Handler Venezuela om olje, eller skal vi tilbake til 1800-tallet?

Da jeg flyttet til USA som Latinamerika-student rundt årtusenskiftet, hadde Hugo Chávez nettopp tatt over som president i Venezuela og begynt sin «bolivarianske revolusjon»: Det begynte som sosial omfordeling basert på oljeinntekter, men endte med et autoritært regime fullt av korrupsjon. Det var det som fikk hans etterfølger Nicolás Maduro arrestert forrige lørdag i en av de mest spektakulære pågripelsene noensinne.

Er det oljen?

Chávez vokste opp med en nasjonalisert oljeindustri på 1970-tallet. Etter å ha lagt statsapparatet under seg da han endelig kom til makten på 2000-tallet, tvang han oljeindustrien under sin kontroll, kastet ut de oljeselskapene som ikke føyde seg, og tok over infrastrukturen deres.

På den tiden var det et utbredt syn at nesten all USAs geopolitikk kunne forklares med en umettelig tørst etter olje. Det var ikke et urimelig perspektiv gitt erfaringene fra Iran-revolusjonen, Iran-Irak krigen, Gulfkrigen, for å nevne noen. For de av oss som fulgte skifer-revolusjonen i USA nært på den tiden, var det imidlertid tydelig at USA ikke kom til å forbli avhengig av utenlandsk olje lenge. USAs energiimport toppet seg i 2007 og landet ble en nettoeksportør av energi i 2019. Det har gitt presidentene Donald Trump og Joe Biden et større utenrikspolitisk handlingsrom enn deres forgjengere.

Republikanerne ser fallende oppslutning nå.

Men olje er fremdeles viktig i amerikansk politikk. Og all olje er ikke den samme. Derfor importerer USA nesten like mye olje som de eksporterer. Og derfor er venezuelansk olje fremdeles viktig for USA.

Da konflikten mellom MAGA-bevegelsen på høyresiden og woke-bevegelsen på venstresiden var på sitt mest intense – fra mitt ståsted i USA ser begge ut til å ha roet seg ned – så det ut som om verdier hadde erstattet økonomi som den viktigste saken for amerikanske velgere. Men inflasjonen som fulgte pandemien og Bidens enorme offentlige pengeforbruk, gjorde økonomien viktigst igjen, og på det temaet hadde Trump overtak på Biden under valgkampen.

Republikanerne ser fallende oppslutning nå. Derfor må de skape gode økonomiske nyheter før mellomvalgene neste år, ellers kan de tape kontrollen over Kongressen. Gjør de det, settes Trumps revolusjon av amerikansk statssystem og politikk på vent. Akkurat nå er levekostnadene den viktigste økonomiske saken for velgerne. Og det viktigste symbolet for amerikanerne når det gjelder levekostnader, er bensinprisen.

Olje kommer i mange kvaliteter. Mye av den oljen USA produserer selv, er lett råolje. USA kan ikke bruke denne oljen uten også å importere tung olje, fordi mange raffinerier – særlig langs Gulfkysten – ble konstruert for å blande disse forskjellige oljetypene for å produsere bensin og andre sluttprodukter. Det siste større raffineriet i USA ble bygget i 1977. Da var ikke tilgang på tungolje ansett som et fremtidig problem, fordi tilgangen fra nabolandene var rikelig – deriblant fra Venezuela.

Dagen etter måtte utenriksminister Marco Rubio korrigere.

For Venezuela selv ble nasjonaliseringen av oljeindustrien langt mer problematisk enn for USA. Etter en oljestreik i 2002–2003, sparket Chávez-regimet over 18 000 ansatte i det statlige oljeselskapet PDVSA og erstattet dem med politiske lojalister. Tapet av teknisk kompetanse førte til fallende produksjon. Da også utenlandske selskaper forsvant, sank den samlede oljeproduksjonen dramatisk. I dag er oljeeksporten en fjerdedel av hva den var da Chávez tok over som president for 25 år siden.

Samtidig ble regimet stadig mer avhengig av de krympende oljeinntektene ettersom resten av økonomien forvitret under regjeringene til Chávez og Maduro. Venezuela og USA trenger begge olje. Men Venezuela trenger i tillegg et fungerende statsapparat.

Er det demokratibygging?

Det mest oppsiktsvekkende som skjedde forrige helg, var ikke selve arrestasjonen av Maduro, men president Trumps uttalelser i etterkant. Han gjentok at «we will run the country», uten å gi detaljer om hva dette innebar. Uttalelsene bar preg av improvisasjon, og ifølge Trump skulle Venezuela styres midlertidig av en komité der sammensetningen fremsto noe uklar – på et tidspunkt under pressekonferansen pekte han på de andre på podiet, noe som jeg tror var nyheter også for dem.

At den nye fungerende presidenten i Venezuela akkurat nå bruker sterke ord mot Trump, er for å styrke sin egen posisjon på hjemmebane.

Dagen etter måtte utenriksminister Marco Rubio korrigere: USA skulle ikke styre Venezuela, men styre landets politikk. Forskjellen er avgjørende. Å styre et land er noe fundamentalt annet enn å ha dialog med ulike politiske aktører og bruke økonomiske og militære midler for å presse frem samarbeid («We are not afraid of boots on the ground», sa Trump). At Trump ser ut til å blande disse rollene, reiser spørsmål om enten dømmekraft, forståelse, eller manglende interesse for demokratibyggingsdelen som visstnok skulle følge det militære angrepet.

Den enkleste veien fremover for amerikanerne er å stabilisere det eksisterende regimet og gjøre en «deal» hvor USA får rettigheter til den oljen de vil ha og tilgang for amerikanske oljeselskaper. Det blir ikke noe demokrati av det, men det blir olje. Det blir ikke vanskelig å få til en slik avtale med Maduros etterfølgere: de har lenge villet bringe USA tilbake som kunde og investor. USAs egne sanksjoner har hindret det.

At oljeselskapene skal betale for alt dette, som Trump sa, er nok nytt for dem.

At den nye fungerende presidenten i Venezuela akkurat nå bruker sterke ord mot Trump, er for å styrke sin egen posisjon på hjemmebane. Dette er ikke noe nytt i latinamerikansk politikk. Det forhindrer ikke en påfølgende avtale med USA, hvor begge redder ansikt. Kanskje kommer Maduro tilbake til Venezuela for å stå for retten der. Det kan fort bli attraktivt for Trump hvis de juridiske hindringene i USA blir for mange.

Dersom Trump vil bygge demokrati, må han støtte de som vant valget. Men han har sagt at han ikke skal støtte opposisjonsleder og Nobelprisvinner Maria Corina Machado, fordi «hun har ikke støtte i befolkningen». Ifølge en kilde i Det hvite hus, er grunnen egentlig at hun tok imot en fredspris Trump mente skulle være hans.

Men Trump har et poeng i at mye av opposisjonen er i landflyktighet og dermed ikke er en effektiv partner akkurat nå, og CIAs vurdering er at det eksisterende regimet vil være bedre til å styre Venezuela. Det vi vet sikkert, er at typisk Trump ville være å støtte de som først går med på det han vil og som også viser at de kan levere.

Fascinerende mye av Trumps tankegods kommer fra 1800-tallet.

At oljeselskapene skal betale for alt dette, som Trump sa, er nok nytt for dem. Men internasjonale oljeselskaper har alltid vært avhengige av vennligsinnede politikere og de vet at prisen å betale er samarbeid med staten. De er bedre rustet til å tilpasse seg USAs nye statskapitalisme enn de teknologi- og medieselskapene som Trump har påvirket og til dels tatt en del av. Jeg vil anta at de store selskapene vil stå i kø, i første omgang ikke for å tjene penger, men for å holde seg på Trump sin gode side.

Senere, når Trumps klamme hånd er borte og de har posisjonert seg i landet med verdens største oljereserver, vil de definitivt kunne nyte godt av investeringene Trump nå tvinger på dem.

Tilbake til 1800 tallet

Trump fulgte opp sine krav på Venezuelas olje med krav på Danmarks Grønland. Det er logisk, for Trump har lagt frem en uvanlig klar visjon for hva han vil i sikkerhetspolitikken. Det kom frem i den nasjonale sikkerhetsstrategien, som ble offentlig mot slutten av fjoråret. Dette er normalt en veldig seriøs rapport. Trumpversjonen er kaotisk og selvmotsigende, og flere observatører tvilte på at Trump hadde lest den selv. Men det har han tydeligvis.

Han kaller en av bærebjelkene i sikkerhetspolitikken «the Donroe-doctrine», et ordspill på president James Monroes «Monroe-doctrine». For Trump ser det ut til å bety at han vil kontrollere det amerikanske kontinentet, og da er det logisk (i alle fall for Trump) å mene at Canada bør bli en amerikansk delstat og å hente frem igjen den amerikanske ideen fra 1867, da USA kjøpte Alaska, om også å gjøre Grønland amerikansk.

USA er ikke trygt så lenge Grønland er dansk, ifølge Trump, for alt de har gjort for å stoppe Kina og Russland er å sende «one more dogsled». I et slikt perspektiv, er det naturlig å ta Venezuelas olje tilbake fra Kina og Russland.

Monroe-doktrinen ble artikulert i 1823. Målet var å holde de europeiske kolonistatene unna det amerikanske kontinentet. Monroe sa at den «Nye verden» var distinkt annerledes enn den «Gamle verden». Dersom europeerne forsøkte å kontrollere uavhengige amerikanske nasjoner, ville det være en «uvennlig handling mot De forente stater». Som så mye av Trumps politikk, er den preget av nostalgi for en tid som ikke lengre eksisterer.

For Donald Trump er den regelbaserte ordenen, både i USA og internasjonalt, som vokste frem etter andre verdenskrig, en bad deal.

Fascinerende mye av Trumps tankegods kommer fra 1800-tallet – opptattheten av tariffer, for eksempel, kommer fra et annet idol, William McKinley, president fra 1897 til 1901. Han beundrer Andrew Jackson, en populist som på samme måte som Trump ansatte lojalister og var skeptisk til staten og elitene, og som voldelig tvangsflyttet urfolk.

I 1823 var USA en regional jypling av en nasjon. Militært var det ikke i nærheten av å kunne hevde seg med stormaktene. Monroes doktrine var mer en programerklæring enn en trussel, en ambisjon om hva USA kunne bli. Nå, i 2026, er USA verdens sterkeste stormakt, selv om de siste 25 årene har vært preget av en tilbakegang som har skapt den misnøyen som har gitt grobunn for MAGA og Trump. Å gjenopplive Monroe-doktrinen, er å flytte fokus fra det globale til det regionale. Å gjøre USA til en regional stormakt i stedet for en global en, er kanskje ikke helt «Making America Great Again»?

Slutt på reglene

Under Trump er regelbasert statsstyrelse og verdensorden på vei ut. Folkerett betyr lite for ham, noe vi ser hver gang USA senker en smuglerbåt i Det karibiske hav. USAs interne lover og normer betyr også fint lite, det så vi under DOGEs arbeid med å rasere statsapparatet og måten innvandringspolitiet løper rundt som voldelige stormtropper og terroriserer folk som ikke «ser amerikanske ut» . Like før Trump nå arresterte Maduro for narkotikasmugling, benådet han den tidligere presidenten i Honduras, som sonet en straff på 45 år for narkotikasmugling. Så langt virker det som om grunnen til benådningen var fordi sistnevnte ble dømt under Joe Bidens regjeringstid.

For Donald Trump er den regelbaserte ordenen, både i USA og internasjonalt, som vokste frem etter andre verdenskrig, en bad deal. Det gjorde USA til en stat styrt av en meritokratisk elite, hvor løsning av interessekonflikter skjedde etter lov og rett innen et relativt nøytralt statsapparat, som i de andre liberale demokratiene som vokste frem på den tiden. Internasjonalt ble USA den fremste nasjonen innenfor et rammeverk av regler, normer og institusjoner, som de fleste, om ikke alle, nasjoner var rimelig enige om.

Mener Trump og MAGA-ideologene at Europa tilhører den samme sivilisasjonen som USA og dermed er under USAs sphere of influence?

Internt gjorde dette USA til verdens økonomisk mest suksessfulle land. Internasjonalt gjorde det USA til verdens fremste supermakt. Men Barack Obama ga stemme til de amerikanerne som tvilte på om deres land egentlig var moralsk overlegent, a «shining city on a hill», et begrep som president Ronald Reagan populariserte. Trump mener også USA ikke er moralsk overlegent, han ser verden som en «zero sum game», hvor USA kniver på lik linje med andre stormakter. Da kan man oppføre seg som Russland og Kina også.

Innbakt i Trumps verdenssyn ligger et implisitt tilbud til Kina og Russland: hold dere unna våre nærområder, og til gjengjeld er reglene opphevet. Å kidnappe en president, for eksempel, er ikke nytt for Russland, de forsøkte å ta Ukrainas president til fange da de invaderte landet. Å fire på reglene vil også bli nødvendig om Trump skal presse europeerne til å gi fra seg Grønland.

Bak dette perspektivet ligger et annet spørsmål, også det fra 1800-tallet: Hvilke innflytelsessfærer skal verden deles inn i?

Under den siste fasen av kolonitiden, delte kolonimaktene formelt opp verden i sfærer, slik at de kunne konkurrere om kolonier på en fredelig og organisert måte. Dette ser ut til å være tankegangen til Trump også. USA kan engasjere seg i en relativt fredelig konkurranse med Kina og Russland, så lenge verden deles opp. Hvordan oppdelingen finner sted, vil få betydelige konsekvenser for Ukraina og Taiwan.

Mener Trump og MAGA-ideologene at Europa tilhører den samme sivilisasjonen som USA og dermed er under USAs sphere of influence? For vanlige folk i USA er Europa langt borte og ofte fremmed og skummelt. Der jeg bor, i Oklahoma, er foreldre som gladelig sender ungdommen på spring break til Mexico, høyst skeptisk til å sende dem på utveksling til Europa. Fascinasjonen med Europa er en elite-ting i USA. Vanlige amerikanere har liten interesse for Europa, noe som ser ut til å være vanskelig å forstå både for amerikanske og europeiske eliter.

Ved å arrestere Maduro, sender Trump et sterkt signal til Kina og Russland.

Ifølge Trump har Europa ikke klart å bygge et dugelig forsvar mot andre stater (69% av europeerne er enige, ifølge en fersk måling). Ifølge J.D. Vance og USAs offisielle forsvarsstrategi, har Europa heller ikke klart å forsvare seg mot en sivilisasjonsødeleggende innvandring.  De mener USA redder den vestlige sivilisasjonen og at Europa, slik det er nå, er et problem mer enn en løsning. Sett fra et slikt perspektiv, blir Grønland-spørsmålet en typisk trumpsk lojalitetstest: Dersom dere vil være med oss, må dere bevise det og gi fra dere noe – give me a cut. Det er god gammeldags tributt-betaling, og det er derfor det ikke er nok for Trump å få ha militærbaser eller gruveselskaper på Grønland. Han vil eie det.

For oss virker dette ufattelig kortsynt. Ved å undergrave lov og rett internt og det internasjonale systemet eksternt, skyter USA seg i foten, fordi landet har nytt så til de grader godt av begge deler. Er det fordi Trump ser noe vi andre ikke ser? Handlingene hans kan forsvares dersom man mener at de liberale demokratiene og den liberale verdensordenen er ved veis ende. Da er det viktigere å bygge grenser mot Kina og Russland enn det er å beskytte et utdatert internasjonalt system og dets utdaterte opphavsland i Europa.

Trekke grenser mot Russland og Kina, på Venezuelas bekostning

Ved å arrestere Maduro, sender Trump et sterkt signal til Kina og Russland, som gjennom Venezuela hadde et brohode nært USA: de skal holde seg unna det amerikanske kontinentet. Russland og Kina har holdt Maduros regime flytende ved å kjøpe sanksjonert olje, pengeoverføringer og militær hjelp. Men støtten ser ut til å ha svekket seg, og verken Russland eller Kina har nok å vinne på å komme Venezuela til unnsetning nå.

Trump har tross alt en egen evne til å bøye virkeligheten.

Spørsmålet i forhold til Trumps «Donroe»-doktrine, er ikke hva som skjer i Venezuela. Det er hva som skjer med de andre landene han nevner: Columbia, Mexico, Cuba, og hvordan han vrir de landene som er mest avhengig av handel med Kina – Brasil, Chile og Peru – tilbake til sin egen innflytelsessfære. Det blir spesielt interessant siden hans foretrukne utenrikspolitiske verktøy er tariffer, noe som i seg selv burde skyve de landene enda lenger inn i favnen til Kina.

Innenrikspolitisk er Venezuela en vinnersak for Trump. Demokratene kommer til å klage over at arrestasjonen av Maduro var ulovlig, men det vil ikke stoppe amerikanske domstoler fra å ta opp straffesaken. Trump har vist handleevne og militær overlegenhet, han har vist at han ikke er til å spøke med og at andre land helst bør tenke seg om før de tuller med Trump.

I verste fall for Venezuela, blir det borgerkrig. Dersom det utvikler seg til en krise, kan Trump toe sine hender og si at han har Maduro, og det var målet. Venezuelas skjebne er opp til venezuelanerne.

Får derimot amerikanerne stabilisert Venezuela, blir det et proof of concept for Trump sin nye, aggressive strategi for å samle Det amerikanske kontinentet under USA. Det vil holde statsledere i Cuba, Mexico og Danmark våkne om natten.

Kanskje har Donald Trump endelig flydd for nær Nordpolen.

Trump har tross alt en egen evne til å bøye virkeligheten og få sine tilhengere til å akseptere det. Er det noe vi har lært, er det at «America First» betyr det Trump vil at det skal bety. De som er de mest hardbarka tilhengerne hans, forsvinner ikke dersom han sier at hans Venezuela-strategi er en del av hans større plan for USA, selv om Trump lovet å holde USA borte fra slike ekspedisjoner i valgkampen.

Spørsmålet er om sentrumsvelgerne, de som republikanerne er avhengige av for å vinne mellomvalgene, har fått nok av Trump sin selvtekt, både innenlands og utenlands. Kanskje har Donald Trump endelig flydd for nær Nordpolen. Prisen å betale kan bli ikke bare at han mister Europa, men at han mister Kongressen, noe som nok vil bekymre ham mye mer.