FOTO: Creative commons/Viewminder

Grasroten har kraft

Jeg har en visjon om at vi snart skal se en kraftigere mobilisering fra grasroten, som et nytt alternativ til alle som føler at de står fortvilet på sidelinjen mens politikken «bare skjer».

«People have the power. The power to dream, to rule to wrestle the world from fools» (Patti Smith).   

Jeg har i flere år har styrt unna den allmenne samfunnsdebatten og nasjonal politikk. Jeg har villet unngå det. Den er for ubehagelig. For ineffektivt. Hva skal man med meningsutveksling som i all hovedsak stanger, og politikk som utøves som et spill?

Denne teksten handler om opprør, partipolitikk, små nordmenn i et globalt bilde. Den drøfter hvordan mobilisere for å skape endring, selv når man ikke nødvendigvis godtar alle de byråkratiske prinsippene i det politiske, byråkratiske apparatet. Ungt engasjement er et godt eksempel på at grasrotmobilisering har veldig mye mer potensiale enn mange kanskje tror i våre dager.

 

Ungdommelig opprør og engasjement

Min snarvei til effektiv påvirkning har mange ganger vært aksjoner og aktivisme. Min første politiske aksjon var vel en gang i 2001. En demokratisk medvirkning som man raskt kan se effekten av. For aktivister venter ikke i kø for å bli hørt. I disse tider, hvor ungdommer i Norge gjør mindre og mindre opprør (Ungdata 2016), føler jeg meg litt som et antikvarisk utstillingsobjekt som skriver om dette.

I Norsk Monitor sin undersøkelse for 2013-2014, «Slik er ungdommen», konkluderer forskerne med at fravær av opprør hos norsk ungdom kan skyldes at man har det så godt i verdens rikeste land at de fleste ikke ser noe å opponere mot. Historiker Tor Erik Førland blir spurt om dette i et interjvu med NRK:

«Er det ikke mye å gjøre opprør mot i dag også, alt fra klimaendringer til økende ulikhet?» Hans svar er «Ja, vi lever ikke i et paradis. Og det er mange unge som er aktive og protesterer. Men de er blitt mindre synlige enn før, fordi protesten finnes i så mange varianter».

Det er ikke sikkert at ungdommene selv føler de har nok handlingsrom

Mulig det. Jeg har sett at opprøret blant annet kan spores i det noen ganger usynlige grasrotengasjement. Jenter, og mange av dem med minoritetsbakgrunn, var sterkt representert i Refugees Welcome sin spontane innsamlingsaksjon for flyktninger på Tøyen i fjor. Noen ordentlige arbeidsjern, men uten å nødvendigvis kreve kred for det. Dette frivillig-arbeidet trenger ikke kategoriseres som opprør. Men det er et sterkt engasjement, og det var ingen tvil om at disse unge menneskene ville at flyktningene som kom skulle vært bedre ivaretatt ved ankomst i Norge.

Det er ikke sikkert at ungdommene selv føler de har nok handlingsrom, at de kan si at de ønsker endring. Kan det hende at statistikken ville vært annerledes dersom flere ungdommer hadde en sterkere opplevelse av at deres stemme blir lyttet til, at de hadde kraft til å skape endring? At flere kunne vært stolte over sitt engasjement, og sitt opprør?

 

Pelsdyrsaken

Et eksempel er NOAH – for dyrs rettigheter sine årlige fakkeltog. En av arenaene hvor mange unge engasjerer seg stort er i arbeidet mot pelsdyrindustrien. I 2016 var det rekordstort oppmøte med tog i hele 26 norske byer med totalt 8250 mennesker. Bare toget i Oslo hadde 4800 deltakere som tråkket veien til Eidsvollplass og det for 13. år på rad! Men ser de virkning? Nja. Dette er en seiglivet sak: Pelsdyrproduksjonen lever videre til tross for kraftig kritikk og strengere krav til driften.

Det viser hvor tregt det kan gå i mange politiske saker, til tross for brennende engasjement, standhaftighet og massemobilisering

En undersøkelse Sentio har utført på vegne av Nationen viser at hele 56 prosent av befolkningen mener pelsdyroppdrett bør forbys. 7 av 10 fra 18-30 år vil forby den. Økonomien i pelsnæringen går foran dyrenes interesse, ekspertenes kunnskap og det store grasrotengasjementet. Det er de sure fakta.

Det viser hvor tregt det kan gå i mange politiske saker, til tross for brennende engasjement, standhaftighet og massemobilisering. Som en som selv har gått i tog mot pels årlig i minst 13 år, vil jeg påstå at det er demotiverende for unge mennesker at man ikke blir tatt på alvor i politiske saker når man ser at økonomiske hensyn vinner frem igjen og igjen.

nyhetsbrevet

 

Jeg ble aldri ungdomspolitiker

I et lappeteppe av yrkespolitikk, organisasjoner med sterk, proff lobbyvirksomhet, økonomiske interesser fra næringslivet og en million folk som tyter i alle kanaler om alt fra nederst til øverst på interesseskalaen, kan det være vanskelig for et vanlig menneske å finne en følelse av at en har noe å si i demokratiet. Som ungdom hadde jeg så absolutt mine definerte kampsaker, men uten i finne tilhørighet gjennom partiene. Jeg ble aldri ungdomspolitiker, og startet aldri på en slik politisk karrierestige.

Jeg kjente til en del av ungdomspolitikerne, og var venner med et par av dem fra Unge Høyre. Men min gjeng så seg for eksempel nødt til å okkupere Høyres hus ved en anledning. Det var en del ting som skilte oss fra dem og aksjonsmetoden var definitivt en av dem. De mer radikale ungdomspolitikerne var det egentlig mer mas med enn de fra Unge Høyre. Mange spydde ut de samme frasene og identiske resonnementene som et mantra. Det var skremmende hvor konforme de «radikale» ungdommene kunne være.

Politikere var folk som ikke forstod, som ikke var på samme planet som oss

Ungdomspolitikere jeg kjente hadde definitivt noe spesielt ved seg, en slags aura som likner noen som er frelst. Det var ikke noe for meg. Og få av vennene mine. Vi ville jo påvirke, vi ville ha noe å si, men vi hørte ikke hjemme noe sted. Ikke i de klassiske organisasjonene og ikke i partiene. Min gjeng laget en organisasjon mot rasisme og nazisme, der kunne vi jobbe grasrot og undergrunn. Vi samarbeidet og kommuniserte med andre punkerkids som gjorde som oss. Lagde opprør, musikk og bråk i takt med ungdom i Tyskland, Danmark, Sverige, Frankrike, England, USA.

Alt i alt gjorde ungdomsmiljøet jeg var en del av veldig mye konstruktivt over mange år. Vi som en del andre hadde gjort før oss, og laget vår egen sosiale bevegelse. Innspirert av blant annet CrimethInc – Ex-Workers Collective i USA. Og kanskje like mye gjengen på Ungdomshuset i Jagtvej 69 på Nørrebro i København (revet i 2007). Men vi var veldig få, og vi gjorde dermed grep som hadde liten, men ikke ubetydelig, effekt.

På sensommeren kaster jeg meg ut og landet mykt i en spirende massemobilisering for flyktninger nede på Tøyen

Politikere var folk som ikke forstod, som ikke var på samme planet som oss. «De har aldri spurt oss, de er ikke interesserte» tenkte vi. Men vi var oppriktig takknemlig og glade da kommunen fikset oss et ungdomshus. Et helt hus for oss og andre ungdom. Talentfull og talentløs ungdom. Noen av oss spilte elendig gitar, og andre visste faktisk hva de drev med når de satt sammen et band. Det var ikke så verst!

På ungdomshuset startet gjengen min og jeg å servere gratis mat på folkekjøkkenet hver eneste søndag. Jeg var med i 2 år, og konseptet ble holdt i gang i mange år etter at jeg flyttet fra byen. På ungdomshuset hadde vår lille antirasistiske organisasjon faktisk kontor til og med. Vi ble tatt seriøst på ett eller annet nivå. Men aldri om jeg visste navnet på en eneste av de voksne, lokale politikerne, knapt heller nasjonalt den gangen. De tilhørte selvsagt en underlig elite som like godt kunne vært romvesener.

 

Fordeling av ressurser

Jeg er ikke lenger 17 år, som i 2001. I de 15 årene som har gått har det skjedd svært mye privat, politisk, globalt, som jeg har forholdt meg til etter hvert som det har skjedd. Året 2015 var jeg 31 og i foreldrepermisjon med datteren min. På sensommeren kaster jeg meg ut og landet mykt i en spirende massemobilisering for flyktninger nede på Tøyen. Vi satte raskt i gang oss selv: Innsamlingsaksjon, helsearbeidere, tolker, hjelpende hender, matutdeling, hygiene og sanitær. Samtidig krevde vi handling fra politisk hold. Store navn ble med, store bedrifter, restauranter, næringslivet, politikerne sto i kø for å vise at de støttet oss.

Da, som nå, ser jeg med vantro på millionlønningene til Stortingsrepresentanter og andre politikere i stat og kommune

Statsminister Solberg var på besøk nede på lageret som jeg startet opp på Tøyen torg. Jeg hilste dessverre ikke på henne, jeg fikk meg ikke til å gjøre det, for det spant altfor mange spørsmål rundt i hodet mitt. Jeg sto og så på mens resten av lagergjengen sto på rad og håndhilste. Ikke at jeg nektet, jeg bare gjemte meg litt borte ved pakkene med hygiene og sanitærutstyr. Det var dessverre lite som skjedde fra myndighetenes side etter dette besøket også, en mørk sensommerkveld. Mens det gikk i sirup hos ansvarlige myndigheter jobbet vanlige folk hardt i mange uker for å ta ansvar for situasjonen på PU på Tøyen.

Kommunikasjonsbyråer okkuperer den offentlige dialogen

Vi hadde ingen penger som ungdom. I det frivillige organisasjonsarbeidet jeg driver med nå, i Refugees Welcome, er det heller ikke mange kronene å spore. Det hadde vært fint med noen penger, så det skal vi nok skaffe oss. Det er ikke mye penger som skal til for å få gjort den jobben vi gjør effektivt. Det er helt vanlig å ha en fulltidsjobb i tillegg til alle timer med frivilligarbeid. Men likevel: Da, som nå, ser jeg med vantro på millionlønningene til Stortingsrepresentanter og andre politikere i stat og kommune. Er de verdt så mye mer enn oss altså?

Kommunikasjonsbyråenes politiske kamp

Karrierepolitikere representerer sjeldent helt vanlige folk, ikke at det er noe nytt. Men avstanden øker. Det som er nytt er graden av profesjonelt kommunikasjonsapparat rundt politikere. Den som har vært så heldig og sett gamle opptak fra partilederdebatten på NRK, for eksempel fra midten av 90-tallet, vil med en gang få ganske morsomme bilder i hodet. Kanskje det egentlig var litt bedre med den litt på-halv-åtte diskusjonen, som ikke alltid var ekstremt finpusset?

Det politiske spillet har mange underforståtte regler som ikke alle har tilgang på

Kommunikasjonsbyråer okkuperer den offentlige dialogen. De kan skjule agendaer om nødvendig, på bestilling. Gjerne en ganske dyr bestilling. Ruste opp politikerne til en retorikk som sørger for at vanlige folk sluker det, slutter å bekymre seg, slutter å kritisere. Tidvis fordummende, tidvis umyndiggjørende. Eller?

Forstår du reglene? Det politiske spillet har mange underforståtte regler som ikke alle har tilgang på. Å ikke forstå reglene kan føre til mye desperasjon, alternativt passivitet.  Å ikke gå med på dem kan gi seg mange utslag, men i beste fall kan det føre til nyskaping, slik som da Refugees Welcome Norway ble født.

Refugees Welcome to the Artic

Året var 2016 og jeg var tilbake i den faste jobben min i Mental Helse i Storgata i Oslo. Januar måned, jeg har nettopp kommet tilbake fra foreldrepermisjon, og har satt i gang med å få tilbake rutinene mine. Refugees Welcome begynte å ane konturene av en massedeportasjon til Russland. Ask Ebeltoft og jeg setter i gang aksjonsgruppen Refugees Welcome to the Arctic. Vi var vel 20 personer som jobbet i den innerste kjernen av aksjonen.

Troverdighet er alt

Refugees Welcome sin Storskog-aksjon, med alle sine ledd ga umiddelbare resultater. Vi varslet først lokal presse rundt mottakene der folk ble hentet fra. Vi fikk presse i Finnmark og deretter de nasjonale mediene. Vi koblet på og kommuniserte med Human Rights Watch, Barneombudet, opposisjonen og UNHCR kom etter. Nord-Europa-sjef Pia Prytz besøkte Vestleiren, og kritiserte blant annet fengslingen av samtlige barn, som vi varslet om til et tidpunkt. Direkte aksjon var en viktig nøkkel. Lokale frivillige tok saken i egne hender. Internasjonale medier var på saken. En av våre aksjonister, Petter Dille, oppdaterte CNN daglig i den mest hektiske uken. Han ble også intervjuet av Hala Gorani på CNN om saken. I tillegg organiserte vi fakkeltog over hele landet under fanen «Bevar asylretten».

Vi var effektive. Men hadde vi ikke hatt troverdigheten i tillegg hadde vi neppe kommet særlig langt. Troverdighet er alt. Vi var et team med tidligere «titler» som punker, miljøvernsaktivist og annet. Folk som nå har titler som forfatter, vernepleier, rådgiver, prest, trebarnsmor, Phd, tobarnsfar, prosjektleder, sykepleier, og annet. Vi kan det politiske spillet, og har inngående politisk ekspertise på vårt område. Vi har jussekspertise med oss, og tett dialog med advokater.

Get organized!

Jeg har en visjon om at vi snart skal se en kraftigere mobilisering fra grasroten, som tar plass som et nytt alternativ til alle som føler at de står fortvilet på sidelinjen mens politikken «bare skjer». En bevegelsen som er i forkant, ikke en bevegelse som bare reagerer først når noe galt har skjedd. En som forebygger, bygger opp, og ikke river seg selv ned på veien. Som knytter grasrot, akademia og nasjonal politikk tettere sammen. Refugees Welcome er et bevis på solidarisk mobilisering på norsk jord i moderne tid. I denne bevegelsen har enhver som har lyst og tid en arena til å gjøre en innsats.

Trening i demokratisk deltakelse er helt nødvendig

Gjennom egne erfaringer i organisasjonsarbeid og politisk arbeid i grasroten, har jeg blitt fristet til å skaffe meg profesjonell ekspertise innen kommunikasjon eller markedsføring. Eventuelt bli politiker. Men å forkle seg som politiker er ikke løsningen for å oppnå resultater. Å konvertere til kommunikasjonsbyråenes doktrine blir å falle for reklamebransjens politiske ulv i fåreklær. Jeg leter fortsatt etter svaret på hva som er en bedre løsning.

Et demokrati hvor politikere med et helt kommunikasjonsteam og gjerne egen bakgrunn i et kommunikasjonsbyrå dominerer nyhetsbildet, og er premissgivere for debatten. Vi har blitt vant til det, og mange har mistet det kritiske blikket på utviklingen. Jeg tror ikke at løsningen på å skape en maktbalanse i kommunikasjonen er å velge akkurat den samme strategien som politikere.

Trening i demokratisk deltakelse er helt nødvendig. Særlig utrusting av de unge. Demokratisk deltakelse er muligens tilstede når man bruker sosiale medier på en konstruktiv måte. Men Facebook og nettavisenes kommentarfelt er altså egentlig ikke et speilbilde av den virkelige verden. Selvstendig tanke fordrer selvstendighet og kvalitet i mediene. Indymedia (USA) hadde en høy stjerne da jeg var ungdom. På den tiden, pluss minus 15 år tilbake, var det mye dårligere tilgang på uavhengig dekning av en del hendelser og aktivitet. Indymedia ble etablert av ulike uavhengige og alternative medieorganisasjoner og aktivister i 1999 med det formål å gi grasrotdekning av protestene mot ministerkonferansen til Verdens Handelsorganisasjon (WTO) i Seattle.

Vi må stå sammen. Fysisk.

Vi har beveget oss langt innen online kommunikasjon siden den gang. Sånn sett er det ingen hemmelighet at sosiale medier har styrket politiske aktivister og uavhengige organisasjoners evne til mobilisering.

Det fysiske engasjementet er ikke like lettvint og tidseffektivt som å taste eller touche

Nettaktivisme som for eksempel norske opprop.net og globale Avaaz, representerer en ny måte å engasjere seg på. Underskriftskampanjer av ulike slag er definitivt noe som har en på mange måter viktig plass i historien og i nåtid. Men vi må ha både fysisk, intellektuell og digital tilstedeværelse for politiske saker. Den fysiske tilstedeværelsen må vi altså bevisst sørges for. Fakkeltog mot pels hvert år i to tiår, om det må til. Fakkeltog for å bevare asylretten, med deltakere helt fra Kirkenes til Mandal. At enkelte ildsjeler noen ganger griper fysisk inn i en sak når ryggmargsrefleksen sier nei! Nok er nok.

Det fysiske engasjementet er ikke like lettvint og tidseffektivt som å taste eller touche. Vi må være der, dukke opp, samle oss. Se hverandre i øyene, stå sammen, tenke selvstendig og kjempe kampene. Det er ingen tvil om at kampen for et godt 2017 (vi tar et steg av gangen i disse tider) må skje nedenfra og opp. Skrive, lese, mobilisere. Snakke, diskutere og protestere. Men først og fremst trenger vi å stå sammen. Fysisk.

Som Patti sier: «I believe everything we dream can come to pass through our union, we can turn the world around, we can turn the earth’s revolution.»

nyhetsbrevet