Harris må motarbeide Trumps frieri til amerikanske arbeidere

WASHINGTON D.C: Juli 2024 vil huskes som en av de mest begivenhetsrike månedene i amerikansk politisk historie. Det har ikke vært lett å holde tritt med alle de politiske begivenhetene som har gått slag i slag.

Først attentatforsøket på Donald Trump.

Så trakk USAs president Joe Biden seg fra presidentvalgkampen.

Og dernest oppturen til visepresident Kamala Harris som Det demokratiske partiets presumptive presidentkandidat.

Noen tror kanskje de kan forstå det som skjer nå ved å se tilbake på historien.

Men det er uklart om tidligere historiske hendelser virkelig kan sammenlignes med de dramatiske ukene vi har vært vitne til den siste tiden.

Etter at det ble klart at Trump igjen ville bli Det republikanske partiets kandidat, har demokratene kommunisert at dette valget er en eksistensiell kamp mellom demokrati og autokrati.

Etter andre verdenskrig var Storbritannias viktigste politiske kamp intern.

Biden har blitt framstilt som en Winston Churchill-lignende leder som ikke bare vil beskytte demokratiske institusjoner og verdier i USA, men også forsvare Europas frihet ved å støtte Ukraina. Trump blir, i kontrast til dette, ofte beskrevet som «Amerikas Hitler» – slik hans egen visepresidentkandidat, senator J.D. Vance, en gang kalte ham – fast bestemt på å forvandle landet til en autokratisk dystopi.

Dette var Biden-kampanjens narrativ, og vil nok også være narrativet til Harris, hvis hennes uttalelser så langt er en indikasjon på hvordan hun vil kommunisere framover.

Ikke overraskende har republikanerne et annet syn. I en privat samtale tok en rådgiver for Trump-Vance-kampanjen i bruk en uventet historisk analogi. I stedet for å sammenligne USA med Storbritannia under andre verdenskrig, trakk han paralleller til etterkrigstidens Storbritannia, som etter hans mening var tynget ned av for store omkostninger etter å ha seiret i andre verdenskrig.

Trump og hans tilhengere påpeker ofte at Det demokratiske partiet nå er partiet for Wall Street, Hollywood og Silicon Valley.

Etter andre verdenskrig var Storbritannias viktigste politiske kamp intern. Kampen sto mellom det konservative partiet, som representerte elitene og det britiske imperiet, og det arbeidervennlige britiske arbeiderpartiet (Labour), som først og fremst ønsket å vinne freden hjemme.

Min samtalepartner sa at dagens demokrater minner ham om de konservative i Storbritannia, som representerte overklassen og den politiske eliten og som forsøkte å opprettholde skinnet av et globalt imperium i en periode da imperiet var i tilbakegang. Han hevdet at Trumps og Vances arbeidervennlige agenda i større grad ligner etterkrigstidens britiske arbeiderparti.

Etter andre verdenskrig appellerte det britiske arbeiderpartiet (Labour) især til arbeiderklassen, som følte at de hadde båret mer enn sin rettferdige del av byrden under krigen. De hadde måttet lide under konsekvensene av en internasjonalistisk utenrikspolitikk og generelt blitt «akterutseilt».

På samme måte hevder Trump og Vance å tale for «glemte» amerikanere, og valgkampanjens hovedfokus er å gjenoppfinne Det republikanske partiets klassegrunnlag.

Trump og hans tilhengere påpeker ofte at Det demokratiske partiet nå er partiet for Wall Street, Hollywood og Silicon Valley. Det republikanske partiets rådgivere ønsker nå å gi partiet et nytt image. De ønsker ikke lenger å bli sett som «country-club Republicans», men som «working-class Republicans».

I likhet med at den britiske venstresiden etter krigen raste mot den skadelige innflytelsen til overklasse-elitene, retter Trump og Vance sin kritikk mot elitene i Washington.

Da Vance sa at han håper å feire at moren har vært edru i ti år, i Det hvite hus, talte han til helt spesifikke velgere: arbeiderklasse-amerikanere som sliter på steder som virkelig har fått føle de negative virkningene av globaliseringen – «blown out by globalization», som en republikansk strateg sa til meg.

I likhet med at den britiske venstresiden etter krigen raste mot den skadelige innflytelsen til overklasse-elitene, retter Trump og Vance sin kritikk mot elitene i Washington.

I sitt ikoniske essay «The Lion and the Unicorn» fra 1941 tok George Orwell – en ivrig tilhenger av det britiske arbeiderpartiet – til orde for å bytte ut Storbritannias virkelighetsfjerne embetsverk.

MAGA-bevegelsen er tilsvarende mistenksom overfor det nasjonale sikkerhetsapparatet, den militære ledelsen og storkapitalen, som dagens republikanere assosierer med Det demokratiske partiet. Som en del av sin agenda, knyttet til Project 2025, tar Heritage Foundation til orde for å sparke de 50 000 føderale embetsmennene som utgjør den administrative staten og erstatte dem med en ny lederklasse – noe Vance entusiastisk har støttet opp om.

Men for min samtalepartner er den mest relevante parallellen mellom dagens amerikanske republikanske parti og det britiske arbeiderpartiet etter krigen deres holdninger til sine respektive lands rolle i verden.

Men hvis Trump-Vance-kampanjen får det som de vil, vil ikke velgerne erkjenne dette.

Etter andre verdenskrig sto Storbritannia overfor valget om enten å opprettholde sitt imperium eller – som Labour foreslo – først og fremst å forbedre velferden hjemme. Ifølge Trumps strateger står USA nå overfor et lignende valg.

På sine valgmøter kritiserer Trump ofte at USA, ifølge ham, har tatt seg vann over hodet (såkalt «strategic overreach») og påpeker at han som president ikke startet noen store kriger eller igangsatte noen utenlandske intervensjoner. Dersom han blir gjenvalgt, vil det, ifølge ham selv, føre med seg både mer fred og et fornyet fokus på innenlandsk velstand.

Vances visjon – som vektlegger behovet for å heve minstelønnen, utvide det sosiale sikkerhetsnettet og styrke reguleringen av næringslivet – har nesten noe sosialdemokratisk over seg.

Mine demokratiske venner vil sikkert – i likhet med de fleste anerkjente historikere som har skrevet om etterkrigstidens Storbritannia – se sammenligningen med det britiske arbeiderpartiet som absurd. Trumps første presidentperiode var tross alt mer preget av en politikk der man fremmet interessene til plutokrater og kuttet skatter for de rike enn ønsket om å bygge en velferdsstat.

Biden-administrasjonen har på sin side gjort mye for å hjelpe akterutseilte velgere, spesielt gjennom store politiske initiativer som Inflation Reduction Act. Men hvis Trump-Vance-kampanjen får det som de vil, vil ikke velgerne erkjenne dette.

På en måte kan dagens demokrater dra viktig lærdom fra etterkrigstidens Storbritannia.

I forkant av presidentvalget i november vil demokratene uten tvil angripe Trump og Vance for deres ekstreme synspunkter på abort, den amerikanske grunnloven og Ukraina – synspunkter som ikke er i tråd med folkeopinionen. Men de må også gjøre det de kan for å plukke fra hverandre narrativet om at Trump og Vance er forkjempere for arbeiderklassen.

På en måte kan dagens demokrater dra viktig lærdom fra etterkrigstidens Storbritannia. Mange forventet at Churchill ville vinne parlamentsvalget i 1945, men flertallet av britiske velgere omfavnet til slutt det britiske arbeiderpartiets agenda om å gjenoppbygge den innenlandske økonomien framfor imperialistisk ære. Trump, Vance og deres strateger håper at løftet om å gjøre USA storslagent igjen vil appellere til velgerne på en lignende måte.

Følgelig vil Harris måtte bruke like mye tid og krefter på å motarbeide republikanernes kulturelle og politiske appell til arbeiderklassen som hun bruker på å møte angrepene på retten til selvbestemt abort (reproduktive rettigheter) og grunnloven. For å beseire Trump i november, må demokratene overbevise velgerne om at de er det ekte partiet for den amerikanske arbeiderklassen.

Oversatt av Marius Gustavson

 

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org