Gaza, Hamas og den palestinske splittelsens gode hjelpere

I oktober 2018 kom den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu med en oppsiktsvekkende beskyldning mot Mahmod Abbas, lederen for den palestinske regjeringen på Vestbredden. «Gaza brenner sakte ut. Abbas kveler Gaza økonomisk,» tordnet Netanyahu. Bakgrunnen var at det kun finnes et kraftverk på Gaza-stripen. Kraftverket forsyner de to millioner palestinerne på Gaza-stripen, et område på størrelse med Trondheim, 5 kilometer bredt og 35 kilometer langt, med fire timer strøm daglig. Kraftverket i Gaza er avhengig av diesel som importeres, noe de palestinske myndighetene på Vestbredden har sørget for.

Palestinerne har vært splittet med to regjeringer, en i Gaza under den islamske Hamas-bevegelsen, boikottet av Vesten, og en på Vestbredden, av det sekulære Fatah-partiet, støttet av Vesten. For å ramme Hamas ville Fatah-lederen Abbas kutte diesel-importen til Gaza som kraftverket var avhengig av.

«I neste øyeblikk angriper de Israel», sa Netanyahu. Han mente øyensynlig at når situasjonen ble for prekær på Gaza-stripen førte det til at raketter ble skutt mot Israel; «vi trenger ikke flere nytteløse kriger.» Israel inngikk så en avtale med Hamas i Gaza. Qatar betalte deretter for drivstoff som ble fraktet inn i Gaza via Israel, til tross for protester fra Abbas og Fatah på Vestbredden.

Den palestinske splittelsen med en regjering på Vestbredden og en i Gaza er en tragedie for palestinerne, men den tjener samtidig den israelske regjeringens interesser.

Etter at Israel har ført tre kriger mot Gaza i løpet av de siste ti årene kan det være grunn til å mistenke at Netanyahu ikke bare hadde Gazas sivilbefolknings ve og vel i mente. Den palestinske splittelsen med en regjering på Vestbredden og en i Gaza er en tragedie for palestinerne, men den tjener samtidig den israelske regjeringens interesser. Netanyahu går derfor langt i å opprettholde splittelsen og dermed også Hamas-regimet i Gaza.

Den palestinske splittelsen har sin bakgrunn i Hamas sin seier i det palestinske valget i 2006. Valget kom etter et gjennombrudd i palestinsk politikk, Kairo-avtalen av 2005. Alle de palestinske politiske grupperingene, islamske så vel som sekulære, ble enige om nasjonal samling og om demokratisering. Det innebar at demokratiske valg skulle avholdes til de to viktigste felles palestinske politiske institusjonene: de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden og i Gaza, og den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO.

Selvstyremyndighetene var først ut, i et valg hyllet som fritt og demokratisk, med en valgdeltagelse på 78 %. Så kom kalddusjen som førte til at all palestinsk demokratisk institusjonsbygging stanset opp og som har formet den politiske utviklingen i området siden. Den såkalte Kvartetten; USA, EU, FN og Russland, la fram krav til en ny regjering som var umulige for Hamas å innfri: «Enhver videre assistanse til en ny regjering avhenger av at denne forplikter seg til ikke-voldprinsipper, anerkjenner Israel, og aksepterer tidligere enigheter og avtaler.»

To-statsløsningen kunne gravlegges, bosetningspolitikken fortsette, uten at Israel ble holdt ansvarlig.

Hamas ble bedt om å godkjenne en Oslo-avtale de hadde vunnet valget på å argumentere mot, og å legge ned våpnene for evig og alltid selv om okkupasjonen, av de fleste land i verden ansett som folkerettsstridig, ikke var over. Russland valgte å ikke følge boikott-linjen, mens FNs representant, Alvaro de Soto, i ettertid tok avstand fra den. Likefullt, boikott av valgvinneren Hamas ble det internasjonale samfunnets reaksjon på det palestinske valget.

«Det var en forbløffende hard linje, vi var henrykte» uttalte Elliot Abrahams, en av Israels og Netanyahus mest aktive støttespillere i USA. Kravene mot Hamas vil «få dramatiske konsekvenser og føre til vold», sa en talsmann for EU kommisjonen. «Kravene var ekstremt kortsiktige og ville få katastrofale konsekvenser for palestinerne,» skrev FNs representant i Kvartetten, Alvoro de Soto. Hamas var, uttalte den tidligere amerikanske utenriksministeren Colin Powell, en rotfestet del av det palestinske samfunnet. De måtte involveres. Men kravene fra Kvartetten innebar tvert imot at enhver regjering som inkluderte Hamas ville bli boikottet. Dette åpnet helt nye muligheter for Israel.

Et eget, separat regime kunne opprettes på deler av Vestbredden under Fatah, uttalte Amos Yadling, lederen for Israels militære etterretning. To-statsløsningen kunne gravlegges, bosetningspolitikken fortsette, uten at Israel ble holdt ansvarlig. Forutsetningen var palestinsk splittelse, med et regime på Vestbredden og et på Gaza-stripen. Så lenge det fantes to palestinske regjeringer kunne ikke palestinerne levere «land for fred». Da var det heller ikke noe poeng å forhandle.

Annonse

Den palestinske splittelsen opprettholdes som et direkte resultat av den vestlige økonomiske makten over de palestinske selvstyremyndighetene. Over halvparten av inntektene til de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden kommer fra vestlig bistand. 80 % av myndighetenes budsjett går til å betale lønninger. Uten denne finansielle bistanden vil myndighetene kollapse. I 2006 stod følgelig 170 000 mennesker i fare for å miste jobbene sine.

Etter først å ha gått inn i en samlingsregjering med Hamas, ble det klart at også denne, selv om den var satt sammen av teknokrater Hamas og Fatah var blitt enige om, ville føre til at selvstyremyndighetene mistet all vestlig økonomisk støtte. Fatah trakk seg da fra regjeringen samtidig som de nektet å overgi makten til Hamas. Det førte til at Hamas drev Fatah ut av Gaza, og til at splittelsen i to palestinske regjeringer, en på Vestbredden og en på Gaza-stripen, ble sementert.

Boikotten av Hamas innebar at ingen av de ansatte i de palestinske selvstyremyndighetene i Gaza, ansatt før Fatahs valgnederlag i 2006, kunne gå på jobb dersom de ville ha utbetalt sin lønn. Lønna ble kun betalt hvis de holdt seg hjemme. 70 000 mennesker; leger, sykepleiere, dommere, politi, lærere gikk dermed ut i en mangeårig betalt streik, finansiert av vestlige donorer.

På listen over forbudte produkter stod blant annet koriander. Kardemomme derimot, ble tillatt.

I kjølvannet av den vestlige boikotten av Hamas innførte Israel en blokade av Gaza. Gazas befolkning skulle, ifølge en israelsk talsmann, «miste vekt uten å sulte i hel.» Dette var ikke tomme ord. En grense for matimport ble, ut fra et antatt behov på 2 279 kalorier per person per dag, satt til 1836 gram mat per dag per innbygger. På listen over forbudte produkter stod blant annet koriander. Kardemomme derimot, ble tillatt. Pasta ble forbudt. Humus ble tillatt, men ikke med pinjekjerner i. Politikken virket – hvis målet faktisk var at Gazas befolkning skulle sulte men ikke dø. I 2010 levde 70 % av Gazas befolkning på mindre enn en dollar dagen. En tredjedel av barna led av anemi meldte WHO, Verdens helseorganisasjon.

I 2018 erklærte Verdensbanken at de humanitære forholdene i Gaza hadde kollapset. Arbeidsledigheten var med 55 % den høyeste i verden. Før Kvartettens boikott i 2006 og Israels blokade hadde BNP per innbygger i Gaza vært 1200 amerikanske dollar mens den på Vestbredden hadde vært 1300 dollar. Ti år senere var gjennomsnitts-inntekten fordoblet på Vestbredden mens den i Gaza var nær halvert, til 800 amerikanske dollar. Gaza var blitt, sammen med Burundi og Kongo, det fattigste stedet på jorden.

Det eneste som fungerte i Gaza var eselmarkedet. Folk solgte sine biler for å kjøpe et esel med vogn. «Du trenger ikke dekk, du trenger ikke bensin, du trenger ikke reservedeler» sa en kjøper til den britiske Independent-korrespondenten David Macintyre.

Etter hver krig har hatet mot Israel og det internasjonale samfunnet steget mens Hamas har styrket sin posisjon.

Macintyre har skrevet den kanskje beste boken om Gaza i nyere tid, Gaza. Preparing for dawn. Han er knallhard ovenfor den vestlige boikotten av Hamas. Den virker mot sin hensikt og fremstår som et kroneksempel på en mislykket utenrikspolitikk, skriver Macintyre. Den rammer ikke Hamas, men sivile. Heller enn å styrke moderate krefter har Hamas blitt avhengige av Iran. Den har ført til økt vold, til tre kriger med over 4000 drepte i Gaza, de fleste sivile. Den har ført til sammenbrudd av Gazas infrastruktur og industri. Samtidig har Hamas aldri stått sterkere.

Etter hver krig har hatet mot Israel og det internasjonale samfunnet steget mens Hamas har styrket sin posisjon. To tredjedeler av palestinerne støttet Hamas etter 2014 krigen viste en meningsmåling. Hamas hadde aldri vært mer populære, mens Fatah lederen Mahmod Abbas nådde et bunn-nivå. Flere enn 20 % støttet Hamas-lederen Ismail Haniyeh snarere enn Abbas. Dette har vart helt fram til i dag, til tross for den katastrofale økonomiske situasjonen i Gaza. 62 % av palestinerne ønsket i desember 2018 at Abbas skulle trekke seg. Halvparten av befolkningen støttet Hamas.

Gaza ble bombet tilbake til steinalderen uten at Israel gjorde noe forsøk på å styrte Hamas.

Om det er vanskelig å finne en eneste positivt utfall av 13 år med boikott av Hamas har den palestinske splittelsen derimot vært en gave for kreftene i Israel som er mot en to-statsløsning. Den samme Netanyahu som i 2018 «reddet» Hamas gjennom en avtale om å forsyne Gaza med drivstoff i 2018 hadde sommeren 2014 en helt annen holdning. Den gangen hadde Hamas og Fatah endelig blitt enige om betingelsene for forsoning, en samlingsregjering, nyvalg og å legge stridighetene bak seg koste hva det koste vil. Netanyahu reagerte da med et voldsomt angrep på Fatah og Abbas. Avtalen gjorde Fatah og Hamas til «likeverdige terrorister» sa Netanyahu.

Israel tvang så alle finansielle overføringer fra Vestbredden til Fatah-regjeringens egne – streikende ansatte – i Gaza til å stoppe. En knapp måned senere angrep Netanyahu Gaza. Gaza ble bombet tilbake til steinalderen uten at Israel gjorde noe forsøk på å styrte Hamas. Den palestinske forsoningsprosessen stoppet derimot opp og 2014-enigheten ble aldri implementert. Israel åpnet da igjen for pengeoverføringene til Gaza.

I dag bor 600 000 jødiske bosettere på 130 bosetninger på Vestbredden. Bosetningene er umulig å kombinere med en to-statsløsning. De er ulovlige etter folkeretten og utallige sikkerhetsrådsresolusjoner, senest den enstemmige resolusjon 2334 fra 2016. Derfor ønsker Israel status quo snarere enn forhandlinger. De ønsker konflikt-håndtering snarere enn fredsprosess. En del av denne konflikthåndteringen innebærer å sørge for boikott og splittelse. Ingenting er bedre for å hindre en reell fredsprosess, palestinsk samling og en to-statsløsning enn at Hamas sitt styre i Gaza opprettholdes og at den vestlige boikotten av Hamas fortsetter.