Det grønne skiftet er blitt søppelbøtta for folkelige frustrasjoner

Det skal kuttes! Utslippene skal ned!

I februar 2020 sendte daværende klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) inn en ny forpliktelse til FN om at Norge skal bidra med 50–55 prosent kutt innen 2030, sammenlignet med utslippsnivået i 1990.

18 måneder senere fikk vi Hurdalsplattformen, som slår fast at vi skal kutte 55 prosent 2030 i hele økonomien, inkludert kvotepliktig sektor.

Slik holder vi på. Det kommer stadig mer ambisiøse mål for hvor vi skal – en gang i framtida. Kanskje kan vi ikke annet. Parisavtalen krever at vi skal fordype og forsterke våre klimamål hvert femte år. Det er trolig gode greier.

Hvordan skal vi komme oss dit til den forjettede verden av klimakutt og karbonnøytralitet?

Men det store spørsmålet er selvsagt: Hvordan skal vi komme oss dit til den forjettede verden av klimakutt og karbonnøytralitet? Da kommer gjerne de aller største og mest svulmende ordene, og de aller tommeste løftene.

Svaret per april 2023 er at det ikke ser ut som om vi kommer oss dit i det hele tatt.

Et eksempel på det finner vi på regjeringens egen hjemmeside, i en rapport kalt «Klimabaner – forutsetninger og resultater». Den er utarbeidet av de seks etatene med ansvar for trafikken på land, til sjøs og i lufta, og diskuterer hvordan transportsektoren kan redusere klimagassutslipp med 55 prosent innen utgangen av 2030.

Svaret er nedslående: Det kan den ikke. Transportsektoren kommer ikke i mål.

«De gjennomførte analysene viser at det ikke er mulig å nå klimamålene med realistiske tiltak og tilhørende nødvendig virkemiddelbruk innen 2030», står det i rapporten.

Det er ikke fagre ord og enda mer hårete mål som vil sørge for klimakuttene i Norge.

En annen fersk rapport av de samme seks etatene slår fast at med de virkemidlene som er på plass i dag, ligger vi an til å kutte bare 6 prosent i transportsektoren innen 2030.

6 prosent, altså, der vi i praksis må kutte 60 av dagens utslipp for å komme ned til målet om 55 prosent av utslippene i 1990 (ja, det er slik vi regner. Jo vanskeligere å forstå, jo bedre, kan det synes at er mottoet for klimapolitikk anno 2023).

Vi kommer nærmere med en bensinpris på 50 kroner per liter, men heller ikke det drar oss i nærheten av målet, slår etatene fast i rapporten. Den regjering finnes ikke som tør å presse bensinprisen så høyt – det får nesten holde med en enda drøyere økning i strømprisen.

Klimapolitikk er vanskelig.

Poenget er uansett dette: Det er ikke fagre ord og enda mer hårete mål som vil sørge for klimakuttene i Norge. Trolig har det motsatt effekt. Det grønne skiftet blir snarere søppelbøtta for folkelige frustrasjoner, og den blir fullere og fullere hver gang våre folkevalgte lover og visjonerer.

Klimapolitikk er vanskelig. Kutt koster mye. Problemet er når politikken begynner å se ut som keiserens nye klær – altså bare et ferniss, en potemkinkulisse. Finnes det noe mer bak alle løftene, eller er det faktisk løftene selv vi skal leve av etter oljen?

Problemstillingen er ikke ny i norsk klimapolitikk.

«Vi setter oss ambisiøse mål for utslippskutt som skal oppnås et tidspunkt langt fram i tid. Når datoen nærmer seg og vi ser at det blir vanskelig, slutter vi å snakke om dette målet, og setter i stedet nye mål enda lenger fram».

Ordene tilhører Jens Stoltenberg, tidligere statsminister, og kan leses i selvbiografien «Min historie» fra 2016, der Stoltenberg oppsummerer sitt politiske liv i gamlelandet.

Vi har ambisjoner og vilje, du vet. Setter oss mål fulle av lodd og småhår.

Og slik holder vi på når ting blir litt vanskelige. Et eksempel fra et tilstøtende politisk område er rapporten til Energikommisjonen, som kom tidligere i år.

Kommisjonen lovet «Mer av alt – raskere». Helt uten realisme.

Etter at løsningen på utslippene på norsk sokkel og veien til klimapolitisk lykke har vært å elektrifisere sokkelen, altså å hente ren strøm fra land og å bruke den til å hente ut skitten olje, har vi plutselig oppdaget at vi går mot et kraftunderskudd i Norge.

Men ingen fare: Det skal vi løse ved å bygge ut 40 terrawattimer (TWh) med (ren) kraft innen 2030, mener kommisjonen.

1 TWh er 1 milliard kilowattimer. Omtrent like mye som Drammen kommune bruker i løpet av et år. 40 TWh er rundt en tredel av det norske, årlige forbruket av strøm.

Skal vi klare å nå det målet, må vi bygge ut rundt 13 millioner kilowattimer daglig – fra 1. januar i år. For å si det forsiktig: Vi er ikke godt i gang.

Vi får bare en samtale fylt av store ord – og et grønt skifte som blir stadig mer upopulært, og mindre gjennomførbart for hvert politiske løfte som avgis.

Men vi skal ikke nå det målet. Kommisjonsleder Lars Sørgard tok dissens. Han skjønte trolig det som er åpenbart: Vi gjør det igjen. Vi har ambisjoner og vilje, du vet. Setter oss mål fulle av lodd og småhår.

Eller drømmerier, som det også kan hete.

Vi kommer ikke nærmere utslippskutt på den måten. Vi får ikke gode, brede samtaler om kostnader, om hvor det bør kuttes og hvordan vi skal satse. Vi får bare en samtale fylt av store ord – og et grønt skifte som blir stadig mer upopulært, og mindre gjennomførbart for hvert politiske løfte som avgis.

Vi skal gjennom mye vanskelig framover. Vi står midt oppe i det nå, med galopperende strømpriser og en dyrtid som blir verre for hver dag. Og vi er bare så vidt i gang med en politisk, økonomisk og industriell omveltning.

Vi trenger gode og fordomsfrie samtaler om dette. Og realistiske mål. Hvis ikke blir årene som står framfor oss enda mye vanskeligere – og dyrere – enn de trenger å være.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 18. april 2023.