Slutten på hyperglobalisering

(CAMBRIDGE): 5. juni offentliggjorde verdens ledende økonomier en avtale som vil gjøre det enklere til å heve skattene for globale selskap. Avtalen er ennå ikke formelt godkjent av alle landene, og det kan gjenstå mange detaljer før den skal settes ut i livet, men det er ikke å ta for hardt i å beskrive avtalen som historisk.

G7-avtalen har to viktige punkter. For det første foreslår den en global skatt på minst 15 % for de største selskapene. For det andre skal en del av den globale profitten til disse selskapene gå tilbake til landene de opererer i, uavhengig av hvor de fysiske hovedkvarterene ligger.

Hyperglobaliseringens regler er i ferd med å bli omskrevet.

Disse målene er virkelig en klar indikasjon på at hyperglobaliseringens regler – der land må konkurrere om å tilby globale selskaper stadig mer forlokkende avtaler – er i ferd med å bli omskrevet. Inntil helt nylig var det motstanden fra USA som gjorde det vanskelig å komme videre i arbeidet med harmoniseringen av globale skatter. Nå var det administrasjonen til president Joe Biden som presset på for å få en slik avtale.

Siden kappløpet mot bunnen for skattlegging av selskaper begynte i 1980-årene, har den gjennomsnittlige skattesatsen sunket fra nesten 50 % til rundt 24 % i 2020. Mange land har store smutthull og unntak som reduserer den effektive skattesatsen til ensifrede tall. Enda mer skadelig er det at globale selskaper har kunnet overføre overskudd til rene skatteparadiser som de britiske Jomfruøyene, Caymanøyene og Bermuda uten å måtte flytte noe av den faktiske driften dit.

Anslag gjort av Gabriel Zucman ved University of California, Berkeley, viser at en uforholdsmessig stor del av utenlandsprofitten til amerikanske selskaper er registrert i slike skatteparadiser, der de bare har noen få ansatte.

Hvis vi ser bort fra den administrative gjennomførbarheten, kan den nye avtalen bli møtt med protester fra to fronter. Talsmenn for rettferdig skattlegging vil kritisere den globale skatten på minst 15 % som for lav, mens mange lavinntektsland vil se på den globale minsteskatten som en grunnløs begrensning som vil hindre deres evne til å trekke til seg investorer.

Avtalen som ble inngått av G7-landene, ser ut til å gjenspeile innvendingene fra begge sider: Den lave terskelen kan dempe innvendingene fra lavinntektslandene, og den globale fordelingen av profitt vil gjøre det mulig for land med høy skatt å gjenvinne en del av de tapte inntektene.

Enda mer skadelig er det at globale selskaper har kunnet overføre overskudd til rene skatteparadiser.

Blant industrilandene er det bare Irland, med en skattesats på 12,5 %, som ligger under den foreslåtte minimumssatsen. Men det finnes også noen små land som Moldova (12 %), Paraguay (10 %), og Usbekistan (7,5 %) som har satt skattesatsen ekstra lavt for å tiltrekke utenlandske investorer, som de ser på som en kilde til kvalitetsjobber og avansert teknologi.

I ugjestmilde investeringsmiljøer er lavere skatter en av de få direkte metodene myndigheter kan bruke for å kompensere selskaper for de mange ulempene de står overfor. Den effektive skatten i noen asiatiske land som Singapore (der skattesatsen er 17 %, men lavere satser gjelder for visse selskaper), kan også havne på feil side av minstesatsen.

Argumentet for å tvinge frem felles regler for beskatning av selskaper er sterkest når det gjelder land som har lignende preferanser og ønsker å unngå et lite gunstig dilemma der den eneste grunnen til å senke skattene er å hindre kapitalen i å forsvinne ut av landet. Dette gjelder kanskje først og fremst lavinntektsland, men ikke utelukkende, noe Irland, Nederland og Singapore er eksempler på. Når det derimot er store forskjeller mellom land med hensyn til utviklingsnivå og andre viktige faktorer, kan et virkemiddel som er godt egnet i ett land, være til hinder for vekst i et annet.

USA og europeiske land med høy skatt kan klage over å gå glipp av skatteinntekter når fattigere land opprettholder lave satser, men det er ingenting som hindrer disse nasjonene i å skattlegge selskaper i sitt eget land strengere: De kan ganske enkelt skattlegge den globale profitten til innenlandske selskaper, utmålt etter andelen inntekter fra innenlandsmarkedet. Som Zucman har hevdet, kan hvert enkelt land gjøre dette på egen hånd, uten å ta hensyn til global harmonisering eller koordinering.

Det som er klart nå, er at land som opererer som rene skatteparadiser har lite å klage over.

Det er nettopp dette det andre hovedpunktet i G7-avtalen ser for seg (selv om den bare delvis oppfyller denne visjonen). Ifølge avtalen skal de største multinasjonale selskapene med profittmarginer på minst 10 % måtte fordele 20 % av den globale profitten til land der de selger produkter og tjenester.

Årsaken til at USA foretrekker en global minstesats er, i tillegg til nasjonal fordeling, at landet ikke ønsker å påføre egne selskaper ulemper i forhold til andre lands bedrifter ved å pålegge dem langt høyere skatt. Men dette konkurransemotivet skiller seg ikke fra fattige lands ønske om å tiltrekke investorer. Hvis USA får gjennomslag for dette forslaget og de sistnevnte ikke blir hørt, vil det være på grunn av relativ makt, ikke økonomisk logikk.

Biden-administrasjonen ønsket opprinnelig en global minstesats for skatt på 21 %. Det endelige kompromisset på 15 % kan være lavt nok til å redusere misnøyen fra fattigere land til et minimum, slik at de undertegner avtalen. Balansen mellom globale regler og nasjonal suverenitet kan ha blitt funnet i dette tilfellet.

For land som USA skjer imidlertid det på bekostning av lavere skatteinntekter, så sant ikke det andre punktet med fordeling blir styrket. Når alt kommer til alt, vil sannsynligvis et globalt regime som styrker enkeltlands mulighet til å utforme og administrere sine egne skattesystemer ut fra egne behov og preferanser, være mer robust og varig enn forsøk på internasjonal skatteharmonisering.

Det som er klart nå, er at land som opererer som rene skatteparadiser – ene og alene interessert i å flytte urealisert profitt uten å hente inn ny kapital – har lite å klage over. De har gjort globale selskaper en stor tjeneste ved å legge til rette for skatteplanlegging, på bekostning av andre lands statskasser. Det er fullt berettiget med globale regler for å hindre en slik politikk der man vinner frem på bekostning av andre. G7-avtalen er et viktig steg i riktig retning.

Oversatt av Lene Stokseth.

Copyright: Project Syndicate, 2021.