Det haster å fornye demokratiet

For halvannet år siden skrev jeg den korte boka The Populist Signal: Why Politics and Democracy Need to Change. Tittelen var opp til nøye vurdering, særlig undertittelen og om den hørtes litt for presserende ut.

Med tanke på brexit-avstemningen og Trump-seieren, først i det republikanske primærvalget og nå i presidentvalget, framstår undertittelen som en underdrivelse. Politikk og demokrati er nødt til å gjennomgå en endring, og det nå.

Opprøret til globaliseringens «tapere».

Analysen ser først og fremst på Storbritannia og Vest-Europa. Men argumentet gjelder også i et bredere perspektiv. En grunnleggende skepsis til «establishment» eller en elite, en nedgang i valgdeltakelse og partimedlemskap, vinglete velgere og utfordringene til de etablerte partiene, er på ingen måte nye trender. Dette har vært en utvikling som har pågått i flere tiår, der vi ser en jevn økning i støtten til populistiske partier helt siden tidlig på 1990-tallet.

Bak disse utviklingstrekkene ligger det utvilsomt økonomiske og kulturelle pådrivere. Men det er også en overordnet følelse av at politikk ikke fungerer, at politikere ikke er representative for den øvrige befolkningen, at systemet jobber i favør av de som styrer det. Disse følelsene har vært en like viktig pådriver for framveksten av populistiske partier og aktører.

Store endringer har skjedd i et for høyt tempo.

Mange av analysene og betraktningene jeg har kommet over i det siste, fokuserer fortsatt enten på økonomi eller kultur. Opprøret til globaliseringens «tapere». Den hvite arbeiderklassen mobilisert av en kandidat som forstår kulturen og behovene deres. Store endringer har skjedd i et for høyt tempo.

Disse analysene inneholder viktige elementer som ikke bør ignoreres. Økonomisk usikkerhet er et bredt fenomen og berettiger en diskusjon om mulige løsninger. Å finne en riktig balanse mellom å promotere en inkluderende, kollektiv identitet og å feire mangfoldet (med andre ord en progressiv patriotisme), er essensielt for å kunne bekjempe en ekskluderende og splittende form for nasjonalisme.

Men mange av argumentene om behovet for politiske endringer har kun berørt saker på et overfladisk nivå. Liberale er blitt oppfattet som for «selvgode». Demokratene må appellere til velgerne med mer følelser.

Å skape et overbevisende nasjonalt selvbilde er en annen viktig faktor.

Et nevneverdige unntak er Joshua Rothmans innslag i The New Yorker om å ikke bli politisk desillusjonert i mørke tider. Intervjuet hans med Charles Taylor reflekterer over det at vi alle søker en følelse av å være en del av noe, av å virkelig leve og ikke bare eksistere.

Til tross for at Taylor vender tilbake til tradisjonelle politiske løsninger – skatteøkning og subsidier til mindre byer – fremmer han et overordnet budskap om lokalisme og et jordnært og meningsfullt demokrati.

Det er denne positive formen for myndiggjøring av samfunn og individer som vi progressive tenkere må ta med i betraktning i søken etter forklaringen på «Trump-fenomenet».

En del av dette har med økonomiske løsninger å gjøre (Anthony Painter og Matthew Taylors innsiktsfulle bidrag om minstelønn er anbefalt lesning).

Å skape et overbevisende nasjonalt selvbilde er en annen viktig faktor (se for eksempel Canadas liberale parti). Det siste elementet innebærer en radikal endring i de dualistiske strukturene som et representativt demokrati medfører.

Politikere må omfavne demokratiske innovasjoner

Budskapet om å gjenvinne kontroll fant gjenklang i såpass mange fordi det store flertallet føler at det nasjonale politiske systemet ikke hører på dem, og at stemmene deres ikke teller i avgjørelser som har en direkte innvirkning på livene deres.

Mange av disse nødvendige reformene har vært synlige i årevis: mindre «gerrymandering» (endring av valgkretser for å sørge for at enkelte kandidater blir valgt, overs.anm.), mindre penger i politikken, automatisk stemmeregistrering, valgreformer osv.

Men disse endringene er ikke nok; demokrati handler om mer enn å gå til valgurnene.

Politikere, for å begynne med de på det lokale nivået, må omfavne demokratiske innovasjoner som gir gjennomsnittlige borgere en mer direkte og reell stemme i offentlige beslutninger.

Ikke folkeavstemninger. Disse er ikke etter mitt syn en treffsikker måte å finne ut av hva «folket» ønsker. Kompliserte saker kokes ned til et binært og tilsynelatende enkelt valg. Folk blir tvunget til å velge en side, noe som forsterker og viderefører den populistiske «oss» og «dem»-tenkningen.

I enkelte samfunnslag er troen på demokratiet allerede i ferd med å blekne.

I stedet burde vi finne nye måter å hjelpe folk med å finne en felles plattform og ta eierskap over viktige avgjørelser som påvirker dem, naboene deres og byene de bor i.

I den kommende publikasjonen min, The People’s Verdict: Adding Informed Citizen Voices to Public Decision-making (Rowman & Littlefield, 2017), ser jeg nærmere på om lag 50 eksempler på omfattende utredningsprosesser i Canada og Australia over det siste tiåret, der store avgjørelser er blitt tatt av borgermestere, ministere, regjeringssjefer og politikere.

I nesten alle av disse tilfellene har omkring 50 tilfeldig utvalgte mennesker møtes flere ganger i løpet av to til tre måneder, hørt på eksperter, andelshavere og interessegrupper, diskutert med hverandre og kommet fram til enighet om ulike forslag å sende til regjeringen eller offentlige etat.

Dette er ikke en rask og enkel løsning til å gjenvinne tillit.

Stemmene deres har blant annet påvirket lovendringer og hatt en innflytelse på millionstore budsjetter og prioriteringer i langsiktige investeringer i infrastruktur.

Denne formen for offentlig, engasjert, transparent, informert og konsensussøkende tilnærming til å finne kollektive løsninger til samfunnets problemer, er antitesen til dagens dualistiske system som også populister fremmer.

Dette er ikke en rask og enkel løsning til å gjenvinne tillit. Men i enkelte samfunnslag er troen på demokratiet allerede i ferd med å blekne. For å reversere dette er progressive nødt til å etablere nye demokratiske institusjoner som gir mennesker kontroll over livene deres på en reell og konstruktiv måte.

Oversatt fra engelsk av Sigrid Strømmen.

(Først publisert på medium.com)