«Helseforsikringen deres dekker vel dette?»

«Nei, vi har dessverre ingen ledige timer i dag, men du kan jo kontakte Dr.Dropin», svarte fastlegekontoret da jeg trengte en hastetime for noen måneder siden.  

Forrige uke skjedde det igjen. Men da hadde hun på sentralbordet et nytt forslag: denne gangen foreslo hun at vi også kunne kontakte legevakten en onsdag morgen, for å få bukt med min datters tilbakevendte ørebetennelse.  

Hvorfor hadde vi ikke privat helseforsikring?  

Etter noen runder, hvor vi vurderte om vi nok en gang ville gjenta 4-5 timer på linoleumsgulvet merket med rød, grønn og gul sone på Oslo legevakt, som er treffende beskrevet av Kjetil Staalesen i «Natt på venteværelset», gjorde vi det vi aldri skulle gjøre: vi ringte til en privat legesenterkjede, som tilbyr timer på kort varsel, til en nett pris av 750,-.  

Legen på den private legesenterkjeden spurte oss raskt: «helseforsikringen deres dekker vel dette?». Da han forstod at vi ikke hadde privat helseforsikring, men skulle betale utgiften fra egen lomme ble han forfjamset: Hvorfor hadde vi ikke privat helseforsikring?  

Jo, det burde jeg fortalt han. Fordi jeg tviholder på håpet om at det offentlige helsevesenet er godt nok. Fordi hvis det offentlige helsevesenet ikke er godt nok må jeg samtidig erkjenne at vi har et todelt helsevesen. At noen slipper køer, får hastetimer på ti minutter eller får leger på hjemmebesøk. At noen får hjelp bare de betaler, mens andre må vente. Fordi jeg da må anerkjenne at vi bor i et land hvor de med minst må stå i lange køer, får operasjoner senere enn andre, må vente i timevis på en overfylt legevakt med et feberhett barn i armene. Den dagen jeg tegner privat helseforsikring har jeg gitt opp troen på at vi noen gang vil komme tilbake til et Norge hvor vi får helsehjelp etter behov, og ikke etter lommebok.  

Tallene viser dessverre at troen på det offentlige helsevesenet står på vaklende grunn, og at mistilliten har spredt seg. Klassekampen skriver at antallet nordmenn med behandlingsforsikring ble tjuedoblet fra 2003 til 2021. I 2021 hadde 696.000 nordmenn behandlingsforsikring, som er en form for forsikring hvor du garanteres behandling hos spesialist innen en gitt tid. 90 prosent av disse var dekket av arbeidsgiver . Slike forsikringer blir ikke bare dekket av arbeidsgivere i privat næringsliv. Omtrent halvparten av statlige eide bedrifter har tegnet privat helseforsikring for sine ansatte, skriver Klassekampen i en annen artikkel.

Forståelsen om at det offentlige helsevesenet ikke er godt nok er altså så utbredt at statlig eide bedrifter betaler for at deres ansatte skal få hjelp i det private.  

Og det er ikke så rart, for ifølge forskning utført av senter for helseledelse og helseøkonomi ved UiO, som deles flittig blant bedrifter, er det lønnsomt å tegne privat helseforsikring for sine ansatte. Det får ned sykefraværet. Forståelsen om at det offentlige helsevesenet ikke er godt nok er altså så utbredt at statlig eide bedrifter betaler for at deres ansatte skal få hjelp i det private.  

Selve spydspissen i private helseforsikringer er at du skal få hjelp raskt. Og det er jo fristende. Men er det ikke da noen som får hjelp senere? Eller har det blitt flere leger og flere hender? Det har visst ikke det. Som Sandra Lillebø skrev i sin kronikk i Dagsavisen: «Vi som har innvendt at det ikke blir flere leger eller mer midler av at noen tar ut ekstra profitt på å overbehandle middelklassen, vi hadde faktisk rett.». På spørsmålet om hvem som taper på et todelt helsevesen, er svaret enkelt. Det er de som har minst fra før. De som ikke kan prioritere å tegne privat helseforsikring til en nett sum av 500,- i måneden per hode, eller betale en uventet enkeltsum på 750,- for å sjekke ørebetennelsen en onsdag kveld i april.  

En ny rapport, skrevet i samarbeid mellom forskere på NTNU og UCL i Storbritannia, bestilt av Helse- og omsorgsdepartementet, viser at ulikheten i Norge øker når det kommer til helse og levekår. De med minst har de største helseplagene, og har i tillegg den lengste veien til behandling. Det er for meg helt uforståelig at det skal være slik.  

Hvor er beskytterne for fremtidens trygge, gode offentlige helsevesen, hvor vi kan regne med hjelp, og at de ansatte ikke sliter seg ut?

Ikke misforstå meg. Det er mange grunner til å være frustrert over det offentlige helsevesenet. Eller rettere sagt: de manglende bevilgningene til det offentlige helsevesenet, som tvinges ned i knestående. Og de milelange køene til psykologtime, til kneoperasjon og for å komme inn på legevakten med et febrilt barn på nattestid. Men et todelt helsevesen kommer med konsekvenser. Konsekvenser for de som ikke har råd til private tjenester. Og konsekvenser for fellesskapet, tilliten og prinsippet om at det er behovet som avgjør hvem som får hjelp først, ikke lommeboken.  

Løsningen ligger i et sterkere offentlig helsevesen. Men, hvor er beskytterne for at behov skal komme foran lommeboken? Hvor er beskytterne for et felles køsystem? Og hvor er beskytterne for fremtidens trygge, gode offentlige helsevesen, hvor vi kan regne med hjelp, og at de ansatte ikke sliter seg ut? Jeg synes de er vanskelig å finne om dagen.  

Jeg gambler ikke med min datters helse for å tviholde på troen om at vi har et sterkt offentlig helsevesen i Norge. Men det smaker vondt. For hvorfor skal min datter slippe ventetiden, når andre toåringer må tåle timevis i feberrus på et proppfullt venterom, i rød, grønn eller gul sone?