Det lønner seg å stå sammen

“Den loven bærer mitt navn”, sier Louka Katseli i Athen. Det er november 2015, og vi snakker om lov 3869/2010. Den ble laget for å beskytte boligeiere med betalingsproblemer fra å bli kastet på gaten.

Den gangen var Katseli næringsminister i Hellas. I dag er hun styreleder i Hellas’ eldste kommersielle bank, National Bank of Greece. Den gangen var arbeidsløsheten i ferd med å eksplodere og mange i ferd med å miste inntekten som de betjente huslånet med.

Ved utgangen av 2015 er problemet håndfast: Av 1,2 millioner boliglån blir 350.000 misligholdt. Men i motsetning til i Spania, der slike situasjoner har fått katastrofale følger for kundene, har frykten for å miste hus eller leilighet vært mindre blant grekere. “Loven her er den mest progressive i Europa. Den har reddet mange fra å bli kastet ut av boligene sine”, sier Katseli.

Andre kaller dem gribbefond.

Men nærmest mens vi snakker, blir “Katseli-loven” vannet kraftig ut. Den venstreorienterte regjeringen til Alexis Tsipras sitter i harde forhandlinger med kollegene i eurosonen. De krever at greske myndigheter gjennomfører en rekke lovendringer og innsparingstiltak før de vil frigi første utbetaling av Hellas’ nye låneavtale, som blant annet omfatter en 10-milliarder euros innsprøyting I greske banker. Kreditorene har lenge forlangt at Hellas sørger for å ordne opp i misligholdte lån, som er en av grunnene til at bankene ennå ikke fungerer som de skal. Nå er dette en av forutsetningene for å la det nye kriselånet flyte.

Resultatet av forhandlingene blir at bankene får pengene som skal hjelpe dem i gang igjen. Regjeringen som lovet å verne alle primærboliger, har gått med på en avtale som bare beskytter hver fjerde boligeier med misligholdt lån, fra å bli satt på gaten.

Styrelederen i National Bank of Greece er opptatt av at bankene skal få mer kapital. Men det hjelper ikke bankene stort å legge beslag i folks boliger, sier hun: Husprisene i Hellas har falt så mye i krisen at eiendommene i så fall vil selges langt under verdien.

“Det er ikke interessant for bankene”.
“Hvem er det interessant for, da”?
“For distress-fond”, sier Louka Katseli, med henvisning til investorer som er villige til å ta stor risiko hvis de ser muligheten for enda større profitt. Andre kaller dem gribbefond.

Også i den franske byen Amiens har utviklingen tatt en ny omdreining etter stengningen av Goodyears dekkfabrikk. Bossnappingen ved fabrikken var ikke over selv om HR-sjefen og produksjonssjefen slapp ut etter 30 timer som gisler hos fagforeningen til CGT. Ikke for Mickaël Wamen og sju av de andre fagforeningsaktivistene. I november 2015 ble de dømt til to års betinget fengsel for aksjonen. Det er uakseptabelt at folk tar loven i egne hender, selv om forholdene er vanskelige, fastslo påtalejuristen.

Strømmen er en folkevandring som neppe vil stoppe i løpet av noen måneder.

For mange av de tidligere arbeiderne ved Goodyear er forholdene fortsatt vanskelige. Ifølge Wamen har over 750 av dem ikke funnet ny jobb. Amerikanske Titans planer om å overta fabrikken, ble ikke noe av. Våren 2015 avviste Goodyear også et forslag fra et kooperativ av tidligere ansatte som ville drive videre. I stedet solgte Goodyear produksjonslisensen til Titan.

Titan-sjefen Maurice “The Grizz” Taylor. Titan er blitt nummer én i markedet for dekk til landbruksmaskiner. Og produksjonslisensen fra Amiens vil Titan bruke et sted der alt er billigere enn i Frankrike – på en fabrikk i Volgograd i Russland.

 

Dagens migranter har boblejakke og mobiltelefon.

Det er november 2015, og i LO-borgen i Stockholm er Thord Ingesson bekymret. Flyktningestrømmen setter dagsorden fra Lesbos til Luleå. Strømmen er en folkevandring som neppe vil stoppe i løpet av noen måneder eller noen år. Folk kommer fra et krigsherjet Syria, et ødelagt Afghanistan og fra diktaturet i Eritrea. Men også fra land i verden der ungdom ikke ser noen framtid.

Verdens fattige er ikke like fattige som før, og de kan lese. Mange har fått råd til å drømme – og til å prøve å realisere drømmene sine, om det så skal koste dem livet. Europeere blir nødt til å venne seg til tanken: Folk vil fortsette å bryter opp hjemmefra helt til samfunnet de forlater når et økonomisk nivå som tilsvarer dagens Algerie eller El Salvador, viser omfattende forskning fra Center for Global Development.

Dagens migranter har boblejakke og mobiltelefon. For øvrig likner de på utvandrerne til Amerika fra Sverige og Norge på 1800-tallet. Kilden er den samme – trangen som er så grunnleggende at den ble utropt til “ukrenkelig rettighet” i den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776: The pursuit of happiness, søken etter lykke.

Fra januar til november 2015 har 112.000 mennesker søkt asyl i Sverige; i Europa har bare Tyskland tatt imot flere. I LO-borgen er Thord Ingesson bekymret. Men ikke over innvandringen i seg selv, sier han. Flere mennesker i landet vil øke etterspørselen etter varer og tjenester, og det vil skape mange nye jobber, og den svenske økonomien vil vokse.

Betyr masseinnvandring slutten på velferdsstaten?

Men LO-utrederen engster seg over hva som vil skje i den nederste delen av det svenske arbeidsmarkedet. Han frykter at de som har det verst fra før, vil bli satt opp mot de som har det nest verst.

“Vi har 400.000 arbeidsløse i landet, og mange av dem er innvandrere. Mange jobber i den private servicenæringen, der lønningene er lave. Risikoen er at enda flere skal ut i denne delen av arbeidslivet, og at det vil føre til konkurranse og presse lønninger og arbeidsbetingelser. Migrasjon utjevner forskjellene i verden. Men den øker forskjellene her hjemme. Og da blir det de svakeste i samfunnet vårt som må betale prisen for internasjonal solidaritet. Det er ikke rett”, mener LO-utrederen.

I Tyskland har minstelønnen fått virke i ett år, til glede for mang en frisør og kassadame som nå slipper å gå på jobbsenteret for å be om sosialhjelp når lønnen ikke strekker til. Dommedagsprofetiene fra krefter på arbeidsgiversiden om at minstelønn på 8,50 euro ville føre til at arbeidsplasser forsvant, har ikke slått til. Tvert imot: Flere som var i usikre jobber, har fått mer ordnete forhold.

Men nå ser noen muligheten for omkamp – på grunn av flyktningstrømmen. I november 2015 har 362.000 mennesker søkt asyl i Tyskland siden januar, over dobbelt så mange som i 2014. Til sammen er over 900.000 mennesker kommet over grensen og blitt registrert. Kanskje vil over halvparten bli sendt ut igjen. Men mange vil også få bli, og Tyskland trenger arbeidskraft.

Har Europa vært over toppen?

Folk må framfor alt integreres. Det er også en grunn til at de raskest mulig må få brukt sin medbrakte energi og bli en del av økonomien i stedet for en varig post på sosialhjelpsbudsjettene. Arbeid er altså jobb nummer én. Eventuelt nummer to, etter tysktimene.

I Tyskland får asylsøkere lov å jobbe etter tre måneder. Det fins dessuten masse jobber, men de færreste nyankomne kan gå rett inn i en av disse uten oppfølging. Hvordan får man da bedrifter til å satse på flyktninger? Ved å la dem slippe å betale minstelønn, sier regjeringens såkalte vise menn, et råd på fem eksperter i økonomi. Forskningsinstituttet Ifo vil gå lenger: Minstelønnen bør avvikles både for flyktninger og for ufaglært ungdom, anbefaler de.

De vil ikke bli hørt, tror Ralf Krämer i fagforbundet Verdi. Han håper i hvert fall at de ikke vil bli hørt. For et sånt grep kan få andre følger: Damene som vasker golv eller betjener kassen eller selger brød på sin nye minstelønn, vil plutselig bli dyrere i drift enn den syriske unge mannen som også så gjerne vil jobbe. Folk vil kunne si at flyktningene tar jobbene fra dem. Det er en sjanse å ta i et land der flyktningstrømmen har gitt høyreekstreme krefter ny fart.

Yrkesgrupper strømmer til medlemsregistrene.

I november 2015 kan man spørre: Har Europa vært over toppen? Betyr masseinnvandring slutten på velferdsstaten? Kommer den til å ende som en liten parentes i historien? Det er lenge siden politikerne snakket om å bygge dansegolv der alle kunne danse sine liv.

Men på den andre siden av Atlanteren, der det amerikanske LO, AFL-CIO, fem år tidligere advarte sine europeiske kolleger om å være forberedt på kreftene som ville bølge over dem, har noe skjedd. Forskjellene mellom de som har og de som ikke lenger har, er blitt så forferdelig grelle. 95 prosent av inntektsveksten fra 2009 til 2012 gikk til de én prosent rikeste. Nå får det jammen holde, mener stadig flere.

2015 ligger an til å bli det beste året for kollektive forhandlinger på flere generasjoner, ifølge AFL-CIO. Vaktmestrene på flyplassen i Phoenix såvel som musikere i New York har erfart at det lønner seg å stå sammen. Fem millioner andre forhandler kollektivt for høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Det er faktisk blitt kult å være fagorganisert, hevder fagbevegelsen. Yrkesgrupper strømmer til medlemsregistrene.

Forbundet for offentlig ansatte, AFSCME, fikk 135.000 nye medlemmer fra i fjor til i vår. Et nytt press fra golvet har fått flere store konsern til å lytte: I løpet av det siste året har både Walmart og McDonald’s hevet minstelønnen. Kanskje har de tatt inn over seg moralen i det gamle sovjetiske vitsen “de later som de betaler oss, vi later som vi jobber”?

Nå krever folk til og med lønn under sykdom.

Kravet om en inntekt å leve av har fått store byer, som Seattle og Los Angeles, til å vedta høyere minstelønn. Mange andre vurderer å gjøre det, også i sørstatene, der både stål- og peanøttarbeidere utfordrer selskaper som prøver å holde lønningene nede. I California feiret Communication Workers of America i sommer at de hadde fått T-Mobile US, datterselskapet til Deutsche Telekom, til å gjøre arbeidstidsreglene mer levelige.

Nå krever folk til og med lønn under sykdom. Mange i USA må fortsatt velge når feberen stiger: Tape penger ved å holde sengen eller å gå syk på jobb? Men fra 2017 må bedrifter som tar oppdrag for statlige myndigheter, tilby lønn under sykdom i inntil sju dager. Det som har vært en feberfantasi for mange, kan etter hvert bli en rettighet for alle i stedet for et privilegium for noen få.

Arbeidslivets nye amerikanske opprørere kan fortsatt hente inspirasjon fra Skandinavias universelle ordninger. Det gjør de også. Her hjemme er det bare å holde fast på disse hardt tilkjempede ordningene. Samtidig som vi følger nøye med amerikanerne.