlevogner der hvor funksjonshemmede skal parkere.

Det var funkofobi da norske kommuner innførte besøksforbud i private hjem med smittevern som begrunnelse – et besøksforbud som både var ulovlig og diskriminerende.

Det var funkofobi da norske kommuner innførte besøksforbud i private hjem med smittevern som begrunnelse

Det er funkofobi når blinde barn får tilsnakk fra fremmede voksne og 65 prosent av svaksynte barn og unge blir mobbet.

Det er funkofobi når voksne mennesker trakasserer barn med funksjonsnedsettelser, enten det er i skiløypa eller i fornøyelsesparken.

Det er funkofobi å bruke «tilbakestående», «mongo», «sjuk i huet» og «CP» som skjellsord.

Det er uttrykk for omfattende funkofobi i det norske samfunnet at en av tre funksjonshemmede har blitt utsatt for hatefulle eller krenkende ytringer.

Det er en klar pekefinger mot det funkofobe Norge når FNs CRPD-komite spør hvorfor vi aksepterer at funksjonshemmede har lavere status enn andre, og konkluderer med at vi svikter i å oppfylle funksjonshemmedes menneskerettigheter.

For det er nettopp det som er saken. Når Michael Tetzscner mener at funksjonshemmede ikke trenger egne menneskerettigheter, understreker han egentlig bare behovet. For den store og mangfoldige gruppen mennesker som utgjør 17-18 prosent av den norske befolkningen, er ikke likestilte med oss andre. Tallenes tale er krystallklar. Å påstå noe annet, er å lyve.

Mennesker med funksjonsnedsettelser opplever gjennomgående, systematisk diskriminering på alle områder i livet

Eksemplene ovenfor utgjør selvsagt ikke noen uttømmende liste. Men de viser at mennesker med funksjonsnedsettelser opplever gjennomgående, systematisk diskriminering på alle områder i livet.

Fobi er definert som «en form for frykt som er overdrevet i forhold til situasjonen […] og som fører til unngåelse av den fryktede situasjonen». Om fobi er riktig endelse på et ord som skal beskrive diskriminering av funksjonshemmede, kan sikkert diskuteres. Men jeg mener vi trenger et ord for å bevisstgjøre oss om noe så omfattende og skadelig.

Den holdningsendringen som er nødvendig, ble godt oppsummert av Norges Handikapforbunds leder Tove Linnea Brandvik i Dagsnytt 18-debatten om CRPD: Mange lover som angår funksjonshemmede har som utgangspunkt at det er noe feil med individene, og at lovverket heller må tolkes slik at vi «ikke leter etter feilene med menneskene, men ser på feilene med systemet». Det er i grunnen nokså enkelt. Men vi er langt unna.