Håp, ikke frykt

Da Franklin D. Roosevelt ble president i USA for litt over 90 år siden, sa han at «det eneste vi trenger å frykte er frykten selv – navnløs, usaklig, uberettiget skrekk, som lammer den nødvendige innsatsen for å kunne forvandle retrett til framskritt.»

Han holdt talen i en tid der økonomisk krise, massearbeidsløshet og oligarkisk makt truet demokratiets fundament, og der folk flokket seg rundt tilsynelatende sterke menn.

Da antifascismen vokste fram på denne tida, var det som en ad-hoc-allianse for å forsvare grunnleggende demokratiske rettigheter. Men det handlet også om å forsvare livet og lemmene til dem som ble utropt til syndebukker av de sterke mennene.

Det var ingen tilfeldighet at de som ble angrepet først og hardest, var de samme menneskene som sto i spissen for frigjøringskamper på både økonomiens, likestillingens og seksualitetens område: Fagforeningsfolk, skeive og feminister.

Det betydde ikke bare å formulere en krisepolitikk som svarte på bolignød og arbeidsløshet, men også om å ha en positiv og offensiv holdning, sa han.

Da de første bokbålene blusset opp i Berlins gater, var det skeiv litteratur som ble brent av de nazistiske studentene; da unge gutter ble lokket inn i fascistenes rekker, skjedde det gjerne ved å frata kvinnene og jødene rettigheter.

Fascismen var et mannsforbund, bygd på fremmedfrykt, autoritetsdyrkelse og en idé om at mennesker grunnleggende sett er ulikt mye verdt. Og alt sammen var basert på en uttalt vilje til å bruke vold for å få det som man ville.

For antifascistene skapte dette et paradoks, som vi også lever med den dag i dag.

I møte med fascismens vold og irrasjonalisme kan vi selv bli redde og trekke oss tilbake. Ord kan ikke beskytte oss, argumenter biter ikke på. Som antifascister kan vi også bli mer opptatt av hva og hvem vi er imot, enn av hva det er vi selv vil. Kort sagt kan vi bli mer opptatt av hva vi frykter, enn av hva vi ønsker og håper.

Da AUF avholdt sitt landsmøte i 1934, var det bare noen uker siden den østerrikske demokratiske arbeiderbevegelsen hadde blitt knust med vold. Mannen som ble valgt til nestleder i AUF, Finn Moe, understreket at det ikke nyttet å være antifascist dersom man utelukkende baserte det på en motstand mot fascismen: Man måtte selv ha noe å by på.

De måtte kritisere, forbedre og forsøke å formulere et alternativ til en kapitalisme som var preget av stadige kriser og krig.

Det betydde ikke bare å formulere en krisepolitikk som svarte på bolignød og arbeidsløshet, men også om å ha en positiv og offensiv holdning, sa han.

Han anklaget dem som stadig snakket om hvor farlige fascistene var, men som ikke selv formulerte politiske svar, for å drive «skremselsagitasjon».

«Den skaper frykt – men det er ikke frykt som er det beste grunnlag for kamp. Er dere opmerksom på at fascistene i Tyskland selv drev denne skremselsagitasjon og skremte med «de lange knivers natt»? Dere understøtter denne agitasjon ved å male faen på veggen til enhver tid, og hvad verre er, dere tvinger arbeiderbevegelsen over i forsvarsstilling for det bestående. Vi velger den rake motsatte vei. Vi søker å få ungdommen til å vende blikket forover mot et lyst, fritt, sosialistisk Norge.»

Samtidig som arbeiderbevegelsens antifascister strakk hånden ut til samarbeid med dem av deres politiske motstandere som sto på demokratiets grunn, var de opptatt av at de ikke bare måtte være forsvarere av det bestående: De måtte kritisere, forbedre og forsøke å formulere et alternativ til en kapitalisme som var preget av stadige kriser og krig.

Dikteren Arne Paasche Aasen var en av dem som forsøkte å sette ord på hva sosialistenes oppgave var. Ifølge ham var det ikke bare «å redde menneskene og samfundet fra økonomisk kaos og vilkårlighet», eller «å utrydde urettferdighet, fattigdom, tvang, uvitenhet og fordom».

Det handlet også om «å gjøre den frigjorte menneskelykke til en almen selvfølge».

For overalt der det finnes undertrykkelse, finnes det motstand.

I 1936 skrev han at sosialismens oppgave var å avskaffe «angsten for morgendagen», og å «avkoble vår frykt og frigjøre alle våre rike muligheter for å skape skjønnhet og godhet omkring oss.» Den mest effektive måten å holde fascismen og nazismen borte på var ifølge ham å «minne millionene om deres menneskeverd, om livets skjønnhet, naturens rike frodighet og nestekjærlighetens varme grobund.»

Den gang som nå står vi overfor en dobbel utfordring, der den ene oppgaven truer med å spenne bein på den andre. På den ene siden: Å få folk til å innse alvoret, ta ansvar, være årvåkne. «Ikke sove», som Arnulf Øverland manet til. Samtidig må vi skape bånd av solidaritet, finne kampformer der vi kan ha det gøy mens vi kjemper, formulere politikk som kan skape håp for framtiden.

En antifascisme som ikke dreier seg om noe godt som skal komme, men bare om noe vondt som skal unngås, kan nemlig fort henfalle til pessimisme og mismot, og vil slite med å mobilisere støtte og entusiasme.

Ifølge en fersk Norstat-undersøkelse sier halvparten av oss at vi blir nedtrykt av nyhetene. Det er 22 prosentpoeng flere enn for to år siden. Mange orker ikke følge med, og foretrekker å skru helt av. Selv forsøker jeg å overvinne lysten til å gjøre som strutsen ved å se etter historiene om dem som kjemper imot og som gjør motstand.

Jeg er overbevist om at vi har noe å lære av dem alle i dag – og at historiene deres kan fylle oss med håp, ikke frykt.

For overalt der det finnes undertrykkelse, finnes det motstand. På Gaza og Vestbredden, i Ukraina, i Iran – og rundt om i USA. Ja, disse kampene er veldig ulike. Noen av dem handler om overlevelse, mens andre handler om å kjempe imot før det er for seint. Om å få folk til å nekte å adlyde på forhånd.

I boka «Kampen fortsetter – mot rasisme og fascisme 1940 til i dag» forsøker jeg å vise at dette ikke er noe nytt. Helt vanlige mennesker har kjempet mot disse kreftene før oss. Noen ganger med livet som innsats, andre ganger ikke.

Lærerne som organiserte læreraksjonen i den norske skolen under krigen, prestene i kirkefronten, idrettsfolkene i idrettsfronten – for ikke å glemme alle dem som saboterte, likviderte, trykket aviser og drev som kurerer.

Det går en rød tråd fra dem til de fagorganiserte som fikk LO-kongressen i 1959 til å vedta boikott av Sør-Afrika, via fotballforeldrene som organiserte Vålerenga mot rasisme førti år seinere, og til skoleelevene som fant på at man kunne snu ryggen til rasister.

Jeg er overbevist om at vi har noe å lære av dem alle i dag – og at historiene deres kan fylle oss med håp, ikke frykt.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen 28/11, og er et bearbeidet utdrag fra boka Kampen fortsetter – mot rasisme og fascisme 1940 til i dag, utgitt på Res Publica. Forlaget og magasinet er del av samme selskap.)