Helse for alle

LONDON: Verden trenger sårt et nytt globalt rammeverk der man vektlegger rettferdighet og der man trekker på erfaringene fra koronapandemien. Men nå som Verdens helseforsamling er i gang, er det tydelig at medlemslandene ikke har klart å overholde fristen for en pandemiavtale.

Årets samling gir likevel grunn til håp, fordi medlemslandene skal stemme over en resolusjon om helse for alle – «Economics of Health for All» – som i stor grad gjenspeiler arbeidet til Verdens helseorganisasjons Council on the Economics of Health for All, som jeg har ledet.

Hvis resolusjonen vedtas, vil Verdens helseorganisasjon (WHO) få mandat til å starte arbeidet med å implementere rådets anbefalinger i samarbeid med medlemslandene. Ved å framheve sammenhengene mellom helse og økonomi, identifiserer den konkrete steg som organisasjonen og myndigheter kan ta for å etablere helse og velferd som en tverrgående politisk prioritet.

Rådet har oppfordret myndigheter over hele verden til å investere i helse for alle og til å organisere økonomiske systemer som verdsetter og finansierer – samt innoverer og bygger kapasitet for å oppnå – dette målet.

Investeringer i helse er faktisk langsiktige drivere for vekst.

Å forme våre økonomier slik at de fremmer målet om helse for alle er avgjørende for å forhindre framtidige pandemier – eller i det minste respondere raskere på dem. Men dette krever at helsepolitiske, økonomiske, sosiale og miljøpolitiske målsetninger blir samordnet. Selv om det er helseministre som stemmer under denne forsamlingen, bør de ikke anses som de eneste ansvarlige.

Helse for alle krever en helhetlig tilnærming fra myndighetenes side og særlig oppmerksomhet fra ministre med ansvar for statsfinanser og økonomisk politikk.

Dette er spesielt relevant i dag. Resolusjonen oppfordrer medlemslandene til å betrakte helseutgifter som en langsiktig investering – ikke som en kortsiktig kostnad. Men offentlige innstrammingstiltak gjør seg igjen gjeldende i mange land. Dette kan gå ytterligere ut over helsebudsjettene som allerede er under press som følge av kostnader knyttet til gjeldsbetjening og inflasjon.

Dette dreier seg ikke bare om hvordan man kommuniserer. Investeringer i helse er faktisk langsiktige drivere for vekst. Gjeldsgraden – gjeld som andel av BNP – er et forholdstall: Hvis myndigheter vektlegger å redusere statsgjelden (teller) og unngår investeringer som vil fremme framtidig vekst (nevner), vil ikke forholdstallet reduseres, og kan til og med øke.

Myndigheter bør sette strengere krav til de som søker offentlig støtte til helserelatert innovasjon

Heldigvis er næringspolitikk i vinden igjen rundt om i verden og gir myndigheter en mulighet til å orientere sine vekststrategier rundt helse og andre avgjørende prioriteringer. Framfor å vektlegge utvalgte sektorer eller teknologier, bør en moderne næringsstrategi vektlegge dristige samfunnsmessige og miljømessige oppdrag, som deretter vil fungere som katalysator for investeringer, innovasjon og vekst på tvers av relevante deler av økonomien.

Som rådet jeg har ledet har understreket, er innovasjon basert på kollektiv intelligens. Den oppstår ikke spontant som følge av innsatsen til en enkelt bedrift. Helseinnovasjonen som finner sted i mange land rundt om i verden, drar stor nytte av offentlige investeringer. mRNA-vaksinene som ble utviklet under koronapandemien, fikk rundt 31,9 milliarder dollar i støtte i form av amerikanske offentlige investeringer. Og dette er bare ett eksempel blant mange.

Med mindre innovasjonen styres til det felles beste, vil ikke gevinstene ved den nødvendigvis komme mange til gode. For å sikre riktig fordeling av risiko og belønning, trenger vi en ny tilnærming til samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Myndigheter bør sette strengere krav til de som søker offentlig støtte til helserelatert innovasjon, ikke minst ved å kreve at de resulterende helseproduktene og -tjenestene er tilgjengelige for mange og at folk flest har råd til dem.

Vi kan være i ferd med å legge pandemien bak oss, men vi står fortsatt overfor flere, sammenhengende globale kriser knyttet til helse, klima og økt ulikhet innen og mellom land.

Et vedvarende problem er at legemiddelindustrien, gjennom sin lobbyvirksomhet, gjør sitt for at det ikke blir stilt strengere krav. I de pågående forhandlingene om en pandemiavtale har for eksempel særinteresser klart å blokkere viktige tiltak knyttet til immaterielle rettigheter.

Som jeg tidligere har tatt til orde for, bør disse rettighetene ikke være utformet for å beskytte monopolgevinster eller hindre tilgang til viktig helserelatert innovasjon – for eksempel ved å blokkere produksjon til rett tid og til en overkommelig pris, eller ved å holde tilbake kunnskap og begrense teknologioverføringer.

I en helsekrise, som en pandemi, vil til slutt alle mennesker – og enhver økonomi – lide hvis rettferdig tilgang til tester, vaksiner og livsviktige helseprodukter ikke er en topp-prioritet. Under koronapandemien døde anslagsvis 14 millioner mennesker, og verdensøkonomien tapte omtrent 14.000 milliarder dollar.

Forhandlingene om en pandemiavtale understreker nødvendigheten av å utforme tiltak og politiske verktøy på en oppdragsorientert måte: Hvis målet er å forhindre katastrofale helsetrusler, må avtalen være orientert rundt dette målet. Og det innebærer at man legger vekt på rettferdighet.

Dette gjelder også utformingen av global finans. Lav- og mellominntektsland har behov for et økonomisk handlingsrom for å gjennomføre avgjørende investeringer i helse.

Betydningen av gjeldslette blir nevnt i pandemiavtalen. Men en mye sterkere forpliktelse er nødvendig – i tråd med kravene i Bridgetown-initiativet, ledet av statsministeren på Barbados, Mia Mottley – for å reformere multilaterale utviklingsbanker og sikre at land har tilgang til god nok finansiering, både kvalitativt og kvantitativt. De må ikke forhindres fra å foreta avgjørende, langsiktige investeringer i helse, klima og økonomiske prioriteringer som følge av ikke-bærekraftig gjeld.

Klimaendringene fører til hyppigere utbrudd, men finansieringen av epidemiberedskap og respons er fortsatt utilstrekkelig.

Vi kan være i ferd med å legge pandemien bak oss, men vi står fortsatt overfor flere, sammenhengende globale kriser knyttet til helse, klima og økt ulikhet innen og mellom land. Vi har heller ikke klart å trekke riktig lærdom av det som har skjedd de siste fire årene. Klimaendringene fører til hyppigere utbrudd, men finansieringen av epidemiberedskap og respons er fortsatt utilstrekkelig.

Fremfor å etterstrebe økonomisk vekst uten hensyn til konsekvensene, bør vi orientere den økonomiske aktiviteten slik at den bidrar til å fremme folkehelse og velferd og slik at den sikrer et godt og bærekraftig miljø. Vi må bryte med den feilaktige økonomiske tenkningen som bidro til at koronapandemien ble så alvorlig som den ble.

Å realisere en slik økonomi er ingen overdreven ambisjon. Det er en nødvendighet hvis vi skal unngå de menneskelige – og økonomiske – kostnadene ved en ny pandemi. Utover å vedta resolusjonen, vil dette kreve lederskap fra WHO og medlemsstatenes delegater.

Hvis helse for alle skal bli en topp-prioritet – som det må – bør det gjenspeiles fullt ut i utformingen av offentlige finansstrukturer og i den økonomiske politikken, inkludert i de næringspolitiske og innovasjonspolitiske tiltakene som iverksettes.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2024.