Helt drøyt for demokratiet

«Fuck, marry, kill – Jesus, Gud og Den hellige ånd?» spør programleder Erlend Mørch KrF-leder Dag-Inge Ulstein. Spørsmålet er nok ment å være drøyt – et forsøk på humor. For å se om KrF-lederen er selvhøytidelig. Ulstein svarer rolig. Han forsøker å rasjonalisere, stykke opp elefanten og samtidig unngå å miste ansikt.

Makta skal utfordres.

Under Arendalsuka stilte Erna Solberg opp i Rikets Roast på VGTV, hvor hun ble grillet om ektemannens aksjeskandale. «Da det stormet som verst stilte du i 17 intervjuer. Fra klokka 08 til 22. Det må være verdensrekord. Din syke jævel. Du liker det. Særlig når du har kontroll», roastet Fredrik Solvang.

I et humorinnslag på TV2 «avslørte» programleder Kristoffer Torpe nylig at FpU-leder Simen Velle er en ekte blånisse. Han har nemlig spilt i Jul i Blåfjell. Men det han lurte mest på, var om Simen Velle har «blue balls». Betimelig spørsmål, kanskje. Velle frontet tross alt unge menns utfordringer på datingmarkedet relativt nylig. «Du stikker deg ut, men har du fått stukket den inn?», spør Torpe. «Jeg kan si at jeg har det veldig fint på generelt grunnlag», svarer Velle.

For hva skal skille tradisjonelle medier fra bloggsfæren når det er Gutta som setter premissene?

Humor, satire og politikk har til alle tider gått hånd i hånd. Makta skal utfordres. Mulige statsledere og folkevalgte må konfronteres. Det har verdi i en valgkamp å se om de lett vippes av pinnen og om de kan le av seg selv. Men hva får vi som publikum egentlig ut av å vite hvordan politikere forholder seg til drøy humor? Hvor mange synes egentlig «fuck, marry, kill?» er morsomt? Og er det morsomt om Velle har blue balls? (Jeg humret litt av blånisse-avsløringen, altså).

Erlend Mørch tester grensene. Fredrik Solvang går for en mer velregissert roast. Kristoffer Torpe spiller på pubertal humor. Og så har vi Gutta – TikTok-generasjonens konger. De nye maktspillerne har virkelig satt seg selv på kartet denne valgkampen.

Gutta, med influenser-profilene Oskar Westerlin og «Baris Breivik» i spissen, når med sine drøye 120.000 følgere de unge på en ny måte. De er et nytt fenomen. Partilederne og toppolitikerne må forholde seg til Gutta. Flere toppolitikere har stilt opp i sesjoner hvor de møter 20 «velgere» til debatt. Det er fristende å kalle fenomenet et demokratisk framskritt, selv om det også er et steg til høyre. Utad kan det virke som om TikTok-kongene rir en høyrebølge blant unge, særlig menn.

Gutta tilhører en annen sfære enn redaksjonelle medier, men kjemper om det samme publikummet. Unge er publikummet medieledere ligger våkne om natta og lurer på hvordan de kan nå. Og da kan det bli fristende å ape etter noen som faktisk lykkes. Det er her det kan gå galt. For hva skal skille tradisjonelle medier fra bloggsfæren når det er Gutta som setter premissene?

Humor kan være et demokratisk korrektiv. Det kan bidra til å holde makta i sjakk.

Når tradisjonelle medier blir desperate i kampen etter unge og dermed tyr til drøy humor? Da blir det egentlig bare kleint. Det blir litt som han gamle onkelen som drar groviser for å underholde kidsa i konfirmasjonen. Man risikerer å oppnå det motsatte av det som var intensjonen: mindre tillit, mindre engasjement. Humor er en vanskelig balansegang – særlig satire.

«På sitt beste har satiren bidratt til maktbalanse ved å stikke hull på oppblåste, pompøse makthavere som gjerne ikler seg religiøs autoritet, forlanger å bli dyrket og ikke tåler kritikk. Men satiren har også i perioder stilt seg i maktens tjeneste og sparket nedover», har professor Kai Peter Østberg uttalt.

Humor kan være et demokratisk korrektiv. Det kan bidra til å holde makta i sjakk. Når det lykkes, kan det flytte velgere ned fra gjerdet og opp fra sofaen. Men når grensene tøyes bare for sjokkverdi, risikerer vi at politikken reduseres til en grovis. Da mister både humoren og demokratiet sin kraft. Og mediene kan ende opp med å fordumme i stedet for å opplyse.

(Først publisert i Dagsavisen.)