Goliat vant over Gandhi

I flere uker har vi hørt om dem som ønsker seg et mer demokratisk Tyrkia. De unge og håpefulle tyrkerne. De var i hvert fall det. Akkurat nå føler de seg kanskje mest desillusjonerte.

Mandag våknet de til et fortsatt autoritært landskap. Med 52,1 prosent av stemmene vant president Recep Tayyip Erdoğan valget. Verdensledere, fra USAs Joe Biden til Ukrainas Volodymyr Zelenskyij, har gratulert president Erdoğan med seieren. De ser fram til videre samarbeid, sier de.

Ikke at de har noe valg. Den globale politikken går videre. Sverige må inn i Nato. Kornavtalen mellom Ukraina og Russland, som Tyrkia styrer, må videreføres. Konflikten i Syria fortsetter. Og så videre.

Likevel. At valget hverken var fritt eller rettferdig, synes så åpenbart. I tvekampen mot opposisjonslederen Kemal Kılıçdaroğlu, stilte Erdoğan med nyslipt sverd. Selv sørget han for at utfordreren kun ble utstyrt med en rusten slynge.

Kılıçdaroğlu fikk de dårligste forutsetningene for å kunne vinne.

At flertallet stemte på Erdoğan, kan være vanskelig for oss i Vesten å forstå. Hvorfor skulle ikke folket ønske seg mer frihet, mer demokrati? Hvorfor lar de en autoritær leder knuge seg til makten?

Vi kan ikke klandre dem, de konservative tyrkiske velgerne. Det er lett å undervurdere kraften som ligger i religion, identitet og nasjonalisme. I trusselen om vestlig innblanding i et land hvor 95 prosent av befolkningen er muslimer. Vi skal heller ikke undervurdere tryggheten i å velge det kjente, i et land som er preget av alvorlige kriser.

Hvis noen skal klandres, er det Erdoğan. Det er han som har sørget for at Tyrkia mangler fri presse og reell ytringsfrihet. At Tyrkia har blitt et land hvor rettsvesenet er politisert, og politiske motstandere blir fengslet. På toppen av dette kommer valglover som er rigget i Erdoğans favør.

Kılıçdaroğlu fikk de dårligste forutsetningene for å kunne vinne. At opposisjonen likevel var så nær et flertall, forteller oss bare dette: Hadde valget vært rettferdig, er sjansen stor for at et maktskifte ville funnet sted.

«Velgerne hadde et genuint valg, men den sittende presidenten og regjeringspartiet hadde urettmessige fordeler». Dette var konklusjonen til valgobservatørene etter at Erdoğan stakk av med seieren i 2018. Vi skal ikke bli overrasket hvis det kommer en lignende konklusjon etter årets valg.

Det holdt ikke. Framtiden glapp, rett ut av hendene på dem.

Det er betimelig å spørre om valget i praksis ble avgjort av velgerne, eller av Erdoğan. Hvor fritt kan et valg være, i et land hvor informasjonsflyten ikke er fri?

Dette viser bare hvor vanskelig det er å avle demokrati i et autoritært styrt land. Etter 20 år på maktens tinde, ser presidenten nærmest ut til å ha grodd fast der.

«Hvis Erdogan taper, vil det vise at erosjonen av demokratiet kan snus», skrev The Economist før valget. Hva sier det oss da, når Erdoğan likevel vant? I mange land får autokratiske krefter et stadig sterkere grep. Valget i Tyrkia er ikke bare et nederlag for tyrkerne som ønsket frihet. Det er også et tilbakeskritt for demokratiutviklingen i verden.

Var vi for håpefulle? Vi jakter og dyrker de usannsynlige fortellingene. Om den gode, svake som seirer over den sterke, onde. Kılıçdaroğlu hadde rollen som den «svake» helten. En selverklært sosialdemokrat med bakgrunn fra byråkratiet. Som har blitt kalt mild, kjedelig og gammel.

Samtidig hadde han en overraskende sprengkraft. Fra kjøkkenbordet mobiliserte han unge velgere via sosiale medier. Fra scenen viste 74-åringen hjertetegn med hendene. Han lovet velgerne en demokratisk vår.

Det har blitt sagt at en seier til Erdoğan ville bli spikeren i kista for det tyrkiske demokratiet.

Den lå innen rekkevidde. Så nær, at nesten halvparten av velgerne – drøyt 30 millioner tyrkere – kunne ta og føle på den. I noen uker.

Det holdt ikke. Framtiden glapp, rett ut av hendene på dem. Nå er momentumet til opposisjonen over. For denne gang.

Det har blitt sagt at en seier til Erdoğan ville bli spikeren i kista for det tyrkiske demokratiet. Så pessimistiske kan vi ikke tillate oss å være. Vi vet at flertallet av de unge velgerne stemte for demokrati. Vi vet at det vokser fram en ny generasjon med tyrkere som ønsker mer frihet. Det vil bli stadig flere av dem.

Hvis vi myser godt, kan vi fortsatt skimte den demokratiske våren. Den ligger der, helt klart. Litt lenger fremme.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)