Harris betalte prisen for Biden

− Are you listening to Trump?

Jeg hadde akkurat sjanglet ut av redaksjonslokalene onsdag morgen og kommet meg ombord på mitt lokale Kaffebrenneriet. Jeg satt med telefonen inntil øret og hørte Donald Trumps seierstale. Fra bordet ved siden av kommer spørsmålet. Det første mennesket jeg har en samtale med etter nattens sjokkvalg er en ung kvinne fra Colorado. Med seg har hun et lite barn.

Det er bare å gratulere. Med en utvilsom seier. Ikke basert på juks eller trusler.

Vi snakker om valgets skygge, om den vanskelige økonomien, om nattas veivalg som bare vil gjøre det enda vanskeligere for de som sliter i USA. Om pengemaktas strammede grep om USA. Hun smiler tappert, forteller om hvor fantastisk hun syns Norge og livet i Fredrikstad er. Om den norske barnehagen. Om folkene der hjemme som er så livredde sosialismen.

− Vi skal være her i tre år, men jeg spurte mannen min i morges om vi ikke burde bli i fire?

Hva slags Amerika skal den lille familien tilbake til? Hvor er USA høsten 2028, hvor er vi, hvor er verden? Dagen derpå er spørsmålene langt flere enn svarene.

USA har valgt sin vei, og de har valgt Donald Trump som sin nye leder. Det er bare å gratulere. Med en utvilsom seier. Ikke basert på juks eller trusler. Tross alt, en seier for demokratiet. Samtidig kan man bare ønske kvinnen fra Colorado og alle andre amerikanere lykke til. De kommer til å trenge det.

For nattevåkerne natt til onsdag så det en stund lovende ut for at USA skulle styre unna Trumps tilbakekomst. Men allerede den første valgdagsundersøkelsen fortalte et tydelig språk om at den jevne amerikaner − 72 prosent av dem − er sint eller misfornøyd. Når dette er velgernes sinnelag, er det vanskelig å vinne valg.

Et par timer i den norske grålysningen gjorde Kamala Harris det bra i vippestatene, og hun ledet an i helt avgjørende Pennsylvania. Det var overraskelser på gang i Virginia, i Iowa og hun hadde grepet på Georgia. Selv når tallene begynte å snu, var det håp. For under valget i 2020 kom da Joe Biden bakfra på valgnatta og snudde det hele? Sakte, men sikkert ble det likevel klart at det ikke ville gå for Kamala Harris.

Harris får skylda for økonomien.

Trump er mer populær nå enn noen gang før, og har for første gang fått flest antall stemmer. Han ligger an til å vinne alle de sju mye omtalte vippestatene. De røde republikanerne vil også få flertallet i senatet, mens Demokratene lille kim av håp ligger i muligheten til å vinne tilbake flertallet i Representantenes hus. Men USA har til de grader sagt ifra. Det har vært et protestvalg. Amerikanerne er sinte og misfornøyde. Og de har med åpne øyne gått for mannen som er tiltalt for forsøk på statskupp 6. januar 2021.

Det ble et déjà vu, det var 2016 på nytt. CNNs legende John King sto igjen foran sitt interaktive kart og lette etter stemmer som kunne endre bildet. Uten å finne dem. Uvirkeligheten var tilbake. Det man bare ikke kunne tro at USA ville gjøre, gjorde de − igjen. Man kjenner på den samme forvirrede nummenheten. Det er et sjokk, det er bare å innrømme. Og tankene går uvegerlig til hvilken vei USA går og hva det vil bety for oss.

Hva vil det si for klimaarbeidet, for Nato? For demokratiet? Og ikke minst for Ukraina, som er helt avhengig av USAs ekstraordinære støtte. Svarene vil komme. Det er klart for meg at vi nå tar et langt steg inn i det ukjente og potensielt farlige med Trump 2.0.

Heller ikke Kamala Harris ble den første kvinnelige presidenten.

De oppsummerende analysene er for tidlig å gjøre, selvsagt. Men stemmetallene tyder på at visepresident Kamala Harris kan ha hatt for dårlig tid. Hun ble helt sikkert assosiert med en svært upopulær president. Ett av spørsmålene som selvsagt vil bli stilt i ukene som kommer, er om det var rett av Demokratene å gå for Bidens visepresident som kandidat? Hadde hun en reell sjanse til å vinne?

Mens Harris og Demokratene forsøkte å gjøre valget til en folkeavstemning for eller mot Trump, har USA stemt over Joe Biden. Og velgerne har sagt ifra med krigstyper om at Harris, som har stått ved hans side i snart fire år, ikke har tillit til å fortsette. Hun klarte ikke å etablere seg som et troverdig alternativ. Hun kom aldri ut av presidentens skygge.

Tross Trumps alder, udemokratiske tendenser, uforutsigbarhet og belastede historikk, var USA mer villig til å ta en sjanse på han enn på en ny runde med Bidens kompanjong Harris. Det sier en hel del om misnøyen.

Harris får skylda for økonomien. Det hjalp ikke med nøkkeltall som forteller at USA gjør det bra, at inflasjonen er lav, arbeidsledigheten det samme, når folk ikke har råd til å kjøpe mat og mener å huske at livet var bedre under Trumps år. Make America Great Again? Ja, hvorfor ikke.

Som visepresident var Harris også stor del av Biden-administrasjonens håndtering av grense- og immigrasjonsproblematikken. Hun kom ikke unna ansvaret for dette.

Historiens dom kan bli brutal for Joe Biden.

Heller ikke Kamala Harris ble den første kvinnelige presidenten. I 2016 tapte Hillary Clinton. Det er grunn til å spørre om USA nå er blitt så reaksjonært at en kvinne ikke kunne vinne. Tall tyder på at svarte menn og latino-miljøene har snudd ryggen til Demokratene. Var det machomenn og verdikonservative katolikker som avgjorde dette? Ved siden av ukrainerne, er det USAs kvinner vi nå kan tenne lys for.

En siste refleksjon man ikke kommer unna i sjokkets stund, er den raskt aldrende og svekkede president Joe Bidens klamring til makta. Apparatet rundt som holdt ham unna offentligheten, dekket over hans skrøpelighet og passet med det på egne posisjoner. Til det i realiteten var for sent.

Tida fra slutten av juli til tirsdag 5. november strakk ikke til for Harris. Og kanskje var hun ikke engang den rette kandidaten. Men presidenten ga ikke partiet sitt noe annet valg. Harris var det nærliggende valget, men vi vil aldri vite hva og hvem som ville kommet ut av en nominasjonsprosess med amerikansk uttak.

Der den beste kandidaten, med de beste argumentene, utfordret gjennom utallige debatter og primærvalg, hadde stått igjen som vinner − og utfordrer til Trump.

Historiens dom kan bli brutal for Joe Biden.

(Først publisert i Dagsavisen.)