Grenser for krig

Nå vokser den militære kapasiteten i store deler av verden og det årlige globale militærbudsjettet er rekordstore 30.000 milliarder kroner. Men hva om politiske resultater samtidig blir færre, krymper, ikke oppnås? Hva driver vi med da? For eksempel på Hurum?

Regjeringen og våpenfabrikken Chemring Nobel planlegger å bygge Europas største sprengstoffabrikk i naturområdet Hurum i Asker. Saken fikk nylig oppmerksomhet fordi regjeringssjefens sønn, Magnus Støre, gikk hardt ut mot planene. Men lenge før han fikk medieoppmerksomhet, har andre lokale aktivister holdt stand med tunge motargumenter, sterk tilstedeværelse på sosiale medier og med fakta som burde skremme oss mer enn en fremtidig krig det skal produseres våpen for:

En utslippsledning rett ut i en allerede utmagret Oslofjord. Den tåler ikke mer. Et kjært naturområde permanent stengt for fri ferdsel, etter å ha vært eid av generasjoner med skiløpere, barnefamilier og naturelskere, foruten dem som bor der; fugler, insekter, dyreliv. Tap av leveområder for truede arter. I Hurummarka ligger myrer som har vært urørt i tusenvis av år, livsviktige for å binde C02. Gammel skog skal rives som ikke lar seg gjenskape.

Naturen ga oss aldri sitt samtykke; dette er et overgrep. Og verken Forsvarsdepartementet eller Chemring Nobel har møtt opp på lokale folkemøter.

Eksplosiver som er eksportert fra den eksisterende fabrikken på Sætre har heller ikke gått til Ukrainas forsvarskamp.

Det ligger allerede en Chemring Nobel-fabrikk i Sætre, rett i nærheten av marka, som har produsert eksplosiver siden 1876. Denne skal i den nye planen dobles i størrelse. Men Hurum-saken handler ikke om å modernisere en gammel fabrikk. Den handler om å flytte norsk sprengstoffproduksjon inn i en helt ny liga. Fredsnasjonen Norge finnes ikke lenger, det hjelper ikke med honnørord når vi samtidig feirer overskudd i våpenindustrien, og statlig støtter verdens mest klimauvennlige og livsfarlige industri.

15. juni gikk høringsfristen ut for det som kan bli Norges største inngrep i skog for militær sprengstoffproduksjon. Men før en eneste spade er satt i jorda i Hurummarka – og helt skandaløst – har EU og norske myndigheter allerede bevilget over en milliard kroner til Chemring Nobel, omtrent 800 millioner kroner fra EU, og 235 millioner fra den norske staten.

Det går fort i svingene i det øyeblikket noen sier «sikkerhet» eller «Ukraina», men i tilfelle noen skulle tro dette er en fabrikk til støtte for Ukrainas forsvarskamp, så er det feil. Dette er et Nato-prosjekt, som skal fylle Nato og Europa med missiler og ammunisjon, tidligst fra 2030.

Eksplosiver som er eksportert fra den eksisterende fabrikken på Sætre har heller ikke gått til Ukrainas forsvarskamp. Dette er dermed ikke en del av Stortingets Ukrainapakke, dette er ammunisjon for fremtiden.

Nye gigantiske våpenfabrikker ødelegger ikke bare verdifull natur, men også andre verdier. Fremtidshåpet som burde ligge i dialog, diplomati og felles sikkerhet, at folk snakker sammen, at det skapes politiske bånd på toppnivå og folk til folk blant oss andre.

Det bygges ikke alternativer, det bygges i samme modell.

Denne fabrikken forteller oss at lederskapet i Nato, eller Natos klamme hånd over lederskapet vårt, ruster for fremtidige kriger, i verste fall USAs kriger mot land som ikke utgjør noen militær trussel mot verken dem eller oss. Et annet begredelig fremtidsscenario er at regjeringen og et opprustningsivrig storting går seg så vill i krigslogikk at de ikke kjenner igjen et diplomatisk kompromiss selv om det befinner seg foran nesen sin.

Vi kan le så mye vi vil av USAs «sterke mann», eller hans karikatur av en «krigsminister» og USAs, Russlands og Israels infantile romanser med død, krig og makt, men et Europa og Norge som selv insisterer på at styrke er det samme som massiv produksjon av våpen og en tøff språkdrakt, er jammen ikke langt unna.

Det bygges ikke alternativer, det bygges i samme modell: Krig som løsning på konflikt og som svar på «en usikker verden». Og også dette, det vage «en urolig» verden, er lettvinte begreper som kamuflerer mer enn det forklarer oss, for det er ikke en vag verden med generell usikkerhet som er problemet her, det er helt konkrete årsaker til uroen:

USA vanvittige og brutale militærmakt, et Russland som nekter å stanse et angrep på søsken i sør, et Israel som straffefritt og vulgært tar for seg av liv og land. Døden er konkret, aldri vag, og det bør den politiske analysen også være.

Myndighetene våre mener rett ut at naturen må dø for at kriger skal leve.

Chemring Nobel er en av bare to store europeiske produsenter av eksplosivene HMX, RDX og NTO. Disse inngår i mange Nato-missiler og ammunisjonstyper, og regjeringen mener at mangel på eksplosiver svekker Natos avskrekkingsevne. Men vi er mange som mener en større avskrekking ville være å fase ut dette latterlige begrepet, og heller begynne krevende dialoger om felles sikkerhet og sameksistens, nedrustning og fred.

Hvis krigens hensikt er å oppnå politiske mål, hva gjør vi når de militære seirene hoper seg opp, mens de politiske resultatene like fullt uteblir?

Er opprustningen et svar på en konkret krig, eller er den i ferd med å bli et permanent samfunnsprosjekt, en integrert del av økonomien vår, og hjørnesteinsbedrifter lokalsamfunn kan slite med rive seg vekk fra trygge arbeidsplasser om freden kommer?

Myndighetene våre mener rett ut at naturen må dø for at kriger skal leve. Det er en prioritering som bør legges død før krig er den minste av katastrofer som kan ramme oss.