En ny global økonomisk konsensus

(LONDON): Begrepet «Washington Consensus» og politikken assosiert med det er i ferd med å gå av moten. I en rapport, som ble publisert denne uken, krever G7 Economic Resilience Panel (der jeg representerer Italia) en radikalt annen relasjon mellom offentlig og privat sektor for å skape en bærekraftig, rettferdig og robust økonomi.

Når G20-landenes ledere møtes i slutten av oktober for å diskutere hvordan de skal «overvinne dagens store utfordringer» — deriblant pandemien, klimaendringene, ulikheten og den økonomiske sårbarheten — må de passe på at de ikke henfaller til de utdaterte antagelsene som har ledet til dagens problemer og kriser.

Washington-konsensusen definerte spillereglene for verdensøkonomien i flere tiår. Begrepet kom på moten i 1989 — året da den vestlige kapitalismen befestet sin globale stilling — og ble brukt til å beskrive arsenalet av finans-, skatte- og handelspolitikk som ble fremmet av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

Det ble et moteord for den nyliberale globaliseringen. Og det har høstet hard kritikk — selv fra kjerneinstitusjonenes egne ledestjerner — for å ha forsterket ulikheten og sementert dominansen til landene i nord over landene i sør.

Nå står vi overfor noe vi aldri har opplevd før — en framtid preget av risiko, usikkerhet, kaos og klimakrise.

Så langt dette århundret har vi så vidt unngått global økonomisk kollaps to ganger — først i 2008 og så i 2020 da koronakrisen nesten fikk finanssystemet til å bryte sammen. Nå står vi overfor noe vi aldri har opplevd før — en framtid preget av risiko, usikkerhet, kaos og klimakrise. Lederne av de største landene i verden må nå velge mellom å fortsette å støtte opp om et feilslått økonomisk system eller å forkaste Washington-konsensusen til fordel for en ny internasjonal sosial kontrakt.

Alternativet er «Cornwall Consensus» — et sett av forpliktelser som ble foreslått under G7-møtet i Cornwall i juni i fjor. Mens Washington-konsensusen minimerte statens rolle i økonomien og fremmet en pågående frimarkedsagenda bestående av deregulering, privatisering og handelsliberalisering, vil Cornwall-konsensusen snu dette på hodet. Ved å revitalisere statens rolle i økonomien, kan vi fremme samfunnsmessige mål, bygge internasjonal solidaritet og reformere det globale styringssystemet til det felles beste.

Det betyr at mottakerland må iverksette rask dekarbonisering for å motta pengestøtte og investeringer fra statlige og multilaterale organisasjoner (i motsetning til rask markedsliberalisering, som ble satt som krav for å få lån fra IMF til å gjennomføre strukturtilpasningsprogrammer). Det betyr at myndigheter vil vende fokuset bort fra å reparere — å gripe inn etter at skaden har skjedd — til å forebygge og forberede seg — å ta forholdsregler og treffe tiltak for å beskytte oss mot framtidige farer og sjokk.

Det dreier seg om vårt eksistensgrunnlag på denne planeten.

Cornwall-konsensusen innebærer også at vi beveger oss bort fra reaktivt å rette opp i markedssvikt til proaktivt å skape og forme den type markeder vi trenger for å støtte opp om den grønne økonomien. Vi vil også erstatte re-distribusjon med pre-distribusjon. Staten vil koordinere oppdragsorienterte partnerskap mellom offentlig og privat sektor som sikter seg inn mot å skape en robust, bærekraftig og rettferdig økonomi.

Hvorfor trenger vi en ny konsensus? Det mest åpenbare svaret er at den gamle modellen ikke lenger kommer folk flest til gode — om den noen gang har gjort det. Den har vist seg å være katastrofalt ute av stand til å svare effektivt på massive økonomiske, økologiske og epidemiologiske sjokk.

Det var aldri lett å oppnå FNs bærekraftsmål (vedtatt i 2015) med dagens globale styringssystem. Men nå, som pandemien har strukket staters og markeders kapasitet til bristepunktet, har oppgaven blitt umulig. Med dagens kriserammede verden er det helt avgjørende at vi finner fram til en ny konsensus; det dreier seg om vårt eksistensgrunnlag på denne planeten.

Vi står på terskelen til et lenge påkrevd paradigmeskifte. Men dette framskrittet kan raskt bli reversert. De fleste økonomiske institusjoner er fortsatt styrt av utdaterte regler som gjør dem lite egnet til å mobilisere ressursene som trengs for å få en slutt på pandemien, for ikke å snakke om å oppnå Parisavtalens mål om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5° celsius sammenlignet med det førindustrielle nivået.

Den gamle modellen kommer ikke lenger folk flest til gode — om den noen gang har gjort det.

Vår rapport vektlegger det akutte behovet for å styrke verdensøkonomiens evne til å takle framtidige farer og sjokk, enten akutte (som pandemier) eller kroniske (som ekstreme forskjeller i formue og inntekt). Vi tar til orde for en radikal reorientering av hvordan vi tenker om økonomisk utvikling. Vi bør gå bort fra å måle økonomisk vekst ut fra BNP, bruttoverdiskaping eller finansiell avkastning og heller vurdere hvor godt vi har lykkes på bakgrunn av om vi har nådd våre ambisiøse felles mål.

Tre av de viktigste anbefalingene i rapporten dreier seg COVID-19, den post-pandemiske økonomien og klimakrisen. For det første, oppfordrer vi G7-landene til å sørge for rettferdig fordeling av vaksiner globalt og til å investere betydelig i pandemiberedskap og oppdragsorientert helsefinansiering. Vi må prioritere rettferdig tilgang til innovasjon som i stor grad har kommet som følge av offentlige investeringer og forhåndskjøpsforpliktelser.

Vi innser at dette vil kreve en ny tilnærming til intellektuell eiendomsrett. Verdens helseorganisasjons Council on the Economics of Health for All (som jeg leder) vektlegger at håndteringen av intellektuell eiendomsrett bør reformeres på en måte som gjenspeiler at kunnskap er et resultat av kollektive verdiskapingsprosesser.

For det andre, tar vi til orde for økte offentlige investeringer i den post-pandemiske økonomien, for å styrke og framskynde opphentingen. Vi slutter oss til anbefalingene fra økonomen Nicholas Stern som mener at denne offentlige pengebruken bør økes til 2 prosent av BNP per år. Det vil si at man øker budsjettene med 1000 milliarder dollar i året fra i dag og fram til 2030. Men det er ikke nok å bruke mer penger; hvordan pengene brukes er like viktig. Offentlige investeringer må kanaliseres gjennom nye kontraktsmessige og institusjonelle mekanismer som måler og stimulerer til langsiktig verdiskaping i fellesskapets interesse framfor kortsiktig privat profitt.

Vi tar til orde for en radikal reorientering av hvordan vi tenker om økonomisk utvikling.

Og som svar på den største utfordringen av alle — klimakrisen — tar vi til orde for et forskningssenter for klimateknologi inspirert av Den europeiske organisasjon for kjernefysisk forskning (CERN). Dette vil være et oppdragsorientert forskningssenter som arbeider med hvordan vi kan avkarbonisere økonomien. Senteret bør hente inn offentlige og private midler for å investere i ambisiøse prosjekter, for eksempel hvordan man kan fjerne karbondioksid fra atmosfæren og hvordan man kan skape nullutslippsløsninger for næringer der det er vanskelig å få til dette, som skipsfart, luftfart, stål og sement. Denne nye multilaterale og interdisiplinære organisasjonen vil fungere som en katalysator for å skape og forme nye markeder i fornybar energi og sirkulær produksjon.

Dette er bare tre av syv anbefalinger vi kommer med for årene framover. Til sammen vil de gi oss rammeverket til å bygge en ny global konsensus — en politisk agenda for å styre det nye økonomiske paradigmet som allerede begynner å ta form.

Hvorvidt Cornwall-konsensusen er kommet for å bli, vil tiden vise. Men noe må erstatte Washington-konsensusen dersom vi skal trives på denne planeten — og ikke bare overleve. COVID-19 gir oss et glimt av de enorme kollektive handlingsproblemene som ligger framfor oss. Kun fornyet internasjonalt samarbeid og samordning av en styrket statlig kapasitet — en ny samfunnskontrakt garantert gjennom en ny global konsensus — kan forberede oss på å takle de tiltagende og sammenkoblede krisene som kommer.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2021.