Maktovergrep i koronaens navn

I helgen kunne VG avsløre at norske kommuner har innført besøksforbud for enkelte innbyggere i deres private hjem. Besøksforbudet er ulovlig, men smittevern trumfer visst loven i koronaens tid.

At ansvarlige personer i kommunene rundt omkring er engstelige for spredning av koronaviruset, er fullt forståelig. Verre er det når engstelsen vokser seg så stor at menneskerettigheter og lovverk ofres på smittevernets alter. Dessverre har det vist seg at det er noen av de mest sårbare innbyggerne som er blitt ofre for kommunenes koronahysteri.

Dessverre har det vist seg at det er noen av de mest sårbare innbyggerne som er blitt ofre for kommunenes koronahysteri

VG forteller om en utviklingshemmet kvinne i Grimstad som i mars ble låst inne i sitt private hjem, mens søsteren ble ilagt besøksforbud. Da søsteren likevel forsøkte å dra på besøk (eller egentlig, stå ute i hagen), ble hun gjentatte ganger bortvist av politiet – uten at politiet undersøkte om de hadde lovhjemmel for det. Begrunnelse: smittevern. Mens søsteren ikke fikk lov til å nærme seg huset, gikk de ansatte i det private firmaet som utfører helsetjenester på oppdrag fra kommunen, ut og inn – uten smittevernutstyr.

Da den innelåste kvinnen og søsteren endelig fikk møtes – i femten minutter gjennom et åpent vindu, måtte søsteren stå iført munnbind, hansker og smittefrakk, mens de ansatte i det private firmaet sto ved siden av. Uten munnbind. Et åpenbart spørsmål her, er hvem som egentlig utgjør smitterisikoen: kvinnens nærmeste familie, eller et ukjent antall ansatte som i tillegg utfører helsetjenester hos andre.

Et åpenbart spørsmål her, er hvem som egentlig utgjør smitterisikoen: kvinnens nærmeste familie, eller et ukjent antall ansatte som i tillegg utfører helsetjenester hos andre

Det er ikke bare i denne saken at logikken brister. For kvinnen i Grimstad er ikke alene om å ha blitt totalt overkjørt, fått ilagt besøksforbud eller blitt nektet å gå ut av huset. I Molde ville en kvinne trosse kommunens ulovlige besøksforbud i datterens privathjem. Hun fikk da beskjed av kommunen om å signere et dokument hvor hun tok på seg ansvaret hvis datteren senere døde av korona.

I en annen kommune ble foreldrene til en multihandikappet og sterkt pleietrengende gutt på åtte år presset til å sende sønnen til en avlastningsinstitusjon – på ubestemt tid. Hjelpen de ellers mottok hjemme ble sterkt redusert, og foreldrene hadde ikke annet valg enn å sende sønnen til en institusjon hvor han tidligere hadde gitt uttrykk for at han mistrivdes. Med smittevern som argument ble guttens far nektet å besøke sønnen, mens moren fikk se ham en time om dagen. I praksis var dette en omsorgsovertakelse fra kommunens side.

Dette er graverende eksempler – og de er langt fra enestående. VGs undersøkelse viser at 133 kommuner innførte besøksstans, og at det rammet 2430 personer med utviklingshemming.

Dette er graverende eksempler – og de er langt fra enestående

Smittevern er selvsagt viktig, og må tas på alvor. Besøksforbud har gjerne blitt begrunnet med at de ansatte er redde for smitte. En arbeidsgiver har ansvar for de ansattes sikkerhet, men en kommune har også ansvar for å ivareta innbyggerne sine. Bekymrede ansatte kunne ha tatt forholdsregler, som å bruke smittevernutstyr. I stedet ofret man altså rettighetene til sårbare borgere.

Kommunene hevder ofte at besøksforbudet er i tråd med retningslinjer fra myndighetene. Det er skrekkelig feil. I veilederen, som alle landets kommuneleger forhåpentligvis har lest, står det: «Dersom tjenestemottaker ikke er smittet, skal Folkehelseinstituttets råd og tiltak for befolkningen generelt følges.» Altså, vask hendene, hold avstand, unngå klemming og håndhilsing, begrens kontakt med andre, men også: «unngå stigmatisering og utestengning».

Kommunene hevder ofte at besøksforbudet er i tråd med retningslinjer fra myndighetene. Det er skrekkelig feil

Om besøk i private hjem der det ytes kommunale helsetjenester står det i dagens veileder: «Eventuell begrensning av besøk og sosial kontakt kan […] i utgangspunktet bare besluttes av tjenestemottakeren selv. Tjenesten må gi nødvendig bistand til vurderinger om besøk og sosial kontakt og ev. gjøre vurderinger med medvirkning fra personen selv og fra nærmeste pårørende hvis personen mangler samtykkekompetanse. Beslutninger om og gjennomføring av restriksjoner knyttet til besøk mv. må være basert på frivillighet fra tjenestemottakerens side.» Med noe ulik ordlyd har dette vært Helsedirektoratets anbefaling hele veien.

Smak litt på den: «restriksjoner knyttet til besøk mv. må være basert på frivillighet» Må. Ikke bør, ikke skal, men må. Fordi kommuner ikke har lov til å forby mennesker besøk i sine egne hjem.

Eller som jusprofessor Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo sier til VG: «Det er ikke lov å innføre besøksforbud til private hjem i Norge. Det er ikke mer lov hos en person med psykisk utviklingshemming enn for deg og meg.»

«Det er ikke lov å innføre besøksforbud til private hjem i Norge. Det er ikke mer lov hos en person med psykisk utviklingshemming enn for deg og meg»

Likevel ble dette altså gjort over hele Norge da koronaen kom til landet. Diskrimineringsnemda har fastslått at slike omfattende restriksjoner er diskriminerende. VGs avsløring fra Grimstad forteller dessuten om et kollektivt maktovergrep fra kommune, politi og det private helseforetaket overfor en svært sårbar innbygger og hennes pårørende. Jeg lurer på hvor mange tilsvarende saker avisen hadde funnet om de hadde undersøkt. Jeg frykter at det er mange.

 

Saken er oppdatert 21.09.20 kl 09.02. Endring: lagt til en setning om Diskrimineringsnemdas avgjørelse i siste avsnitt.