Har: penger. Mangler: skam

Jeg husker ikke når jeg hørte ordet første gang, men jeg husker jeg tenkte at «det der var smart». I noen måneder hadde det sakte, men sikkert begynt å gå opp for oss, på ordentlig, at vi hadde et kollektivt ansvar for å gjøre noe med klimakrisa.

Ikke bare gjennom vedtak på internasjonale toppmøter, kjøp av kvoter og storpolitikk, men hver enkelt av oss, sammen. Erkjennelsen var på ingen måte ny, men alvoret og viljen til å forsøke å gjøre noe med var det.

Sist uke samlet tusenvis av nazister og høyreekstremister seg i Budapest, mange av dem ikledd tyske naziuniformer.

Men så kom det der ordet. «Flyskam». Når man søker på ordet i Nasjonalbibliotekets digitaliserte aviser, er det ett treff i november 2018, fra Dagbladet. Året etter ble ordet brukt 1248 ganger, ofte sammen med eller i konkurranse med ord som «klimaskam» og «kjøttskam».

Ordet ble importert fra Sverige, og ble mindre brukt etter hvert som tida gikk. Men da hadde ordet for lengst fått sin effekt.

Det har festet seg et inntrykk i den offentlige debatten av at de som ønsker å skape endring nedenfra, forsøker å påføre andre mennesker skam. Greta Thunberg har blitt en slags demonisk skikkelse i dette verdensbildet, nå sist uttrykt i den amerikanske visepresidentens tale til sikkerhetskonferansen i München. Om det amerikanske demokratiet kunne overleve årevis med Thunbergs skålding, måtte de europeiske kunne tåle noen måneder med Elon Musk, spøkte J.D. Vance. Ingen lo.

Noen av verdens mektigste menn sender ut sterke signaler om at vi ikke skal skamme oss.

De siste ukene har jeg møtt både lærere og skoleelever som forteller om barn og ungdommer som heiler til hverandre. Det skjer stort sett ikke med flekkede tenner eller sammenknepne lepper, men med et smil. «Vi kødder bare!» fortalte en AUF-er meg at vennene hennes sa. Men for hver gang noen kødder på denne måten, skyver vi på normene og beredskapen vår.

Sist uke samlet tusenvis av nazister og høyreekstremister seg i Budapest, mange av dem ikledd tyske naziuniformer. De samler seg hvert år til det de kaller «ærens dag», i landet som de siste 15 årene er blitt styrt av Viktor Orbán.

Under alt dette ligger det en forakt for svakhet.

I 2017, kort tid etter at Donald Trump første gang inntok Det hvite hus, hyllet Orbán riksforstanderen Miklós Horthy for å ha vært en stor statsleder. Horthy ledet landet mellom 1920 og 1944, var alliert med Hitler, og medansvarlig for deportasjonen av hundretusenvis av ungarske jøder til dødsleirene.

Noen dager før marsjen i Budapest hilste Elon Musk et valgmøte i regi av tyske Alternativ für Deutschland, der han sa at det hadde vært «too much focus on past guilt» – i landet som sto hovedansvarlig for holocaust.

Å hevde at noen forsøker å påføre andre mennesker skam, er en effektiv måte å få dem til å holde kjeft på. Hvem vil vel være Tante Sofie? Det samme trikset har vi sett bli brukt med stort hell mot hele ideen om sosial rettferdighet, og det å påtale mobbing, trakassering og rasisme. Hvem vil vel være «woke», når det blir satt lik med å være en grinebiter som verken kan ta en spøk eller la en menneskelig feil passere?

Man kan imidlertid ta et standpunkt uten å påføre andre skam – ja, man bør ta et standpunkt. Ser du for eksempel noen bli herset med eller trakassert, bør du gjøre noe med det. Og blir du vitne til folkemord, har du en menneskelig plikt til å engasjere deg for å stanse det.

Tvert imot er det redsel, frykt og sinne som gjør det mulig for dem å vinne valg og tjene penger.

Noen av verdens mektigste menn sender ut sterke signaler om at vi ikke skal skamme oss. Det går fra det store til det små, fra Netanyahus og Putins fullstendig hensynsløse ødeleggelse av Gaza og Ukraina, til Trumps «grab them by the pussy». Budskapet er at vi skal være skamløse og hensynsløse, dominere andre – eller innfinne oss med vår plass lenger ned i pyramiden.

Under alt dette ligger det en forakt for svakhet, som trolig har opphav i både svakhet og usikkerhet. Men forvandlet til rå maktanvendelse ser det til forveksling ut som styrke. Og det smitter, helt ned i skolegården, der elever deler hverandre og seg selv inn i A-, B- og C-lag.

«Parasittklassen» kalte nylig Musk dem som mottar føderale bistandsmidler; syke, folk med funksjonsnedsettelser og eldre. Selv kunne han ha løst mange av de systemiske problemene som plager landet han har innvandret til, eller landet han har utvandret fra. Det kunne han ha gjort ved hjelp av den enorme formuen de underbetalte og uorganiserte arbeiderne har skapt for ham. I stedet bruker han pengene på å kjøpe seg det beste demokratiet du kan få for penger, og rane til seg enda mer makt og rikdom.

Det er selvsagt tragisk. Men enda mer tragisk er det at det er menn som ham som er blitt forbildet for unge mennesker som skal finne sin plass i verden. Men det er ikke en snarvei til god selvfølelse å holde andre nede, eller behandle dem som redskaper for egen vinning. Det eneste den veien leder til, er et samfunn som er verre for oss alle, og der vi føler oss små, redde og sinte.

Det eneste de bidrar til er å gjøre samfunnet vårt svakere, mer splittet, mer ødelagt.

Oligarkiet som kontrollerer mye av den demokratiske offentligheten vår, og som sitter på den politiske makten i USA, har ikke noe imot at folk føler seg sånn. Tvert imot er det redsel, frykt og sinne som gjør det mulig for dem å vinne valg og tjene penger. Og bak ryggen til de unge gutta kan de le av dem, hele veien til banken og Det hvite hus.

På en klode som blir stadig varmere og mer ulevelig, haster det å samarbeide for å finne løsninger. Skal vi klare det, må vi få mange og ofte svært vanskelige kamper til å henge sammen. I kampen for klimaet står vi overfor de samme motstanderne som vi gjør i kampen mot rasisme, sexisme og homofobi; den faglige kampen for sosial rettferdighet henger sammen med juridisk og politisk kamp mot skatteparadiser og tek-oligarker.

At gutta på toppen av inntekts- og formue-pyramiden forsøker å stemple bevissthet om urettferdighet som påføring av skamfølelse, er ikke rart. Det rare er at de har fått slippe unna med det. Når vi i ukene og månedene som kommer skal ut og slåss for demokratiet, må vi vite hvor hensynsløse demokratiets fiender er, og forberede oss på at det kan bli stygt.

Og vi må minne hverandre på at alt snakket deres om å gjøre nasjonen/Vesten/Europa sterkt igjen, bare er tull. Det eneste de bidrar til er å gjøre samfunnet vårt svakere, mer splittet, mer ødelagt.

Men husk: Vi kan gjøre noe med det.