Hvordan G7-landene kan hjelpe land med gjeldsproblemer

Teksten er skrevet sammen med Alan Donnelly.

LONDON: Denne måneden møtes G7-ledere i Tyskland for å diskutere en rekke globale kriser — krig i Ukraina, matusikkerhet, inflasjon, globale flaskehalser, pandemirespons og klimaendringer. Disse utfordringene har en fellesnevner: De som blir hardest rammet er lav- og mellominntektsland som allerede sliter med en tiltagende gjeldskrise.

Ifølge Verdensbankens prognoser kan nærmere 100 millioner mennesker få et fall i inntekt og levestandard som gjør at de ender opp som ekstremt fattige.

Da COVID-19 kom for to og et halvt år siden, hadde allerede rundt 60 % av verdens fattigste land gjeldsproblemer eller sto i fare for å ende opp i en gjeldskrise. På toppen av dette har pandemien skjøvet disse landenes samlede gjeldsbyrde til et nivå man ikke har sett på 50 år. Mer enn 20 land står nå i fare for mislighold av gjelden. (Sri Lanka er i denne omgang først ute med såkalt «default».)

De fleste av disse landene sliter fortsatt med å hente seg inn igjen etter pandemien. Og nå truer en flodbølge av negative sjokk med å svekke disse landene ytterligere. På toppen av stadig stigende priser for basisvarer som energi, hvete og gjødsel, fører rentehopp i USA og andre store økonomier til høyere lånekostnader rundt om i verden.

Fordi mange av lavinntektslandene mangler kredittverdighet, er de helt og holdent avhengig av bistandsmidler og utviklingslån for å dekke opp for manglende statsinntekter og for å kunne finansiere grunnleggende offentlige tjenester og ytelser. Ifølge Verdensbankens prognoser kan nærmere 100 millioner mennesker få et fall i inntekt og levestandard som gjør at de ender opp som ekstremt fattige.

Foruten Kina, er disse landene den viktigste kilden til bistandsmidler og utviklingslån i verden.

G7 — Canada, Frankrike, Italia, Japan, Storbritannia, Tyskland, USA og EU — er i en unik posisjon til å hjelpe lavinntektsland med å håndtere den stadig vanskeligere makroøkonomiske situasjonen. Foruten Kina, er disse landene den viktigste kilden til bistandsmidler og utviklingslån i verden. De er også blant de største aktørene i Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Og de er mektige aktører i viktige fora som G20 og Parisklubben («klubben» for stater som låner ut penger) der det meste av dagens gjeldsforhandlinger finner sted.

Til tross for at denne lille gruppen av rike land har uforholdsmessig mye makt, har ikke G7-landene fullt ut brukt de redskapene de har til rådighet for å kunne hjelpe fattigere land. Det første redskapet er såkalte «special drawing rights» (SDR) — internasjonale dekretpenger som G7-landene kan be IMF om å utstede for å hjelpe fattigere land med å håndtere sin stadig større gjeldsbyrde samt virkningene av inflasjon.

Det andre redskapet er betinget gjeldslette.

Vi vet at dette redskapet fungerer: IMFs tildeling av SDR tilsvarende 650 milliarder dollar i august 2021 hjalp en rekke lav- og mellominntektsland med å unngå statsfinansiell krise og mislighold av gjeld. Samtidig klarte disse landene å opprettholde viktige offentlige tjenester. Nå trenger vi en ny tildeling som kan bidra til å forhindre en humanitær og økonomisk katastrofe når matkriser og inflasjonspress tiltar i månedene som kommer.

G7-land bør også anmode USA om å «resirkulere» sin egen ubrukte SDR-tildeling slik at disse IMF-pengene kan hjelpe landene som trenger det mest. De andre G7-landene har allerede gjort dette og har forpliktet seg finansielt overfor IMFs trust for robusthet og bærekraft.

Her er det viktig å finne fram til en konstruktiv dialog med Kina og private kreditorer.

Det andre redskapet er betinget gjeldslette. Når G7-lederne møtes denne måneden bør de anmode de andre G20-landene om umiddelbart å forlenge gjeldsutsettelsesinitiativet (Debt Service and Suspension Initiative) til slutten av 2023. De bør også støtte opp om G20-landenes famlende felles rammeverk for gjeldsforhandlinger (G20 Common Framework), som er dagens «go-to»-forum for sanering av statsgjeld. Her er det viktig å finne fram til en konstruktiv dialog med Kina og private kreditorer. Dersom man ikke får til det, bør man gå bort fra denne mekanismen og utvikle et mer funksjonelt og virkelig multilateralt rammeverk for gjeldssanering.

Uansett bør G7-landene vurdere ideen om gjeld-for-helse eller gjeld-for-klima — bytteavtaler der statsgjeld blir ettergitt mot at landet det gjelder forplikter seg til å bruke pengene som blir frigitt til å investere i helse, ren energi etc.

Målrettet gjeldslette er et nødvendig første steg.

Det globale helsefondet (The Global Fund) har allerede tatt i bruk denne mekanismen (i mindre skala) for å mobilisere ressurser i kampen mot HIV, tuberkulose og malaria. Nå bør vi bruke den samme tilnærmingen i større omfang for å styrke helsesystemer og pandemiberedskap og -respons (PPR).

Det mangler rundt 10,5 milliarder dollar i året for å kunne finansiere nødvendig pandemiberedskap. Per i dag har G20-landenes finansformidlingsfond (for PPR) samlet inn mindre enn én milliard dollar. Vi må åpenbart finne fram til mer effektive måter å hjelpe lav- og mellominntektsland på, slik at de kan finansiere investeringer i egne helsesystemer. Målrettet gjeldslette er et nødvendig første steg.

Det tredje redskapet er låneregimet til IMF — men bare dersom det kan reformeres. Siden starten av pandemien har IMF gitt lån til mer enn 150 land, angivelig for å hjelpe lav- og mellominntektsland å skape et finanspolitisk handlingsrom slik at de kan håndtere folkehelseutfordringer og økonomiske kriser.

G7-landenes ledere bør bruke sin betydelige innflytelse over IMF til å forlange en ny måte å gjøre ting på.

Men de fleste av disse avtalene inneholder klausuler som virker mot sin hensikt, fordi de krever at mottakerlandene må kutte i lønnsutgiftene til offentlig ansatte eller redusere den offentlige gjeldsbyrden (statsgjeld som andel av BNP). IMFs egen forskningsavdeling har avdekket at disse betingelsene gjerne underminerer statens evne til å utføre viktige oppgaver og setter essensielle offentlige tjenester på spill. Denne tilnærmingen bidrar også til å øke ulikheten på mellomlang og lang sikt.

G7-landenes ledere bør bruke sin betydelige innflytelse over IMF til å forlange en ny måte å gjøre ting på, slik at pengene fondet låner ut som støtter opp om offentlige investeringer i essensielle tjenester, ikke ender opp med å svekke landenes evne til å yte disse tjenestene.

Hvis G7-landene ønsker at lav- og mellominntektsland skal investere mer i «helse for alle», avkarbonisering og andre av FNs bærekraftsmål, bør de gjøre alt i sin makt for å sørge for de rette eksterne betingelsene. Ved å støtte en ny tildeling av IMF-penger (SDR), tilby betinget gjeldslette og få en slutt på IMFs vektlegging av innstrammingstiltak, kan G7-landenes ledere bidra til å gi fattigere land bedre muligheter.

Oversatt av Marius Gustavson

Alan Donnelly er tidligere medlem av Europaparlamentet og er grunnlegger av G20 Health and Development Partnership.

 Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org